Et tegn på at den kulturpolitiske stemningen var i ferd med å snu til det mer positive, fikk man gjennom nedsettelsen av Samekomiteen i 1956. Forkjemper for det samiske, Per Fokstad, ble også valgt som medlem.
Samekomiteen la til grunn at det var prinsipiell likhet mellom kulturene i Norge, da den kom med sin innstilling i 1959.
Ut fra dette fremmet komiteen en lang rekke forslag for å styrke samenes kulturelle og økonomiske situasjon. Det dreide seg om bruken av samisk språk i skolen, rådgivende organer i samespørsmål, rett til erstatninger ved industrielle inngrep, konsolidering av et samisk kulturområde, økte samiske sendinger i NRK, en bedre rettsordning, tiltak innen de ulike primærnæringene og andre næringer.
Disse forslagene ble sendt på en omfattende høring, hvor det kom frem til dels store motsetninger. Særlig kjent er den såkalte påskeresolusjonen i Karasjok, 9. april 1960, hvor et folkemøte avviste alle forslagene fra utvalget. Møtet uttalte blant annet at en styrking av samisk i skolen ville være et skjebnesvangert tilbakeskritt. Derfor ønsket møtet at fornorskingsbestemmelsene fra 1898 fortsatt være gjeldende norm for språkbruken i skolen.
Samekomiteen tok også for seg sjøsamenes næringsmessige stilling, og ikke minst rovfisket med havgående båter og aktive redskaper, også helt innerst i fjordene. Den videre behandling av forslaget viser imidlertid at verken fiskerimyndighetene, regjeringen eller Stortinget brydde seg om Samekomiteens vurderinger og forslag på dette feltet.