Samene fremtrer som en egen etnisk gruppe. Samiske kulturtrekk kan spores tilbake til det foregående tusenåret.
Samene fremtrer som en egen etnisk gruppe. Samiske kulturtrekk kan spores tilbake til det foregående tusenåret. Samene bebor store deler av områdene fra Midt-Skandinavia og nordover, nåværende Finland, østover til innsjøen Ladoga, og hele Kolahalvøya – til sammen 6-700000 kvadratkilometer. I betydelige deler av dette området er samene enerådende på den tid.
Det samiske og norrøne folket inngår på fredelig vis en allianse med rikspolitiske konsekvenser. I denne perioden er det et likeverdig forhold mellom samer og nordmenn.
Harald Hårfagre som sies å ha samlet Norge til ett rike, var i kontakt med samer under oppveksten på Hadeland.
Håløyghøvdingen Ottar seiler fra Tromsø-området til Hvitehavet. På ferden møter han bare samiske fiskere, jegere og fuglefangere.
Håløyghøvdingen Ottar seiler fra Tromsø-området til Hvitehavet. Handelsmannen og sjøfareren utforsket norskekysten nordover. På ferden møter han bare samiske fiskere, jegere og fuglefangere. Samtidig starter kristningen i Norge, som fører til store konsekvenser for forholdet mellom samer og nordmenn.
Etter hvert defineres samene som hedninger, og det innføres en lovgivning hvor det er forbud mot å oppsøke samer for å spyrja spå. Senere var Ottar gjest hos kong Alfred av England. Ved hoffet i Wessex ble Ottars beretninger skrevet ned, og dette er en av de eldste referansene som finnes til Norge. Ottars beretning er blitt den klassiske kilden til samisk og norsk historie fra dette tidsrommet.
Det er nære forbindelser mellom samene og den norrøne elite. Kristningen av Norge fortsetter og det påvirker forholdet mellom nordmenn og samer.
Norges første enekonge, Harald Hårfagre, giftet seg med samekvinnen Snøfrid, datter til samehøvdingen Svåse på Dovre. Samtidig blir Norge kristnet og det fører trolig til et mer anstrengt forhold mellom norske nordmenn og samer.
Foto: Posten Norge
Samene utsettes i mange områder for flerdobbel skattlegging, plyndring og tvang.
Birkarlene fra det indre av Bottenviken er den svenske statsmaktens forløpere i beskatningen av samene nordover mot Ishavskysten.
Freden i Nøteborg i 1323 fører til at grensen blir dratt mellom Sverige og Novgorod, som er forløperen til Russland. Dette fører til ny beskatningsavtale mellom Norge og Novgorod som berører samene.
I 1323 blir det inngått fredsavtale mellom Sverige og Novgorod (forløperen til Russland) i Nøteborg, og det dras en grense mellom mellom disse to landene. I årene 1326-1329 kommer det i stand en bilateral beskatningsavtale mellom Norge og Novgorod. De to statene skal i fellesskap beskatte samene mellom Tromsø-området og Væleå, på sørkysten av Kolahalvøya.
Stormaktene og statene inngår avtaler som har konsekvenser for samene.
Den russiske storfyrsten erklærer seg i 1517 som samenes overhode, gir detaljerte instrukser for sine skattefogder, og anerkjenner samenes eiendomsrett til sine områder.
I 1551 overtar den svenske kongemakten birkarlenes skattlegging av samene helt til Nordishavet, og anerkjenner også samenes eiendomsrett til sine områder.
Freden i Stettin i 1570 gjør at Danmark-Norge og Sverige blir enige om at de bestående grensene skal bestå. For reindriften kan det ha hatt betydning at man aksepterte det andre landets undersåtters rettigheter innenfor egen grense.
Avtalen i Teusina i 1595 fører til at Russland overdrar sine skatte- og høyhetskrav til Ishavskysten vest for Varanger, til Sverige, som dermed øker sin aktivitet i Finnmark.
Sverige og Danmark utkjemper kriger og slutter fred. Norske sørsamer blir svenske i midten av 1600-tallet.
Kalmarkrigen utkjempes mellom Sverige og Danmark år 1611-1612, blant annet om herredømmet over den nordligste delen av Nordkalotten.
