Lyngshesten har vært et vanlig og viktig arbeidsverktøy i sjøsamiske bygder i mange generasjoner. Hesten kan både pløye jorda, trekke høylast og andre typer last, være et fremkomstmiddel og en god venn for folket. Lyngshesten er viktig for kulturen i det sjøsamiske området i Lyngen, og har lange røtter og historie tilknyttet området. Grunnen til at jeg synes det er så spennende med lyngshesten er blant annet fordi min máttaráhkku, min oldemor, som jeg også er oppkalt etter, var en av få kvinner som fraktet kobbermalm fra Ankerlia med hest ned til kaia i Birtavarre. Og på det tidspunktet hun jobbet i gruvene var hun bare 17 år gammel!

Lyngshest i hverdagen

Lyngshesten har blitt brukt til så utrolig mangt i sitt lokale miljø gjennom tidene. Alt fra fest til arbeid, og fødsel til død, god hjelp for funksjonshemmede og som villig og rask transports hjelper. Det skrives at Lyngshesten blir omtalt som en klok hjelper, som har overnaturlige sanser, som en trygghet i harde situasjoner i livet, en lojal lytter og en trofast venn for alle ulike generasjoner. Min áhkku, min bestemor, hadde også Lyngshest på gården sin i Skibotn. Gulli het hesten, og áhkku beskrev henne slik som en ville beskrevet en hund. Hennes bestevenn, turfølge, god lytter og lojal. Áhkku brukte å plukke bær i skogen rett ved gården, mens hesten gikk løs på jordet. Den brukte å følge med áhkku på bærtur, men når áhkku fikk nok av at hesten gikk å tråkka ned bærene hennes, så kommanderte hun hesten å gå hjem, og hjem gikk hesten villig.

Den eldste hesterasen?

Lyngshesten er en av Norges tre nasjonale hesteraser, og kan være den eldste hesterasen i Norge og kommer fra Nord-Norge. Lyngshesten kategoriseres som ponni av den grunnen at mankehøyden på hesterasen er under 148 cm. Vanlig mankehøyde på Lyngshesten er mellom 130-140 cm. Begrepet «Lyngshest» ble først nedskrevet av en dyrlege ved navn Olsen rundt 1910-1925, men ble brukt på folkemunne i området i lang tid før dette. Elling Vatne skriver i sin andre utgave av boken «Lyngshesten (nordlandshesten)» fra 2006 om dette.  Han forteller om fylkesagronom Tyssø i 1948 som forklarer om hvorfor Lyngshesten blir betegnet som Lyngs-hest:

«… fordi det var i Lyngendistriktet den [hesterasen] er blitt bevart og fordi det er det eneste distrikt der det virkelig er blitt gjort noe for å ta vare på den.» (Tyssø, 1948)

Arbeidsvillig og smart

Lyngendistriktet vil her omfatte dagens Lyngen, Kåfjord og Storfjord kommuner, som i eldre dager var en kommune, Lyngen. På småbrukene i Nord-Norge har Lyngshesten blitt brukt som en allsidig brukshest fordi den er arbeidsvillig og fornuftig. I mange sjøsamiske, og kvenske, bygder har Lyngshesten blitt holdt i bruk, spesielt i Lyngendistriktet. Hesten hadde mange bruksområder på gårdene, den ble også brukt som skysshest på landeveien i gamle dager og som hjelp for funksjonshemmede før rullestolens tid. Lyngshesten er mindre i størrelse enn andre arbeidshester, så på gårdene måtte man kjøre med mindre last på vognen, men i gjengjeld var Lyngshesten veldig energisk og seig at den fikk til å gjøre like bra arbeid som større hester. Hesten hadde lik funksjon på gårdene i gamle dager som det både bilen og traktoren i dag har.

Lyngshestens bruk i Bolagstiden og malutvinningen i Ankerlia, Kåfjord

Bolagstiden handler om en tidsepoke under første verdenskrig, årene 1916-1918, hvor det ble bestemt av stormaktene at russisk krigsmateriell skulle transporteres til Finland gjennom Nord-Norge. Med dette ble Nord-Troms midt i smørøyet i denne stormaktspolitikken. Skibotndalen ble den naturlige veien opp til Finland, så store skip lastet med dette krigsmateriellet kom til Skibotn og ved hjelp av hest og vogn ble det transportert opp Skibotndalen. I lang tid har det vært et levende og sentralt markedsliv i Skibotn, med handelsvei både til Sverige og Finland. Det var mange hester som ble brukt i bolagstiden i Skibotn, Elling Vatne estimerer i sin bok rundt 190-200 hester i bruk, hvor det har vært brukt Lyngshester i stor grad, med andre hesteraser også.  Videre forteller han at lønna bøndene på gårdene rundt Lyngenfjorden fikk for å låne ut sine hester til disse kjøreoppgavene var bra. Det ga også biintekter til bøndene fordi Lyngshestekjøringa trakk til deg turister og.

