Det er ingen tegn til at rasismen overfor samene avtok i det nye århundret. Amund Hellands nærmest offentlig autoriserte beskrivelse av de enkelte amtene i landet, gir i 1906 en særdeles god illustrasjon på hvilket syn man i ledende kretser i Norge hadde på nordmenn, finner/kvener og samer.

Han skriver at samene hadde et mindre tiltalende utseende. Blant annet hadde de særegenheter ved øynene som man ikke fant hos sædvanlige Mennesker. Videre slo han fast at samenes utseende var frygsomt og godmodig, nærmere dumt end klogt. Dessuten var de oftest hjulbenede og krogryggede.

I følge Helland var det ulike oppfatninger om samene var degenererte, men sjøsamene syntes å staa lavt og at være degenererede. Øst- eller skoltesamene ble uten videre karakterisert som en lavtstaaende Race. Samene var også så svakt utviklet i både legemlig og åndelig henseende at de ikke var i stand til å avgi noen særlig betraktelig kontingent til forsvar av riket.

– Mandige trekk kjennetegner den herskende rase

Kvenene var sterke og kraftige mennesker, selv om de heller ikke hadde et vakkert eller inntakende ytre. Likevel var det en kraftig rase med både legemlig og åndelig seighet. Derfor måtte den kunne bestå i Kampen for Tilværelsen.

Nordmennene var de to andre rasene overlegne både i legemlig og åndelig utvikling. Det så i det hele tatt ut til at nordmennene i Troms og Finnmark i følge Helland,

besidder den germanske races beste egenskaper: stor og sterk benbygning, kraftig muskulatur, veldannede hænder og føtter og skarpt utviklede sanseorganer; ogsaa i aandelig henseende synes den norske befolkning at være høit begavet; derom vidner deres kloge, gløgge blik og hurtige opfatningsevne.

Selv om kvenene kunne være både slanke og velbygde, savnet de imidlertid det kraftige og mandige trekk som nordmennene hadde, og som med én gang stempler dem som den herskende Race.

Den norske rasen var ifølge vurderingene overordnet

I disse iakttakelsene og vurderingene fra tiden rundt begynnelsen av 1900-tallet finner man altså en gjennomgående oppfatning om at den norske, germanske rasen – var overordnet de andre. Presten, språkforskeren, målmannen og venstremannen Christopher Bruun, hevdet til og med at den germanske stammen var den som stod fremst inden menneskeheden. Alle andre folkeslag stod i skyggen for de germanske, og nordmenn var de som sto øverst på listen over raserene folk.

Samene og samisk kultur kunne likevel være interessante studieobjekter, fordi den samiske kulturen fortsatt befant seg på et primitivt utviklingstrinn. Forestillingen om at samene egentlig representerte et tilbakelagt kulturtrinn, ga ikke bare en begrunnelse for å drive forskning på dem. I samtidens minoritetspolitiske debatt var dette også et argument for at samisk kultur ikke hadde livets rett.