I 1613 kommer freden i Knæred. Sverige oppgir sine pretensjoner på Ishavskysten, og Danmark-Norge oppnår for første gang enejurisdiksjonen over kyst- og fjordområdene i det aller nordligste Norge (minus sørsiden av Varangerfjorden). Det bestemmes at den indre delen av nåværende Finnmark, skal ligge under svensk geistlig og verdslig jurisdiksjon, men også med dansk-norsk skattlegging av dette utelukkende samiske området. De skoltesamiske siidaene Neiden, Pasvik og Peisen sør for Varangerfjorden berøres ikke (stort sett dagens Sør-Varanger). De blir fortsatt liggende under russisk jurisdiksjon, i tillegg også med dansk-norsk skattlegging.
I 1645 kommer freden i Brømsebro og Norge mister Jämtland og Härjedalen til Sverige. Sørsamene i dette området blir svenske undersåtter.
Grensen mellom Norge og Sverige med Finland, fastsettes endelig. Indre-Finnmark kommer under ensidig dansk-norsk jurisdiksjon, og blir for første gang en del av Norge.
Et omfattende tillegg til grensetraktaten, senere kalt Lappekodisillen skulle sikre den Lappiske Nations Conservation. Det vil si at den skulle sikre fremtiden for den samiske nasjon. Lappekodisillen sikret samisk tradisjonell næringsfrihet over grensen, intern samisk forvaltning av slike næringer og da særlig reindriften. Den sikret også et eget samisk rettssystem og samisk nøytralitet i tilfelle væpnet konflikt mellom statene.
Finland blir utskilt fra Sverige og blir et storfyrstedømme under den russiske tsar.
Det trekkes en grense mellom Sverige og Finland, men grensen fra 1751 berøres ikke. Den gjensidige samiske ressursbruken, slik den var regulert i Lappekodisillen, fortsetter som tidligere, også på tvers av det som nå ble grensen Finland-Norge.
Norge løsrives fra Danmark og får sin indre selvstendighet. Dette er under den svenske kongen, som også sto for de to rikenes utenrikspolitikk.
Frem til 1814 var samene i Norge den danske kongens undersåtter, men fra da av ble de norske statsborgere. Grunnloven la grunnlaget for en enestående vekst og utvikling for norsk språk og kultur. Det motsatte skjedde for samenes språk og kultur. Ikke minst fikk man den organiserte fornorskingspolitikken fra noe etter midten av 1800-tallet.
De to-tre første tiårene etter 1814 var imidlertid positive. Blant annet ble det lagt vekt på å trykke samiskspråklig litteratur, og samisk språk skulle brukes i skolen i størst mulig utstrekning.
Grensen mellom Russland og Norge deler opp det siste samiske fellesområdet i 1826.
Nåværende Sør-Varanger blir en del av Norge i 1826. Sju år etterpå, i 1833, fastsettes grensen mellom Finland og Russland. De russiskregistrerte Pasviksamene får i 1834 rett til å fortsette sitt laksefiske i sjøen på norsk side.
Finnefondet var en budsjettpost som Stortinget opprettet for å iverksette et språk- og kulturskifte.
Diskusjonene på Stortinget i årene før 1851 innvarslet en hardere holdning fra myndighetenes side overfor minoritetene i nord.
I den første fasen kom tiltakene til å rette seg mot samene i såkalte overgangsdistrikter. Fra 1851 opprettet Stortinget en egen budsjettpost, det såkalte ≪Finnefondet≫, for å fremme undervisning av norsk i overgangsdistriktene og for å sørge for opplysning av det samiske folket.
Man fikk også en rekke fornorskingstiltak som ble finansiert over andre budsjettposter og mange av disse tiltak var spesielt rettet mot grensedistriktene og den kvenske befolkningen.
Uten at Lappekodisillen oppheves formelt, blir grensen mellom Finland og Norge stengt for reindrift.
Finske undersåtter blir nektet å drive fiske og jakt i Norge. Dette gir omfattende og langvarige skadevirkninger for reindriftssystemene på Nordkalotten.
Like etter midten av 1800-tallet skjedde det et voldelig samisk opprør. En gruppe samer gikk til da til angrep på øvrigheten i Kautokeino. Lensmannen og handelsmannen ble drept, og presten torturert.
