Gåetie i sørsamisk område utover 1945

Sommergamme, satt opp av Nils P. Joma (min oldefar), på 1920-tallet. Var i bruk til 1960-tallet. Foto: privat
Reisverk, foto: ovttas.no

Gåetie/gamma er det tradisjonelle samiske hjemmet. Den kan variere i ulike områder. I noen områder er det vanlig at de er ovale eller rektangulære, men i sørsamisk område har de i hovedsak vært sirkelformet. En dervhiegåetie (torvgamme), bygges ved at man først lager et reisverk i tre, som man deretter dekker med never og torv. Dermed blir den både isolert og stenger ut fukt.  Noen bruker også dïadtah, stokker som holder torven på plass (utenpå torven). I gåetien var det begrenset med plass noe som gjorde det viktig å ha et organisert system. Disse kom i hovedsak av praktiske årsaker og tok for seg blant annet plassering av familien, gjester, hunder og gjenstander.

Hvordan det ser ut i en gåetie? Innerst ser man båassjoeraejkie (luftehull), og i midten aernie (ildstedet). Inne i gåetien er det ferskt bjørkeris som det er lagt reinskinn på.
Foto: Saemien Sijte (instagram).

Innerst finner man båassjoe, et hellig område. Dette området skulle man ikke gå over eller krysse. Hvis man skulle til den andre siden av gåetien måtte man derfor gå mot inngangspartiet, rundt bålet og deretter til den andre siden. I båassjoe oppbevarte man mat og kjøkkenutstyr, men også viktige gjenstander som våpen. Under hovedmåltidene la matmor på en duk ved seg som hun dekket på. Så samlet familien seg rundt den og spiste sammen. Bak båassjoe hadde man båassjoeraejkie, et hull i veggen, som kunne fungere som en ventil. Der kunne man ha en luke og regulere hvor stort det skulle være. I inngangspartiet hadde man ved og det var også her hundene holdt til. Hundene ble tatt inn på kveldene eller når det ble mørkt slik at de ikke skulle skjelle ute, og unger skulle ikke være ute å leke i mørket. Det skulle være stille rundt gammene når det var seint på kvelden.

Familiemedlemmene har også faste plasser. Innerst til venstre ved båassjoe hadde mor og far sin plass og ved siden av dem satt de yngste barna. Innerst til høyre hadde besteforeldrene sin plass om de bodde sammen med familien og de eldste barna satt også på høyre side. Når det kom gjester til gåetien holdt de til i inngangspartiet før de ble invitert inn. Da var det vanlig at de satt nærmest utgangen og ofte på høyre side. Man skulle alltid hilse når man kom inn i en gåetie. Aernie/ ildstedet er i midten av gåetien og kan bli sett på som et samlingspunkt for familien som satt rundt bålet. Bålet skulle være fint lagd og skikken var slik at man ikke skulle kaste verken mat, hundehår eller annet skrot i ildstedet. Hvis man skulle helle ut vann eller annen væske skulle det gjøres utenfor gåetien.

Det er forskjell på gåetien på vinteren og på sommeren. På sommeren legger man ferskt bjørkeris som gulv i gåetien og fyller på med nytt bjørkeris etter hvert som det slites. På vinteren bruker man granbar. På granbaret/ bjørkeriset la man reinskinn/ dueljie. Skinnene ble lagt på en spesiell måte. I vintergammen kunne man ha en kåava, et utbygg foran døra, hvor man blant annet kunne oppbevare klær. I tillegg kunne man ofte ha et lite gulvstykke midt i gåetien, fra døra inn til båassjoe. Her kunne man også plassere en liten ovn. Røykhullet var ikke nødvendigvis åpent, og man kunne ha et lite vindu der.

En kåavagåetie, foto: ovttas.no

Det finnes flere type gåetie enn vintergamme og sommergamme. Noen av dem er låavhtgåetie. De var for midlertidig bruk og var tilpasset at man var på flyttefot. De hadde en enklere konstruksjon og man brukte tøy rundt reisverket. De kunne settes opp og tas ned raskere enn andre type gåetie. Høyt til fjells, hvor det var småbjørk, var gåetien ofte mindre og de var også ofte for midlertidig bruk.

De jeg har snakket med som vokste opp i gåetie syntes det var veldig koselig å få bo slik. Det var ikke noe gulvtrekk så det var lunt og godt. Likevel om det kunne bli trangt, var det alltid plass for alle.

