I norsk historie er det få eksempler på at det er vedtatt lover hvor det er blitt satt som vilkår om å forlate sitt eget språk, for å kunne livberge seg. Dette skjedde imidlertid i den verste fornorskningsperioden, da Stortinget vedtok en ny jordsalgslov for Finnmark i 1902.
I henhold til den ble det formelt fastsatt at kun norsktalende skulle få adgang til å kjøpe jord i amtet/fylket. Myndighetene ville nemlig ha en såkalt skikket befolkning som kunne snakke, lese og skrive på norsk, og benytte språket til daglig. Jordsøkeren skulle også opplyse om sin nasjonalitet, det vil si sin etniske opprinnelse. Jordeiendommene skulle også gis norske navn. Dette lovverket sto formelt ved lag til 1965.
I forarbeidet til denne loven mente landbruksdirektøren at det sikreste, og det som svarte mest til hensikten, ville være å kreve at den som søkte om å få kjøpe jord skulle være av norsk avstamning.
Dette var et klart rasistisk prinsipp, men denne myndighetspersonen så ikke noe problem med det. Staten måtte ha en sikker rett til å overdra jorden, og styre bruken av denne på en måte som var mest hensiktsmessig for samfunnets interesser. Hvis man ikke krevde norsk avstamming av dem som fikk kjøpe jord, var det nest beste å tillate jordsalg bare til fornorskede individer.
Samisk motstand
Samenes syn på disse bestemmelsene er skarpt formulert i den samiske kandidaten Isak Sabas program foran Stortingsvalget i 1906. En hovedpost på valgprogrammet var å få vekk kravet om å beherske norsk som vilkår for å erverve jord. Saba formulerte en dyp vrede og forbitrelse over bestemmelsene, og stilte følgende spørsmål i den samiskspråklige avisen Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren), 1.3.1906:
Vil ikke gresset vokse like bra på enga, om man taler norsk eller samisk? Holder det ikke med at samene må kjøpe den jord som fra gammelt av har vært deres egen?
Isak Saba var den første samiske stortingsrepresentant (90 år etter 1814), og satt der i perioden fra 1906 til 1912, men vant ikke frem i forsøkene på å få endret denne fornedrende loven.