Opprørerne ble overmannet av andre samer som tok sterkt avstand fra denne typen fremferd. I den unnsetningsaksjonen myndighetene satte i verk, ble også to av opprørerne drept. Rettsvesenet avsa flere dødsdommer og lange fengselsstraffer for en rekke andre. To av de dødsdømte ble halshugd.
Nellejet Zorgdrager har forsket på denne hendelsen og konklusjonen hennes er som følger: Opprøret var i siste instans rettet mot nordmenns kolonialistiske holdninger og den lave status samene fikk i det norske samfunnet som en følge av det.
Det er flere som har satt fornorskingspolitikken fra andre halvdel av 1800-tallet i sammenheng med Charles Darwins´ naturvitenskapelige lære.
Denne læren som han lanserte i 1859, gikk som kjent ut på at bare de sterkeste og mest tilpasningsdyktige individene i en art overlevde mens andre gikk til grunne. Når disse prinsippene ble overført til menneskesamfunn, førte det til en innbyrdes rangering av kulturer. Denne bruken av Darwins naturvitenskapelige teori er kalt for sosialdarwinisme.
Norge (Sverige) sier i nei til et finsk tilbud om å la Norge overta den aller nordligste delen av Finland.
Dette gjør de for å minske samenes ulemper av grensesperringen i 1852.
Stortinget har sin første omfattende debatt om fornorskningpolitikken. Flertallet som stod for ei fornorskingslinje var ledet av venstremennene Johan Sverdrup og Johannes Steen.
De trakk linjer til Kautokeinoopprøret, og definerte samene som både en fremmed og fiendtlig Nationalitet. Etter deres oppfatning var samenes verste fiender de som ønsket å styrke og bevare samisk språk og kultur.
Sverdrups syn var at den eneste redning for samene var å absorberes af den norske Nation. Samene hadde ikke noen kultur eller sivilisasjon som det var verdt å ta vare. De kunne også være en fare for staten. Stortingsflertallet mente derfor at den samiske etnisiteten og identiteten ikke var noe å ta vare på.
Et mindretall, under ledelse av Anton Martin Schweigaard, sto likevel for en annen linje og avviste at samene var noen sikkerhetspolitisk trussel. De hadde alltid vært lojale mot den norske stat. Hvis man gjennomførte en streng fornorskingspolitikk kunne det føre til misnøye med sikkerhetspolitiske følger.
Lappekodisillen oppheves ikke, men Felleslappeloven mellom Sverige og Norge angående reindriftssamene kommer i stedet for denne.
Grensen mellom Finland og Sverige blir også sperret for reinflytting. Skadevirkningene av grensesperringen i 1852 forsterkes.
I norsk historie er det få eller ingen eksempler på at det er vedtatt lover hvor det ble satt som vilkår for å kunne livberge seg, at man måtte forlate sitt eget språk. Dette skjedde imidlertid i den verste fornorskingsperioden, da Stortinget vedtok en ny jordsalgslov for Finnmark i 1902.
I henhold til den ble det fastsatt at kun norsktalende skulle få adgang til å kjøpe jord i dette amtet. Man ville nemlig ha en skikket Befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytte dette til dagligt Brug. Jordsøkeren skulle også opplyse om sin Nationalitet, det vil si sin etniske herkomst. Jordeiendommene skulle også gis særskilt norsk Navn. Dette lovverket sto formelt ved lag til 1965
Unionen mellom Norge og Sverige oppløses. Et mål for Norge å bli kvitt de svenske samenes reinbeiterett.
Det blir sterk strid om Lappekodisillens status. I de påfølgende årene, blir det en bitter drakamp i reinbeitesaken mellom de to landene.
Finland blir en selvstendig stat.
Det historiske samelandsmøtet i Trondheim i 1917 hadde deltakere både fra Sverige og Norge. Dette møtet startet 6. februar – datoen som i dag er samenes nasjonaldag.
To sørsamer, Elsa Laula Renberg og Daniel Mortensen var sentrale samiske skikkelser i forberedelsene til dette, med god hjelp fra norske som støttet samenes sak. Språk, kultur, næring og rettigheter var de viktige temaene på møtet.
Det blir enighet om den første reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige.
De svenske reindriftssamers sommerbeiteområder i Norge begrenses sterkt. Blant annet mister de beiteretten i Nord-Troms og på øyene i Nord-Norge.