Lyngshestens bruk i gruvedriften

I Ankerlia i Kåfjorddalen begynte gruvedriften å utvinne kobbermalm under første verdenskrig. Her også ble Lyngshesten et sentralt arbeidsverktøy. Kåfjord er også et sjøsamisk område, hvor kombinasjonsnæring med jordbruk og fiske var næring folk levde av hovedsakelig i eldre tider. Vatne (2006) forteller at utvinningen av malm varte fra 1898 til 1919. Kobbermalmen ble fraktet fra gruvene oppe i Ankerlia, ned til kaia i Birtavarre og fraktet videre ut med skip. Dette gikk ved hjelp av Lyngshester som trakk skinnevogner, men også andre hesteraser som fjording, døl og finskhest. Hestene ble brukt både til gårdsarbeid, og bli leid ut til frakting av malm til kaia, og dette ga bøndene i Birtavarre litt ekstra inntekt.

Kilder:

https://snl.no/nordlandshest/lyngshest

Lyngshesten – Nordlige folk

Vatne, E. (2006) Lyngshesten (Nordlandshesten) – Historie og kultur i nord. Utg. 2. Samuelsberg.

Navn – STIFTELSEN NORSK HESTESENTER (nhest.no)

Sámi ofelaččat leat searvamin stuorra dáiddačájáhussii La Biennale Di Venezia, 59th International Art Exhibition of La Biennale di Venezia, Venezias Italias cuoŋmánus. Ofelaččat galget doaibmat veahkkin ja láidesteaddjin go Sámi dáiddárat Pauliina Feodoroff, Máret Ánne Sara ja Anders Sunna ovddastit Sámi ja čájehit iežaset dáidaga Sámi paviljongas.

Dát lea historjjálaš dáhpáhus go vuosttaš geardde sámi dáiddárat čájehuvvojit nationála paviljongas dáiddabiennálas, ja vuosttaš háve Sápmi lea dohkkehuvvon našuvdnan sierra namuhuvvon paviljongas.

Ofelaččat Nathaniel Holan Larsen ja  Ane Malene Nordeng illudeaba:

Venezia Biennale lea hui gelddolaš. Eai mii oainne sámi dáidaga beaivválaččat máilmmi lávddis. Mun sávan ja jáhkán dáidda Biennales bidjá sámi rivttiid internationála agendai.

Ofelaš Nathaniel Holan Larsen

Norgga Dronnet Sonja rahpá Sámi paviljonga cuoŋománu 21. beaivvi.

Lea somá oassálastit ná erenoamáš dáhpáhussii nu go Sámi paviljonga Venezias. Mun illudan oaidnit mo eará oasit máilmmis vuostáiváldet sámi kultuvrra.

Ofelaš Ane Malene Nordeng

Sámi ofelaččat galget leat láidesteaddjin La Biennale di Venezias Itálias gaskal cuoŋománu 20. ja 30. beivviid. Mátki ulbmil lea maid oahppat sámi dáidaga birra ja mo sámi dáidda gaskkustuvvo máilbmái. Ofelaččat galget maid ieža doallat ovdanbuktimiid, ja muitalit eanet sámi kultuvrra, historjjá ja servvodaga birra.

Sámi ofelaččat ja Sámi allaskuvla ovttasbarget Office of Contemporary Art Norway (OCA), ja ofelašdoaibma lea koordineren OCAi veahkkin gávdnat eará sámi láidesteaddjiid oasi dan áigodahkii go Sámi paviljonga lea Venezias.

Loga eanet Sámi paviljonga birra dás.
Loga eanet La biennale di venezia birra dás.

Samiske veivisere deltar ved kunstutstillingen La Biennale Di Venezia, 59th International Art Exhibition of La Biennale di Venezia, i Italia, i slutten av april. Samiske veivisere skal være guider og bistå når de samiske kunstnerne Pauliina Feodoroff, Máret Ánne Sara og Anders Sunna representerer Sápmi og viser sin kunst ved den Samiske paviljongen.

Det er en historisk begivenhet at samiske kunstnere presenteres ved en nasjonal paviljong ved kunstutstillingen. Det er også første gang samene anerkjennes som en nasjon i en slik paviljong.  