Kilder:

  • Baalka (u.å) Synlige og usynlige regler i gåetie. Hentet fra baalka,no 31.05.2024.
  • Jonhild Joma, 78 år, bærer av tradisjonell kunnskap.

Sameradioens mor – en nordsamisk pioner

Kathrine Johnsen (født 22. oktober 1917 – død 22. juni 2002) var en nordsamisk programsekretær og lærer, fra Deatnu/Tana, i Finnmark, og er for mange i dag kjent som «Sameradioens mor».

Kathrine Johnsen og tidligere kringkastingssjef Bjartmar Gjerde. Foto: NRK SÁMI RADIO / NRK

Hun jobbet med samiske radiosendinger i en tidsperiode hvor flere ga et uttrykk om at samiske radiosendinger var det lite vits i, og at språket ikke ville overleve lenger enn noen ti år. Blant annet sa en tidligere kringkastingssjefen dette til Johnsen på et møte de hadde: «om fem år vil samisk språk dø ut, og om ti år er det helt borte». Slike holdninger gjorde den samiske pioneren Kathrine Johnsen sint, og derfor jobbet hun og flere så i herdig for å bekjempe disse påstandene. Johnsen sa blant annet dette i møtet med kringkastingssjefen og sendelederen, som i senere har blitt et berømt sitat:

«Arthur Klæbo skal dø en dag, men det er ikke likegyldig for Klæbo om jeg tar strupetak på ham mens han sitter her og kveler ham i denne stol, eller om Klæbo får leve til sine dagers ende og dø en naturlig død. Slik er det også med det samiske språk. Det er ikke likegyldig om vi kaster det over bord, som om det var en unødvendig ballast, eller om språket får leve til det dør en naturlig død.»

Kathrine Johnsen tok eksamen på Tromsø Lærerskole i 1949, og jobbet etter dette som lærer på den samiske ungdomskolen i Karasjok frem til 1958. I tillegg tok hun i 1968 samisk som grunnfag på Universitetet i Oslo.  

Kathrine Johnsen startet i 1948 som medarbeider for de samiske radiosendingene, dette var samtidig som hun gikk på lærerskolen i Tromsø. I 1959 fikk hun en fast ansettelse som programsekretær i NRK, og jobbet i herdig med samiske sendinger i mange år. Mange av disse årene jobbet hun alene, og selv om hun fikk oppleve mye motvilje og undertrykkelse mot arbeidet sitt fortsatte hun likevel sendingene på samisk, og det er nettopp derfor hun fikk kallenavnet «sameradioens mor». I 1964 flyttet hun til Tromsø, hvor hun var den eneste som var fast ansatt hos NRK sameradio, med da hovedansvaret for alle sendingene. Kathrine Johnsen var i hovedsak programsekretær, men tidvis også leder i noen perioder helt frem til 1987, da hun ble 70 år.

Hun fikk etter hvert annerkjennelse for arbeidet sitt. Johnsen ble i 1981 tildelt NRKs egen utmerkelse kalt «Sukkerbiten», hun fikk også Samerådets ærespris og Kongens fortjenstmedalje i gull i 1983.

I dag hylles hun blant annet ved at en gate i Deanušaldi/Tanabru er oppkalt etter henne, «Kathrine Johnsen geaidnu.» (Kathrine Johnsens vei).

Foto: Birgitte Wisur Olsen

Kilder:

NRK Sápmi (2017). NRK Sápmis historie.

https://www.nrk.no/sapmi/om/7.-nrk-sapmis-historie-1.4469009

SNL (2023). Kathrine Johnsen

https://snl.no/Kathrine_Johnsen

NRK Troms og Finnmark.

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/frykt-for-finland_-derfor-fikk-finnmark-nrks-forste-distriktskontor-1.16879514

Reindrift i markasamisk område

Foto: T. Gustavsen/Markesdutvalget for reinkjøtt

Markasamisk område ligger i nordre Nordland og Sør-Troms, bl.a. i områdene på Iinnasuolu, Dielddasuolu og Stuornjárga. Mange forbinder markasamisk med jordbruk og kombinasjonsnæringer. Men det har også vært reindrift i disse områdene i lang tid, og det drives reindrift der i dag. Markasamisk reindrift har opp gjennom årene hatt noen særtrekk, og har også enkelte særtrekk i dag.

