Den norske historiske skoles innvandringsteori om hvordan det området som skulle bli Norge var blitt befolket av den norrøne germanske stamme og som der hadde møtt samene, ble forlatt i løpet av 1860-tallet.

Oppfatningen ble nå at det også i steinalderen fantes to ulike kulturer i Norge – den arktiske (samiske) og den sørskandinaviske. Skiferbruken var typisk for den nordlige og flintbruken for den sørlige.

Forskerne begynte nå også å hevde at samene hadde levd på steinaldernivå med bruk av steinredskaper helt til nyere tid. Den samiske, i likhet med andre primitive kulturer, hadde stivnet på ett utviklingstrinn. Samene var et folkeslag som ikke hadde evne til egen utvikling. Den overlegne sørskandinaviske kulturen derimot, hadde brakt denne frem til både bronsealder og jernalder. Den arktiske derimot, eksisterte som en uforandret, hendøende fortidsrest.[1]

Dette vil si at når man kom et stykke inn i andre halvdel av 1800-tallet, bidro vitenskapen til en ytterligere marginalisering av samene og samisk kultur. Vel nok hadde Keyser og Munch fremstilt samene som laverestående mennesker med kun en nomadisk tilpasning 20-30 år tidligere, men ifølge deres lære hadde samene imidlertid vært i det området som skulle bli Norge, før nordmennenes ankomst for et par tusen år siden

Det nye i forskningsbildet i andre halvdel av 1800-tallet var at samene ble definert som en befolkning som opprinnelig kun hørte hjemme i Finnmark eller i det nordlige Norge, og da som innvandrere fra nordøst. Det som imidlertid ikke endret seg var læren om at samene var mennesker med en laverestående kultur, og at nomadisme var en livsform som ikke genererte noen eiendomsrett – og knapt noen andre rettigheter heller. 

Sosialdarwinisme rettferdiggjør og legitimerer assimilasjon

Det er flere som har satt fornorskingspolitikken fra andre halvdel av 1800-tallet i sammenheng med Charles Darwins´ naturvitenskapelige lære. Denne læren som han lanserte i 1859, gikk som kjent ut på at bare de sterkeste og mest tilpasningsdyktige individene i en art overlevde mens andre gikk til grunne.[2] Når disse prinsippene ble overført til menneskesamfunn, førte det til en innbyrdes rangering av kulturer. Denne bruken av Darwins naturvitenskapelige teori er kalt for sosialdarwinisme.

I Nordnorsk kulturhistorie beskriver Randi Rønning Balsvik og Michael Drake hvordan sosialdarwinismen så på menneskene og forholdet mellom folkegrupper:

Noen varianter av arten mennesker var mer utviklet og levedyktig enn andre og hadde i kraft av sin styrke også rett til å herske over andre samfunn, utrydde deres kulturer og absorbere dem i sin egen kultur. Den europeiske rasismen, dens nedvurdering av andre folkeslag og deres kulturer, fikk slik en vitenskapelig legitimering. Europeeren kunne erobre verden i kraft av naturrett.[3]

Håvard Dahl Bratrein og Einar Niemi er inne på det samme når de konstaterer at den norske nasjonalismen utviklet seg til en konformitetsideologi, og knytter dette til at rasismen og sosialdarwinismen rettferdiggjorde assimilasjonspolitikken ytterligere: Rasismen opererte med en klar hierarkisk rangering av folkeslagene, med den germanske rase som den overlegne.[4]

Et annet forhold er selvsagt at europeerne i århundrer hadde vært overbevist om de var overordnet andre folkeslag, og hadde lagt under seg kolonier over hele verden. Det nye var at man nå kunne bruke Darwins begrep om kampen for tilværelsen som et argument i rasedebatten. Ut fra denne teorien kunne man forklare at indianerbefolkninger og andre naturfolk gikk til grunne som et uunngåelig resultat av kampen for å eksistere.[5]

De rasistiske trekkene i synet på samene ble svært markante i andre halvdel av 1800-tallet. Grunnlaget for dette var lagt av norske akademikere allerede før midten av århundret, og nå kom sosialdarwinismen nærmest som en bekreftelse på innvandringsteoriens fremstilling av samene som en laverestående folkegruppe. Den ga dermed en ytterligere legitimering av det norske samfunnets nedvurdering av sine egne innenlandske ville – samene.