Dette fører til interne tvangsflyttinger av reindriftssamer i Sverige fra nord mot sør.
Freden i Dorpat i 1920 gjør at Finland får en del av russisk område, Petsamo. Områet ligger øst for den norsk-russiske grensen, og har tilgang til Nordishavet via den såkalte Ishavskorridoren. Mange øst- eller skoltesamer blir nå finske undersåtter. Gjennom en overenskomst med den finske staten i 1923 kjøper Norge ut de tidligere russiske, nå finske skoltesamenes sjølaksefiskerettigheter i Sør-Varanger. Disse rettighetene, formalisert i 1834, ble dermed slettet.
20-årene var skallemålingenes tid. Blant annet ble kirkegårder i samiske distrikter gravd opp. Samer som protesterte ble betegnet som latterlig overtroiske.
For å få et best mulig fysisk-antropologisk resultat, var det også nødvendig å ta fullstendige kroppsmål i naken tilstand.
Alette Schreiner som sto sentralt i dette arbeidet møtte en del praktiske vanskeligheter. Samene var mindre villige til å kle av seg, noe hun forklarte med at dette ofte var vanlig hos primitive mennesker. Små gaver og mild vold bidro imidlertid til at hun fikk gjennomført målingene.
I 1940 ble de norske nazistene – Nasjonal Samling (NS) – av den tyske okkupasjonsmakten innsatt til å styre Norge. Under nedbrenningen av Finnmark var samene lavest prioritert under deporteringen til sørligere deler av landet.
Slik vi har sett var det ulike sterke samfunnsaktører som fra før midten av 1800-tallet hadde fremhevet den norske germanske rasen som overlegen i forhold til andre nasjonaliteter i Norge. I deres ideologi var det germanske herremennesket overordnet alle andre. Det er derfor ikke forbausende at NS-styret igjen trakk frem enkelte av de store norske nasjonsbyggerne fra midten av 1800-tallet, som i prinsippet hadde stått for et liknende syn.
Okkupasjonsmakten brente ned og ødela det aller meste av bygninger og infrastruktur Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. En stor av befolkningen derfra ble deportert til sørligere deler av landet. De norske nazistene mente at dette burde skje etter prinsippet om raserenhet. De som skulle ha førsteprioritet var NS-medlemmer og sympatisører, deretter øvrige med rent norsk blod. De lavest prioriterte var samene, folk av blandingsblod, alvorlig syke, smittefarlige og sinnssyke.
Reindriftssamene skulle lures til Troms med tobakk og brennevin. Når man hadde fått tak i kjøttet deres kunne de returnere til Finnmarksvidda. Sjølappene som ble anslått til 10-12 000 mennesker kunne likeledes bli igjen i nord. Det gjaldt også de sinnssyke. Så var man kvitt den byrden. En fremtredende NS-leder uttalte at disse var de eneste han unte bolsjevikene – det vil si den fremrykkende sovjetiske armeen som jaget tyskerne ut av Øst-Finnmark i oktober 1944. Samene som likevel kom sørover måtte heller ikke blandes med ariske sørnorske folk.
NS-styrets prioritering av hvem som skulle ha forrang ved deportasjonen ble imidlertid ikke fulgt. Én ting var at tyskerne hadde det svært travelt med å komme seg ut av regionen, med den sovjetiske armeen i hælene. Et annet forhold var også at til tross for de tyske nazistenes forferdelig raselære ellers, var ikke samene beskrevet eller definert som undermennesker.
Sovjetunionen tar tilbake Ishavskorridoren og 1826-grensen blir igjen grense mot Russland.
Dette fører til at mange østsamer velger å flytte til Finland. Etter andre verdenskrig senker Jernteppet seg og kontakten mellom samene i Sovjetunionen og Norden blir brutt i mer enn 40 år.
Samisk Selskap i Oslo var forløperen til Norske Samers Riksforbund.
Det var for øvrig samme år som Samordningsnemnda for skoleverket ble nedsatt – et organ som også kom til å få en viss betydning for samiske skolespørsmål.
Enighet om en revidert reinbeitekonvensjon mellom Sverige og Norge. Ingen vesentlige endringer forekommer.
