I denne artikkelen skal jeg ta for meg den lulesamiske kvinnekofta. Jeg vil fokusere på den typen som oftest brukes på norsk side og i Jåhkåmåhkke (Jokkmokk) på svensk side. Det finnes også en annen kofte som tilhører de nordlige områdene, som ofte kalles (gamle) Gällivare-kofta. På norsk side omfatter lulesamisk område hovedsakelig kommunene Oarjje-Fuolldá (Sørfold) og Hábmer (Hamarøy), inkludert Divtasvuodna (Tysfjord). Mens det, på svensk side, strekker seg fra sør for Jåhkåmåhkke (Jokkmokk) og til og med Váhtjer/Jiellevárre (Gällivare).

Selve kofta

Kofta består i hovedtrekk av selve gáppte/gábdde (kofte), sliehppá (barmklede), avve/bádde (belte), enten vevd eller av klede med sølv, vuoddaga (skobånd) enten delt i tre felt eller med stor mulighet i variasjon i mønster og farge, gáhper (lue) med tinntrådsbroderi, og evt njálmmefáhta (uværskrage), lijnne (sjal) innenfor gáhper , osv

Momenter man kan lese ut ifra kofta har endra seg over tid, men mange er nok blitt tapt. Derfor varierer slike momenter ut fra hvilken slekt man kommer fra. Blant annet kan hvilke farger som brukes sammen, vise til hvilket område slekten tilhører. I tillegg var det tidligere ting som visste til sivilstatus, for eksempel om man benyttet sølvbelte eller ikke (dette er likevel vanlig blant ugifte også i dag). Videre finnes det ulike momenter som skiller hverdagstøy fra høytidsplagg, for eksempel hvor mange rader tinn det er på gáhper, og om beltet har avslutning i dusker eller med messingring.

De vesentlige momentene av kofta har bestått, dette gjør at de opprinnelige betydningene fortsatt kan ses i dag. Den lulesamiske kofta bærer preg av flere tankemåter fra tidligere, som for eksempel overtro.

Miessikrikkas/viejkkerikkas (messingring)

Messingringen anses i flere samiske områder å ha en magisk beskyttende effekt. Den brukes for eksempel på gierkav (komse), som en beskyttelse for barnet, der man i mange andre områder ville brukt sølv i form av en komsekule. Messingringen var derfor også en vanlig faddergave.

Det finnes kilder som sier at det var vanlig at man hadde en messingring i det første badet til et nyfødt barn. Dette kommer av at messingringen ansås å ha legende krefter, og har for eksempel blitt brukt mot munnsår og blemmer.

Videre benytters messingringen også som dekor, for eksempel på nállogoahte (nålhus), vesker og enden på enkelte lulesamiske belter. Ringen i enden av beltet kan også ha hatt en praktisk og åndelig betydning, i tillegg til pynt.

Messingringen ble brukt i ritualer tilknyttet bjørnejakten. Blant annet ved at man kun kunne se på bjørnen og jegerne dersom man gjorde det gjennom en messingring. En annen praktisk måte den ble tatt i bruk var dersom geiten eller reinen hadde blod i melken. Da melket man gjennom messingringen helt til melken ble hvit igjen. Denne praktiske bruken kan forklare at messingringen ble plassert lett tilgjengelig, i enden av beltet.

Gávlos

Gávlos er en rute av rødt klede, øverst på ryggen til kvinnekofta. Tilsvarende på herrekofta er divlla. Den var før ansett å være av beskyttende karakter, som et slags «øye i nakken». I tillegg til dette er gávlos en av plassene på den lulesamiske kofta der duodjár har muligheten til å være kreativ.

Før i tiden benyttet man seg av det man hadde tilgjengelig ved dekorasjon av gávlos. Det finnes blant annet gamle eksemplarer på museer som er pyntet med blonder, stoffbiter, perler og garn. I nåtid er det vanligst å sy en vertikal kledesbit i avvikende farge av den røde bunnfargen, eventuelt med pyntesømmer.

Her er noen eksempler på gávlos der det er brukt kreativitet i måten den er pyntet på:

Lissto

Lissto er et vevd bånd nederst på kofta. Den kan veves på mange forskjellige måter, blant annet med plukkmønster eller «hoppmønster» (på samme måte som belter veves), eller med mønster av «bekker og øyne». Det er ofte slektsbetinget hvilke av disse man vever. Fargene på lissto kan settes sammen på mange forskjellige måter. For kvinner er det som oftest en rød kant øverst, og en blå eller grønn nederst.

Videre kan den, dersom den ikke er med plukkmønster eller hoppmønster, bestå av jågåtja (bekker) som ser ut som bølger, og tjalme(øyner) som ser ut som små prikker. Tjalme skal alltid være nærmest bakken, dermed nederst. Dette forklares med at man, i samisk overtro, tror at man har behov for å beskytte seg mot det underjordiske. Øynene nederst på lisstoen beskytter derfor den koftekledde ved å «holde et øye» med de underjordiske.

Det er interessant å se hvordan gamle tradisjoner og tankesett lever videre gjennom duodje, og en fordel å vite om. Hold øynene åpne neste gang du ser en gáptegis, og kanskje kan du finne de skjulte tegnene som kan fortelle noe om vedkommende som bærer kofta.