Et tegn på at den kulturpolitiske stemningen var i ferd med å snu til det mer positive, fikk man gjennom nedsettelsen av Samekomiteen i 1956. Forkjemper for det samiske, Per Fokstad, ble også valgt som medlem.
Midt under arbeidet fikk komiteen en sterk indirekte støtte fra statsminister Einar Gerhardsen. Det skjedde gjennom hans 17.mai-tale til samene i Sameradioen i 1958. I nord-norsk presse ble det sett på som en sensasjon at statsministeren holdt en slik tale. Der sa han blant annet følgende:
Folkestyret i vårt land hviler ikke bare på vår grunnlov av 17. mai 1814. Den hviler også på menneskerettighetene slik de er utformet av De forente nasjoner for 10 år siden. Det er rettigheter for det enkelte menneske og det er rettigheter for de enkelte grupper og de enkelte befolkningslag i nasjonen. Norge har godkjent disse menneskerettigheter og de har sin fulle gyldighet også for samene i vårt land. (1)
Forslag som skal styrke samenes situasjon
Med en slik støtte i ryggen var det ikke vanskelig for Samekomiteen å legge til grunn at det var prinsipiell likhet mellom kulturene i Norge, da den kom med sin innstilling i 1959:
Den samiske livsformen er … et ledd i hele landets struktur. En må derfor komme frem til en integrering av de samiske kulturverdier med de norske, slik at begge folkegrupper respekterer hverandres egenart, samtidig som den indre solidariteten blir bevart. (2)
Ut fra dette fremmet komiteen en lang rekke forslag for å styrke samenes kulturelle og økonomiske situasjon. Det dreide seg om bruken av samisk språk i skolen, rådgivende organer i samespørsmål, rett til erstatninger ved industrielle inngrep, konsolidering av et samisk kulturområde, økte samiske sendinger i NRK, en bedre rettsordning, tiltak innen de ulike primærnæringene og andre næringer, etc.
Folkemøte i Karasjok avviste alle forslagene
Disse forslagene ble sendt på en omfattende høring, hvor det kom frem til dels store motsetninger. Særlig kjent er den såkalte påskeresolusjonen i Karasjok, 9. april 1960, hvor et folkemøte avviste alle forslagene fra utvalget.
Møtet uttalte blant annet at en styrking av samisk i skolen ville være et skjebnesvangert tilbakeskritt. Derfor skulle fornorskingsbestemmelsene fra 1898 fortsatt være gjeldende norm for språkbruken i skolen. (3)
Ville verne om fiskerettighetene
Samekomiteen tok også for seg sjøsamenes næringsmessige stilling, og ikke minst rovfisket med havgående båter og aktive redskaper, også helt innerst i fjordene. Rovfisket førte til at fjordbefolkningene – i stor grad samer – fikk innskrenket sine sjøfiskemuligheter. Dette fordi fiskere fra andre steder, med moderne redskaper, har hatt mulighet til å brannskatte fiskebankene inne i fjordene.
I den forbindelse slo komiteen fast at det burde være en av samfunnets viktigste oppgaver å verne om samenes tradisjonelle næringsveg. Derfor burde det blant annet overveies å forby notfiske av alle slag i en del trange fjordarmer. (4)
Dette forslaget hadde naturligvis sin bakgrunn i at fiskere med mindre båter og tradisjonelle redskaper bokstavelig talt ble drevet på land når hundrevis av sildesnurpere samlet seg inne i trange fjorder. Og – når silda ble tatt, ble også torsken borte. Fisket med snurrevad – et trålliknende redskap – var også begynt på denne tiden, og det var få begrensninger på dette fisket. (5)
Tas ikke til følge – rovfisket får fortsette
Den videre behandling av forslaget viser imidlertid at verken fiskerimyndighetene, regjeringen eller Stortinget brydde seg om Samekomiteens vurderinger og forslag på dette feltet. Rovfisket med store og til dels havgående fartøyer inne på fjordene kunne derfor stadig fortsette omtrent uhindret. Selv om flere fjordkommuner protesterte, fikk ikke dét heller noen innvirkning på politikken.
Sjøsamene er trolig den samiske grupperingen som fikk den hardeste medfarten i fornorskingsprosessen, samtidig som livsgrunnlaget deres – fisken i fjordene – gjennom store deler av 1900-tallet ikke hadde noe vern mot skadelig beskatning.
Samekomiteen – et viktig grunnlag for en reformprosess
Stortinget behandlet Samekomiteens forslag i 1963. (6) Selv om mange av disse var nedtont, viste innstillingen i Stortinget likevel en vilje til brudd med assimilasjonslinjen fra andre halvdel av 1800-tallet.
Den grundige behandlingen dokumentet fra Samekomiteen fikk i Stortinget, kan trolig tilskrives saksordføreren, Harald Samuelsberg. Blant annet fikk språkundervisningen i skolen bedre vilkår, og det ble bestemt at det skulle etableres et Norsk sameråd. (7) I 1967 ble det for første gang på om lag hundre år gitt undervisning på samisk som førstespråk. I første omgang var det en forsøksordning – men det ble snart et permanent tiltak.
Harald Samuelsberg fra Finnmark
(1911-1986), som var saksordfører for behandlingen av Samekomiteens innstilling
i Stortinget i 1963, var den andre samiske stortingsrepresentanten etter Isak
Saba i 1906. Han var en dyktig, uredd og kunnskapsrik politiker med klare og
prinsipielle standpunkter.