På 1700-tallet var det vanlig at mange eide små reinflokker, der hovedmålet med reindriften var å melke reinsdyrene. Mange drev også med andre næringer og kombinerte disse med reindrift. Reindrift var en viktig del av kombinasjonsnæringene i mange familier. Det vanligste var å drive subsistensreindrift, der man kun drev for eget livsunderhold.

Noe som tidligere var vanlig i markasamisk område, var å ha sytingsrein. Sytingsrein var rein som var eid av fastboende, merket med deres merke, og som gikk sammen med reindriftssamenes flokker. Flere hadde reinen hos seg selv på norsk side på sommerstid og sendte reinen sin til svensk side av grensen på vinterstid. De ble selv boende igjen på norsk side. Dette systemet var en sentral del av kombinasjonsnæringene. Systemet med sytingsrein opphørte etter 1933, da det ble forbudt å ha sytingsrein etter reindriftsloven. Dermed var det mange som valgte bort reindriften, og heller fokuserte på næringer som fiske og jordbruk.

Fra kalvemerking i Roabat/Grovfjord reinbeitedistrikt. Foto: Therese Olsen

Frem mot 1920-tallet var det flere som drev med grenseoverskridende reindrift. Ved oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige i 1905, ble det vanskeligere å drive med reindrift på begge sidene av grensen. Norske myndigheter ønsket ikke svensk reinbeiting på norsk side. Svenskene derimot, var en pådriver for grenseoverskridende reindrift. Den grenseoverskridende reindriften ble sterkt begrenset etter reinbeitekonvensjonen av 1919. Store deler av markasamiske områder ble forbudt å bruke til svensk reinbeiting. Dermed ble flere tvunget til å drive stasjonær helårsdrift på norsk side. De delene som enda var tilgjengelig for svensk reinbeiting etter 1919, ble fjernet etter 1949, da reinbeitekonvensjonen ble revidert.

Under andre verdenskrig ble det i praksis umulig å drive reindrift. Det ble dermed stor nedgang i rein. Etter krigen har det heller ikke vært drevet grenseoverskridende reindrift i markasamisk område.

Bildet viser reinbeitedistriktene i Tjeldsund kommune, som er i markasamisk område. Dette er noen av reinbeitedistriktene i markasamisk område. På Hinnøya finner man også Iinnásuolu/Kanstadfjord/Vestre Hinnøy reinbeitedistrikt. Foto hentet fra tjeldsund.kommune.no.

I dag er reindriften basert på andre prinsipper enn tidligere. Reindriften har endret seg fra subsistensreindrift til å handle om pengeøkonomi. Fokuset har gått fra å være melkeproduksjon til kjøttproduksjon. Markasamisk reindrift drives i dag som stasjonær helårsdrift i Sør-Troms og nordre Nordland. På øyene Iinnasuolu og Dielddasuolu og på halvøya Stuornjárga, går reinen mot midten av øya/halvøya på sommerstid, opp i høyfjellet. Der er det godt beite, snøflekker og færre insekter. På vinterstid trekker de lengre ned mot lavlandet. Dersom du vil utforske ulike reinbeitedistrikter eller se på de ulike årstidsbeitene, kan du gjøre det her.

Kildeliste:

Andersen, T.O, (2005). Markasamiske kombinasjonsnæringer, En undersøkelse på mikronivå 1860-1920. UiT​

Berg, B. A, (2007). Samisk naturbruk og retts-situasjon fra Hedmark til Troms, Del VIII Lulesamisk reindrift 1750-2000, Nou 2007:14 (regjeringen.no), ​

Reindriftens arealbrukskart – Landbruksdirektoratet

Samiske veivisere på FNs Permanente Forum for urfolkssaker (UNPFII)

Samiske veivisere på FN-bygningen i New York.

15. – 19. April deltok vi på FNs permanente forum for urfolkssaker (UNPFII) i New York. Forumet har som formål å rette søkelys mot urfolksspørsmål og sørge for at urfolks rettigheter blir sikret og respektert over hele verden. Temaet for forumets 23. sesjon var “Enhancing Indigenous Peoples’ right to self-determination in the context of the United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples: emphasizing the voices of Indigenous youth” (Forbedre urfolks rett til selvbestemmelse i sammenheng med FNs erklæring om urfolks rettigheter: fremheve stemmene til urfolksungdom).  

Urfolksungdom i fokus

Sápmi var godt representert på FNs permanente forum, og flere fikk taletid under møtene. Ettersom ungdomsstemmer var i fokus for årets forum, var det også flere unge samiske representanter som talte under møtet. En av disse var Sara Elvira Kuhmunen, leder av ungdomsorganisasjonen Sáminuorra. Hun holdt en sterk tale om samisk selvbestemmelse og kritiserte de nordiske statenes inngrep i samiske områder.  

