Vi forbinder 1814 med grunnlov og demokrati, men i praksis opplevde befolkningen dette ulikt. Ideen om nasjonalstaten med det norske folk i sentrum slo gjennom. Det skulle få negative konsekvenser for den samiske befolkningen.
De første tiårene etter 1814 var positive for samiske språk og kultur. Kongen selv, Carl Johan, engasjerte seg også i arbeidet for samenes rettigheter. I 1840 sa han blant annet at det var lett å gjøre disse urinnvånere urett, men at «…den rette politikk tillot ingen urett». Men selv om Grunnloven ikke hadde noen brodd mot samene, endret forholdene seg raskt i negativ retning.
Sterk norsk nasjonalisme
Under det danske styret fra København hadde samene i prinsippet vært ett av mange likestilte folk eller nasjoner. I det danske veldet som Norge var en del av før 1814, fantes det en rekke språk og kulturer som hovedstaden og kongens embetsverk respekterte.
Men en tid etter 1814 slo ideen om nasjonalstaten gjennom i Norge. Det norske folket sto i sentrum, og det skulle være ett folk, én stat, ett språk og én rettstenking. Når grunnloven ble praktisert etter dette prinsippet, åpnet det for å ramme både samenes språk, kultur og materielle rettigheter. Særlig etterhvert som samene begynte å bli sett på som et mindreverdig folkeslag.
Rudolf Keyser
Rudolf Keyser var en norsk historiker. Han er mest kjent som en av grunnleggerne av historiefaget i Norge, og som opphavsmannen bak den såkalte «innvandringsteorien»; en teori om at nordmennene etter siste istid hadde innvandret til Norge fra nord og øst, og dermed var en annen folkegruppe enn danskene og svenskene, som hadde kommet fra sør.
Den såkalte innvandringsteorien ble utviklet av Rudolf Keyser fra slutten av 1820-tallet. Hans gode venn og elev, P. A. Munch, fulgte opp og publiserte teorien i lærebøker og større historieverker. Teorien skulle bevise at nordmennene – den norrøne germanske stamme – var kommet til Skandinavia før danskene og delvis også svenskene.
Innvandringsteorien som la grunnlaget for ideen om nasjonalstaten
Keyser og Munch skriver også om samene, som ble ansett som urbefolkningen i nordvest-Europa. Samene levde altså på territoriet som skulle bli Norge, da den norrøne germanske stammen kom. Men samene ble beskrevet som et mindreverdig folkeslag; ville, usiviliserte og nomadiske. De var nordmennene underlegne både når det gjaldt intellekt, fysikk og våpenteknologi. Derfor var det enkelt og naturlig for den norrøne folkestamme å fortrenge eller delvis utrydde de samiske nomadene under innvandringen, ifølge teorien.
Samene var ikke en del av folket i Keysers ideer
Samene eide ikke grunnen de levde på, og de drev heller ikke jordbruk. Derfor fantes det ikke eiendomsrett til jord før innvandrerne slo seg ned som bønder. Den norrøne stammen tok det ubebygde landet til eie som odel og etablerte staten.
Keyser beskrev de frie norske bøndene som selve folket. Han mente at samene trolig var nordmennenes første treller. Det fantes ikke noe folkefellesskap mellom samer og nordmenn, uten det aller fjerneste. Samene var ikke en del av folket, og tilhørte ikke rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.
Teorien kom samtidig med nasjonsbyggingen
For å forstå hvordan denne teorien kunne bli anerkjent omfavnet, er det greit å vite at Rudolf Keyser og P. A. Munch tilhørte Norges ypperste intellektuelle elite rundt midten av 1800-tallet. Og Munch var trolig landets fremste åndshøvding, så folk lyttet til disse to. I tillegg var innvandringsteorien var utrolig godt tilpasset den intense norske nasjonsbyggingen, og den fikk en enorm gjennomslagskraft. Høyst sannsynlig er det også deres lære som bidrar til at samisk kultur og materielle rettigheter kommer i en mye dårligere stilling enn tidligere.
På begynnelsen av 1840-tallet oppstår en offentlig debatt med rasistiske undertoner om at samisk er en underlegen kultur. Omtrent samtidig gjør Norge det første fremstøtet for å svekke reindriftssamenes rettigheter til reinbeiting over grensen mellom Sverige og Norge. Disse rettighetene var tidligere fastlagt i Lappekodisillen av 1751.
Legger grunnen for fornorskningspolitikken overfor samene
I 1848 gjør Stortinget det første vedtaket som peker frem mot fornorsking av samene. Regjeringen og stortinget slår fast at Finnmark (halvannen gang Belgias størrelse) hadde vært eid av kongen/staten fra gammelt av. Regjeringens begrunnelse var helt i tråd med innvandringsteoriens syn på eiendomsrett. Distriktet hadde skulle bare vært bebodd av nomadiske «lapper» uten eiendomsrett til jord, i tillegg hadde amtet vært en koloni. Så i 1852 blir Lappekodisillen satt til side på den nordligste delen av grensen, og reindriftsflyttingene over grensen mellom Norge og Finland blir forbudt.
Den samiske befolkningen og samisk kultur kom altså i en vanskeligere situasjon under norsk styre enn de før 1814 hadde vært noen tiår tidligere under dansk styre. Det nye rikssentret var nå Kristiania. Der skulle man med alle midler prøve å sikre sin nye selvstendighet og skape en egen norsk/nasjonale plattform i forhold til andre stater og folk. I et slikt bilde var det mindre plass for rettighetene til urfolk og minoriteter.
P. A. Munch skrev samene ut av historiebøkene
Samene hørte ikke hjemme i det nasjonale bildet. P.A. Munch begynte på sitt storverk «Det norske folks historie» i 1852. Der skrev han like godt samene helt ut av historien allerede på de to første sidene:
«Det norske folks historie begynner samtidig med landets. Norge har ingen historisk tilstedeværelse uten ved nordmennene, og nordmennene ingen uten Norge. De vesentlige delene av landet, dalene og de lavere strøkene, var ikke bebygd før vore Forfædre vandret inn. Oppe på fjellslettene vandret det kanskje noen Finner eller Lapper med reinflokkene sine, men det kan man ikke kalle for noen Bebyggelse. Og – det er med Bebyggelsen et lands egentlige historie begynner.»
Nye ord fra stortingspresidenten i 2014.
Under Sametingets grunnlovsjubileumsseminar i 2014 holdt stortingspresident Olemic Thommesen en viktig tale. Han kom inn på hvilke konsekvenser etableringen av Norge som stat hadde fått for samene som urfolk. Han slo fast at politikken overfor urbefolkningen hardnet til da nasjonsbyggingen ble intensivert utover 1800-tallet.
Stortingspresidenten pekte også på samenes manglende plass i norsk historieskriving. Blant annet ekteskapet mellom Harald Hårfagre og samekvinnen Snefrid, og nordmenns samkvem med samene forøvrig. Dette ble ikke bare glemt, men bevisst utelatt da den store fortellingen om Norge og nordmenn skulle skrives på 1800-tallet og det fikk stor innflytelse for synet på samene og samenes status i Norge.