Nordmenn – den herskende, germanske rase

I andre halvdel av 1800-tallet utvikler det seg derfor et klart rasehierarki som ikke ligger langt unna det man kan kalle for en herrefolksmentalitet. Ett slikt eksempel finner man blant annet i en lærebok i historie fra 1862.  Der heter det at germanerne – som nordmennene tilhører, var

den beste og mest begavete folkestamme. Den var utrustet med herlige legemlige og sjelelige anlegg, et usvekket urfolk, ublandet av språk og blod og ganske enkelt utmerket fra andre i seder og dypsindighet.[6]

Myndighetene var heller ikke i tvil om hvilken folkegruppe som var den intellektuelt overlegne.  På begynnelsen av 1870-tallet skriver amtmannen i vårt nordligste amt at de stemmeberettigede i de fleste kommuner i amtet var samer og kvener, mens det i kommunestyrene var en sterk norsk overrepresentasjon. I følge amtmannen viste dette at den norske Races intellektuelle Overlegenhed ialmindelighed villigen anerkjennes af de øvrige Racer.[7]

Statistisk sentralbyrå (DsC) som beskrev den etniske lagdelingen på begynnelsen av 1880-tallet, er også helt klar på hvilken folkegruppe som sto øverst på rangstigen –

Nordmændene er den herskende Stamme, de er i det hele taget mere velhavende, mere fremskredne i Oplysning end Finner og Lapper.»

Likevel var man ikke helt sikker på om nordmennene i alle henseender var en overlegen rase i forhold til Finnene (kvenene), men nasjonalfølelsen var nok sterkere hos dem, som høre til det herskende Folk. [8]

Virkningene av rangering av raser

Rangeringen mellom de ulike etniske gruppene, hadde også klare virkninger for hvem som giftet seg med hverandre. Hvis en mann fra en Nationalitet som stod under kvinnens egen, kom med et ekteskapstilbud, ville hun frykte for å synke i sine landsmenns omdømme. Helt annerledes var det med en norsk mann som søkte seg en ektefelle fra en av de to andre folkestammene som lå på et lavere nivå enn hans eget. For ham ville det ikke bli tale om å stige ned, men om at hæve Hustruen op til hans eget Standpunkt.[8]

Rasetenkning og gradering av de enkelte rasenes verdi som så tydelig kommer til uttrykk i statistisk sentralbyrås folketellingsanalyser, var ikke noe enkeltstående tilfelle. Det var den vanlige oppfatning blant eliten i Norge. Etnografiprofessor Yngvar Nielsen var en av dem. I

Den Norske turistforenings Aarbog,1898, skrev han blant annet følgende:

Lappen – han er i familie med Sibiriens nordlige stammer. Han har sine fjerne slegtninge nede i Bagindien. Af dem har endnu ingen konstruert en maskine eller bygget et dampskip. En virkelig forsoning mellom racerne kan vel ikke tenkes.[9]

Yngvar Nielsen var også den fagperson som i 1889 lanserte den herostratisk kjente fremrykningsteorien.  Den gikk ut på at reindriftssamene hadde ekspandert nordfra, og at de før om lag 1750, og knapt da heller, hadde vært så langt sør som i området ved Røros.[10] Den rådende oppfatning blant forskerne på hans tid var at samene hadde alltid vært en nordlig befolkning. Derfor måtte de nødvendigvis komme nordfra. Nielsen «beviste» at slik var det.

Hans lære fikk fort gjennomslag. Under Stortingets behandling av en reindriftslov i 1897, uttalte en av representantene at i de nordlige landsdelene hvor Lappen hadde vært fra uminnelige tider, fikk man finne seg i denne ulempen (reindriften) og begrense den ved lov så godt man kunne. I fjellområdene i Sør-Norge var det annerledes. Derburdeikke Lappen kunne etablere seg fordi det var til betydelig skade for de fastboende. Likevel var det et unntak:

Hvis Lappen kommer her og driver en Næringsvei, som ikke skader Omgivelserne, faar han være her ligesaa vel som Tyrker og Hedninger.[9]