Fra venstre: de samiske veiviserne Linn-Maggi Jannok-Joma, Per-Henning Mathisen, Jovnna Erke Varsi Solbakk, Therese Olsen og leder i Sáminuorra Sara-Elvira Kuhmunen.

    Sametingspresidenten fra Sametinget i Norge, Silje Karine Muotka, holdt også et innlegg der hun blant annet tok opp unge samers rett til selvbestemmelse og trakk fram forbudet mot laksefiske i Tanaelva som eksempel. Muotka understrekte at vi må fortsette å arbeide for at urfolksungdom skal kunne ta del i urfolks rettigheter og tradisjonell kunnskap som overføres over generasjoner. I tillegg vektla Muotka ungdommers rolle for framtiden, og at unge i større grad må inkluderes i beslutninger som angår dem.

    “Many people say that youth are the leaders of tomorrow, but this is not true, youth are already leaders and we need to include them in decisions that affect their lives.”

    (Silje Karine Muotka, 2024) 

    Side events

    Under UNPFII deltok vi også på ulike side-events. Et av dem var «50 years of Arctic Indigenous Cooperation: Empowering youth in shaping the world» i regi av Inuit Circumpolar Council, Samerådet og Arctic Youth representatives. Formålet med eventet var å promotere uttalelsen fra Arctic Peoples´ konferansen fra 2023, en uttalelse skrevet av fem urfolksorganisasjoner hvor de uttrykte viktigheten av samarbeid om rettighetene og utfordringene som angår Arktiske urfolk.

    Under dette side eventet ble det avholdt en panelsamtale, hvor tidligere samisk veiviser og nåværende leder i Sametingets ungdomspolitiske utvalg (SUPU), Elle Rávdná Näkkäläjärvi, var moderator for samtalen. Samtalen handlet blant annet om uttalelsen fra konferansen, ungdommers perspektiver og deres rolle i arbeidet fremover.

    Fra panelsamtalen på side eventet.

    Lærerik opplevelse

    Vi syns det var spennende og lærerikt å være med på UNPFII, og spesielt å høre samiske og andre urfolksrepresentanter tale under møtene. Særlig ungdommene som representerte ulike urfolk hadde sterke taler som tok opp utfordringer som gjelder urfolkssamfunn over hele verden.

    Samtidig har det vært interessant å høre hvordan ulike stater forholder seg til urfolkene i sine områder og deres urfolksrettigheter.  

    Samiske veivisere med urfolksungdom fra Canada.
    Kilder

    Danbolt, I. L. (2024, 17. april). Tre ting du bør vite om årets møte i FNs permanente forum for urfolkssaker. FN. https://fn.no/nyheter/tre-ting-du-boer-vite-om-aarets-moete-i-fns-permanente-forum-for-urfolkssaker?fbclid=IwZXh0bgNhZW0CMTAAAR2BzskMut5F_QZxp9F1bfxdD3TporaxN_LNEiYn4ga9jxKFHkbAElztuto_aem_AeD5pa3zoRusQ6Ceq9alpKzRxSLwcqqyZln87C3TplSdMfJsjgd9n3WcAw4pCi_HimQyPmC21XruaCXV8iEQbYbQ

    Muotka, S. K. (2024, 17. april). Sametingspresidentens tale på UNPFII. Sametinget. https://sametinget.no/politikk/taler-og-innlegg/sametingspresidentens-tale-pa-unpfii.32057.aspx

    Samerådet. (2023). Historic 50th Anniversary Arctic Peoples’ Conference. The Saami Council. https://www.saamicouncil.net/news-archive/historic-50th-anniversary-arctic-peoples-conference

    Samisk popmusikk – gjennom tidene og til i dag

    Joik er kanskje det de fleste tenker på når man hører ordet “samisk musikk”, men i likhet med resten av musikkverden har vi i Sápmi også popmusikk!

    Samisk popmusikk, spesielt da med bruk av moderne instrumenter, begynte å ta form på 1960- og 1970-tallet. Dette var en tidsperiode hvor det var økt interesse for bevaring, utvikling og synliggjøring av samisk identitet, kultur og språk gjennom musikk og kunst. Musikere og andre kunstnere begynte å eksperimentere med å kombinere tradisjonelle samiske elementer, som for eksempel joik, med moderne instrumenter som gitar, synth/keyboard og trommer. Denne tiden markerte begynnelsen på utviklingen av samisk popmusikk som en egen sjanger. Siden den gang har sjangeren fortsatt å vokse og utvikle seg, og det som vi i dag kjenner til som samisk popmusikk representerer et bredt spekter av stiler og innflytelser.