En av de ledende kreftene i det samiske revitaliseringsarbeidet i etterkrigstiden var Per Fokstad. Fokstad ble nå også den første lederen i Samisk råd for Finnmark.
Det var samme mann som midt på 1920-tallet hadde utarbeidd skissen til en skole bygd på samisk språk og samiske kulturverdier, uten å møte noen forståelse da. I etterkrigstiden begynte det igjen å bli et klima hvor det ble mulig å diskutere slike prinsipper.
Et tegn på at den kulturpolitiske stemningen var i ferd med å snu til det mer positive, fikk man gjennom nedsettelsen av Samekomiteen i 1956. Forkjemper for det samiske, Per Fokstad, ble også valgt som medlem.
Samekomiteen la til grunn at det var prinsipiell likhet mellom kulturene i Norge, da den kom med sin innstilling i 1959.
Ut fra dette fremmet komiteen en lang rekke forslag for å styrke samenes kulturelle og økonomiske situasjon. Det dreide seg om bruken av samisk språk i skolen, rådgivende organer i samespørsmål, rett til erstatninger ved industrielle inngrep, konsolidering av et samisk kulturområde, økte samiske sendinger i NRK, en bedre rettsordning, tiltak innen de ulike primærnæringene og andre næringer.
Disse forslagene ble sendt på en omfattende høring, hvor det kom frem til dels store motsetninger. Særlig kjent er den såkalte påskeresolusjonen i Karasjok, 9. april 1960, hvor et folkemøte avviste alle forslagene fra utvalget. Møtet uttalte blant annet at en styrking av samisk i skolen ville være et skjebnesvangert tilbakeskritt. Derfor ønsket møtet at fornorskingsbestemmelsene fra 1898 fortsatt være gjeldende norm for språkbruken i skolen.
Samekomiteen tok også for seg sjøsamenes næringsmessige stilling, og ikke minst rovfisket med havgående båter og aktive redskaper, også helt innerst i fjordene. Den videre behandling av forslaget viser imidlertid at verken fiskerimyndighetene, regjeringen eller Stortinget brydde seg om Samekomiteens vurderinger og forslag på dette feltet.
Stortinget behandlet Samekomiteens forslag i 1963. (6) Selv om mange av disse var nedtont, viste innstillingen i Stortinget likevel en vilje til brudd med assimilasjonslinjen fra andre halvdel av 1800-tallet.
Den grundige behandlingen dokumentet fra Samekomiteen fikk i Stortinget, kan trolig tilskrives saksordføreren, Harald Samuelsberg.
Blant annet fikk språkundervisningen i skolen bedre vilkår, og det ble bestemt at det skulle etableres et Norsk sameråd. I 1967 ble det for første gang på om lag hundre år gitt undervisning på samisk som førstespråk. I første omgang var det en forsøksordning – men det ble snart et permanent tiltak.
Harald Samuelsberg fra Finnmark (1911-1986), som var saksordfører for behandlingen av Samekomiteens innstilling i Stortinget i 1963, var den andre samiske stortingsrepresentanten etter Isak Saba i 1906. Han var en dyktig, uredd og kunnskapsrik politiker med klare og prinsipielle standpunkter.
I 1967 ble det for første gang på om lag hundre år gitt undervisning på samisk som førstespråk.
I første omgang var det en forsøksordning – men det ble snart et permanent tiltak.
Dannelsen av Norske Samers Riksforbund (NSR) bidro til en mye sterkere artikulering av samiske kultur- og rettighetskrav.
Denne nye trenden ble imidlertid sett på med mistenksomhet i mange miljøer. Sameorganisasjonenes representativitet ble bestridt eller mistenkeliggjort. I et undervisningshefte for militærpolitiet i Norge på 1970-tallet ble det til og med påstått at Sovjetunionen og KGB sto bak bevisstgjøringen av samene.
Den nye samepolitiske organiseringen var også viktig for å knytte internasjonale kontakter. De samiske organisasjonene i Norge, sammen med sine søsterorganisasjoner i Sverige og Finland, deltok blant annet aktivt i dannelsen av verdensrådet for urbefolkninger – World Council of Indigenous Peoples – midt på 1970-tallet. Deltakelsen der bidro sterkt til at samiske krav i forhold til kultur og rettigheter også kunne forankres i internasjonale rettsprinsipper og sammenliknbare eksempler fra andre land.
