Samiske stedsnavn finnes i hele det samiske språkområdet som i dag dekker områder nordover fra Engerdalen i Norge og Härjedalen i Sverige samt gjennom Nord-Finland til Kolahalvøya i Russland.
Stedsnavn har en klar tilknytning til den samiske kulturen, og navnene gir mange slags kulturbasert informasjon om for eksempel slekter og personer med tilknytning til steder. Stedsnavnene forteller ofte også om næringer, ressursbruk, ferdsel, samisk religion, mytologi og kontakter mellom samer og andre folkegrupper.
Følgende stedsnavn viser noen eksempler på tilknytninger til næringer og ressursbruk: Miesietjahke på sørsamisk er knyttet ril reindriftsnæringen (miesie betyr reinkalv og tjahke betyr fjell(topp)), Divssonjuorra på nordsamisk har sammenheng med fjordfiske (diksu betyrhyse og njuorra grunne) mens Finjuvárpi som navn på notvarp er knyttet til innlandsfiske (finju betyr skeiv og várpi betyr notvarp). Navnet Skoarrajávri har tilknytning til den tradisjonelle andejakta fordi skoarra betyr sjøorre og jávri betyr vatn.
Det fins også beskrivende stedsnavn på samisk som er direkte knyttet til den samiske kulturen. Et slikt eksempel er fjellnavn Gahpiraš. Dette navnet er basert på det samiske ordet gahpir som betyr samelua, og Gahpiraš betyr egentlig den lille samelua. På samme måte er også et fjellnavn Gámanjunni basert på den samiske kulturen med skaller som tradisjonelle vinterfottøy, og navn på fjellet betyr skalletuppen. Navnet Gámanjunni forteller at formen av fjellet ligner på skalletuppen.
I det samiske stedsnavnforrådet er det også mange navn som er knyttet til stállu som er en kjempe eller et troll i den samiske eventyrtradisjonen. Et eksempel av stállu-navnene er Stállovággi i Omasvuotna (Storfjord) i Nord-Troms, som har en fortelling om en stállu som stjal en jente fra bygda ved fjorden og tok henne opp i dalen, og derfor fikk dalen navnet Stállovággi. Dette samme navnet Stállovággi brukes også som navn på bygda vel fjorden, mens bygda på norsk heter Elvevoll. På østsiden av fjorden fins det et høyt rundt fjell, som i dagens samiske språk heter Háhtta og på norsk Hatten. I eldre kilder er dette fjellet nevnt med navnet Stáluháhtta, nemlig hatten til stalloen som bodde på andre sida av fjorden.
Terrengord i samiske stedsnavn
Terrengord er oftest brukt som sisteledd av stedsnavn, som for eksempel Ájluokta (på norsk Drag) der terrengordet luokta på lulesamisk betyr bukt eller Maajehjaevrie (på norsk Majavatn) der det sørsamiske terrengordet jaevrie betyr vatn. Bydgenavnet Skáidi på nordsamisk er basert på et meget vanlig samisk terrengord skáidi som betyr landområdet mellom to elver som renner sammen. Skáidi er også et eksempel på samiske terrengord som ikke har en tilsvarende term på norsk.
Terrengord på samisk gir en sentral informasjon om landskapet som er dypt forankret i den samiske kulturen og som gir eksakt informasjon om terrenget knyttet til næringer, ressursbruk og ferdsel. Slike ord kan beskrive f.eks. kvalitet om terrenget som mange slags ord for forskjellige typer fjell som oaivi som beskriver et rundt fjell eller gáisá som beskriver et høyt, ofte vanskelig tilgjengelig fjell. Terrengord kan også forskjellige størrelser av steder som f.eks. njavvi er mindre stryk, guoika er stryk eller foss, mens geavŋŋis er mye større foss enn guoika og gorži er fossefall.
Med informasjonen i terrengord i samiske stedsnavn er det ofte mulig å vite hvor det er livsfarlig å ferdes (som f.eks. gorsa) og hvor det på den annen side er mulighet for vandring (som f.eks. čahca) eller mulighet for å komme over elva (suohpa eller gála).
Den muntlige samiske navnetradisjonen i møte med offentlig navnebruk
Stedsnavn har en sentral betydning i muntlig, samiskspråklig tradisjon mens den offentlige bruken av samiske navn ikke gjenspeiler den reelle muntlige bruken av navnene. Dette har spesielt bakgrunn i den navnepolitikken som ble satt i gang under fornorskningstida fra slutten av 1800-tallet av i Norge. Denne navnepolitikken var spesielt knyttet til jordsalgsprosesser og produksjonen av topografiske kart. Når stedsnavn etter hvert ble tatt i bruk på vegskilt, fikk denne navnepolitikken klare konsekvenser også i det språklige landskapet. Bruk eller manglende bruk av stedsnavn på vegskilt har vist seg spesielt viktig i utformingen av navnepolitikken.
Først etter at stedsnavnloven har trådt i kraft, har også samiske bygdenavn fått lovfestet rett til å bli tatt i offentlig bruk, ofte sammen men norske navn, og i det trespråklige området i Nord-Norge sammen med norske og kvenske navn.