  De samiske veiviserne Ane Malene Nordeng og Nathaniel Holan Larsen gleder seg

Venezia Biennale blir utrolig kult og spennende. Det er ikke hver dag samisk kunst er på verdensscenen. Jeg håper og tror at kunsten gjennom Biennalen vil sette samiske rettighetsspørsmål på den internasjonale agendaen.

Samisk veiviser Nathaniel Holan Larsen

Dronning Sonja åpner den Samiske paviljongen 21. april.

Det er så fint å få mulighet til å delta på noe så unikt som The Sámi pavillion i Venezia. Jeg gleder meg utrolig mye til å se hvordan andre deler av verden tar i mot samisk kultur.

Samisk veiviser Ane Malene Nordeng

Samiske veivisere skal være guider ved den samiske paviljongen fra 20.-30 april. Reisen er også en studietur hvor formålet er å lære mer om samisk kunst og hvordan samisk kunst formidles til verden. Veiviserne skal også selv holde fremlegg om samisk kultur, historie og samfunn i løpet av turen.  

Samiske veivisere og Samisk høgskole samarbeider med  Office of Contemporary Art Norway (OCA). Veiviserordningen bistår OCA i koordineringen av samiske guider til deler av den perioden den Samiske paviljongen er i Venezia.  

Les mer om den Samiske paviljongen her.
Les mer om La biennale di venezia her.
Les mer om Samiske veivisere her.
Les mer om Samisk høgskole her.

Grenevevens historie

Å veve grener er noe vi samer har holdt på med i mange hundre år, i vertfall siden 600-tallet. Grener ble brukt som betaling i handel, og som byttingsmiddel i byttehandelen mellom folk. De ble viktige som inntektskilde etter krigen, men var og veldig brukbare fordi grenene er vannavstøtende og kan dermed brukes uansett vær.

Grene på nordsamisk heter rátnu, og er et ullteppe som veves og brukes som veggpynt i dag, mens tidligere ble grena også brukt som sengetøy og lavvuduk. Det var vanlig før andre verdenskrig å veve grener på tradisjonell måte i deler av Nord-Troms (Kåfjord og Kvænangen), i kystområdene i Finnmark og i de skoltesamiske områdene. Grenevevingen minsket da markedene i Bossekop og i Skibotn tok slutt og når etterspørselen av grener minsket fra 1900-tallet. Veven som brukes til å lage grener tar liten plass og er lett å ha med seg og sette opp, det er trolig derfor grenevevingen har holdt seg i de sjøsamiske områdene, hvor man bodde i småe hus og i gammer.

Det skrives i skatteregnskap fra 1500-tallet at grener har blitt brukt som et middel for å betale skatt. Sjøsamene hadde ikke råd til å ha grenene til sitt eget bruk, men ble nødt å bruke de som betaling. De byttehandlet eller solgte grener til reindriftssamer, som brukte de som kjøretepper i pulken og som lavvuduk. Etter krigen ble det for dyrt for reindriftssamene å kjøpe grener, da det var lettere å få tak i andre billigere ulltepper til bruk i lavvuen. Rundt 1950-tallet går dermed grenene ut av bruk som lavvuduk, men har blitt brukt som lavvudør helt fram til i dag.

Greneveving i Kåfjord og Manndalsgrena

Fra langt tilbake har grenevevingstradisjonen sitt feste i Kåfjord. Husflidsproduksjon og salg av husflidsprodukter har vært viktig i dette området fram til i dag. Det var fem, seks kvinner i Manndalen og Skardalen i Kåfjord kommune som, etter evakueringen og nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark under andre verdenskrig, igjen tok opp grenevevingen. Det finnes en film fra sommeren 1947 som handler om grenevevingen i Kåfjord, som er laget av Anna Grosdøl fra Norges Husflidslag. Marta Hoffmann fra Norsk Folkemuseum besøkte også Kåfjord i 1955 og lagde en film om greneveving i Manndalen. Etter dette ble det populært igjen med veving av grener, og flere begynte å lære seg og veve grener.

Grenene ble også brukt som hestekjøringstepper og som tepper i båter blant sjøsamene. I dag brukes Manndalsgrena som pyntetepper på offentlige bygg og i private hjem. Noen kjøper også grener for å gi i gave ved større anledninger. Manndalsgrena har bare frynser i nederste enden av grena, og all garnet som blir brukt for å produsere en Manndalsgren skal være håndspunnet, og om det skal brukes farget garn, så skal det være plantefarget garn.

Ordliste: Greneveving

Kilder og bildekilder:

• Grenevevingens historie – Nordlige folk
• Greneveving – Ordliste – Nordlige folk
• Manndalsgrena – Manndalen Husflidslag (manndalen-husflidslag.no)