Den samiske organiseringen var nå – for første gang i Norges historie – noe myndighetene var nødt til å forholde seg til. Dette bidro i løpet av 1970-tallet til mange nye tiltak som hadde bidra til å sikre grunnlaget for samisk kultur.
Den nye reinbeitekonvensjonen gir svært betydelige innskrenkninger for de svenske samenes sommerbeite i Norge.
Sametinget er etablert med bakgrunn i Sameloven. Første valg ble avholdt sammen med stortingsvalget høsten 1989, og Sametinget ble offisielt åpnet av kong Olav 9. oktober 1989.
Sametinget som folkevalgt organ har 39 representanter valgt av og blant samene. Landet er inndelt i syv valgkretser.
Valg til Sametinget holdes hvert fjerde år samtidig med stortingsvalget.
Sametinget har som regel fire ordinære plenumssamlinger i året. Sametingets plenum er inndelt i tre fagkomiteer.
Mellom samlingene har sametingsrådet ansvaret for Sametingets virksomhet. Rådets medlemmer velges av og blant Sametingets representanter. Sametingsrådet blir ledet av sametingspresidenten.
Norge ratifiserte som det første land i verden, ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater.
Samisk språklov trår i funksjon.
Sametinget ble etablert for å forbedre de svenske samenes muligheter som urfolk til å bevare og utvikle sin kultur.
De 31 representantene i Sametingets plenum blir valgt hvert fjerde år. Nesten 9 000 av Sveriges omtrent 20.000-35.000 samer har hittil registrert seg i Sametingets valgmanntall. For å få stemme må man ha fylt 18 år.
Det finske Sametinget har en valgkrets og det velges inn 21 representanter. Det finske sametingsvalget skiller seg ut fra det norske og svenske ved at det er personvalg mellom representantene. Det er ikke partier som blir valgt inn i Sametinget der.
Det er tre representanter og en vara som skal komme fra hver av kommunene innenfor det samiske «hembygdsområdet».
Den samiske delegasjonen (Sámi Parlamenta) var en forgjenger for det samiske parlamentet og opererte fra 1973-1995.
Samisk parlamentarisk råd (SPR) er et parlamentarisk samarbeidsorgan mellom Sametinget i Finland, Sametinget i Norge og Sametinget i Sverige. SPR ble etablert 2. mars 2000 av Sametinget i Norge og Sametinget i Finland.
Sametinget i Sverige tiltrådte samarbeidet 25.april 2002.
Samiske organisasjoner fra russisk side som er representert i Sámiráđđi-Samerådet er fra 2003 permanente deltakere i SPR-samarbeidet (Arbeidsordning, § 12). Dette innebærer at de deltar på plenumsmøtene med tale- og forslagsrett. Før 2003 deltok de som observatører på plenumsmøtene. De utpeker selv den som skal representere i organisasjonen på SPR plenumsmøte og andre møter i regi av SPR.
Det parlamentariske samarbeidet gjennom Samisk parlamentarisk råd bygger på avtale om samarbeid mellom sametingene gjennom Samisk parlamentarisk råd, inngått 25.februar 2002, samt arbeidsordning for Samisk parlamentarisk råd, vedtatt 6.5.03, endret 6.3.2007. Avtalens formål er å legge forholdene til rette for et varig institusjonalisert samarbeid mellom sametingene i saker som berører samer i flere stater eller samene som ett folk. Likeså er formålet å legge forholdene til rette for at samene skal kunne bevare og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv innenfor den enkelte nasjonalstat, samt at samene som ett folk i flere stater skal kunne bevare og utvikle disse forhold uten hinder av statsgrensene (avtalens art.1).
SPR velger selv sin president og to visepresidenter. Ledervervet alternerer. Sametinget i Sverige innehar ledervervet til september 2019.
Kilde: sametinget.no
Les mer her: Samisk parlamentarisk råd (SPR)
Norge og Sverige blir ikke enige om en ny reinbeitekonvensjon, og det er fortsatt en pågående disputt om Lappekodisillens anvendbarhet på den grenseoverskridende reindriften.
Sverige anerkjenner Lappekodisillen som gjeldende, men det gjør ikke Norge. Dette har ført til store konflikter og rettssaker mellom norske og svenske reindriftssamer.