    Det er spesielt en artist og joiker vi kan si hadde mye innflytelse og gjorde mye for at samisk musikk med moderne instrumenter ble populært og kjent i mye større grad. Det var multikunstneren Áillohaš – Nils Aslak Valkeapää (1943 – 2001).

    Áillohaš (1943 – 2001)
    Foto: Frode Nielsen Børfjord/NTB Scanpix
    Joikuja av Áillohaš

    I 1968 ble albumet “Joikuja” av Áillohaš utgitt, dette var første gangen noen kombinerte tradisjonell joik med lydeffekter og moderne musikk. Dette albumet ble starten på en ny samisk sjanger, nemlig samisk popmusikk. Etter dette albumet ble mange andre samiske artister inspirert. Blant annet Deatnogátte Nuorat (Tanabreddens Ungdom) som raskt gjorde seg bemerket i Norge, i Finland og Sverige.

    I dag er samisk popmusikk fortsatt under utvikling og det er stadig flere sjangre, band og artister som gjør seg bemerket, både nasjonalt og internasjonalt. Det finnes mange plasser og festivaler hvor man i dag kan vise frem musikk og joik, og et av dem er Sámi Grand Prix! Sámi Grand Prix er en musikkonkurranse, hvor man både har en joikedel og en del for moderne samisk musikk. Konkurransen avholdes hvert år under påskefestivalen i Kautokeino!

    Man har sett en økt interesse av samisk musikk og joik på ulike typer TV-program, festivaler og andre arrangementer, bare i 2024 har vi fått se og høre Mari Boine på TV2 sitt musikkprogram «Hver gang vi møtes», det viser at det samiske er i vinden og mer populært enn på lenge. Det er rett og slett en fin tid for musikk-sápmi og dens fremtid!

    Noen av artistene/bandene vi har i dag, og som nevnt så dukker det stadig flere navn opp!

    • Katarina Barruk
    • Mari Boine
    • Emil Kárlsen
    • Lávre
    • Isák
    • DJ iDJa
    • Niilas

    Kilder:

    Nordlige folk (u.å) Nils Aslak Valkeapaa. Hentet fra: https://nordligefolk.no/sjosamene/kunst-musikk-litteratur/nils-aslak-valkeapaa/  

    Gaski, Harald; Haugen, Morten O.; Fredriksen, Lill Tove; Berg-Nordlie, Mikkel: Nils-Aslak Valkeapää. Store norske leksikon. https://snl.no/Nils-Aslak_Valkeap%C3%A4%C3%A4                                     

    Olsen, E. (2023). Samisk bibliotektjeneste. https://samiskbibliotektjeneste.tromsfylke.no/2023/04/24/tanabredfdens-ungdom-daednugadde-nuorat/                                                         

    Sæther, E.B (2023). Sámi Grand PrixStore norske leksikon. https://snl.no/S%C3%A1mi_Grand_Prix

    NRK Sápmi (2024) Den nyeste samiske musikken – 39 nye låter og joiker utgitt. NRK https://www.nrk.no/sapmi/den-nyeste-samiske-musikken-_-39-nye-later-og-joiker-utgitt-1.16785204

    Elsa Laula Renberg – en sørsamisk pioner

    Foto: snl.no

    Elsa Laula Renberg var en sørsamisk organisasjonsbygger, jordmor, reineier og pioner. Hun ble født 29. november i 1877, inn i en reindriftsfamilie som hadde sine tradisjonelle områder både på norsk og svensk side av Sør-Saepmie.

    Renberg hadde jordmor-utdanning, som en av få samiske jenter som fikk ta høyere utdanning på den tiden. Hun begynte å studere i Stockholm i 1904 og det var her hennes interesse og engasjement for samisk politikk og samiske rettigheter begynte.

    Renberg ble dessverre bare 54 år. Man kan lure på hvor mye hun kunne fått til om hun ble eldre, men vi skal nå se nærmere på det arbeidet hun har gjort.

    Et lite dykk inn i Renberg sitt arbeid
    I 1904 gav hun ut kampskriften «Inför Lif eller Död”. Den handlet om trusselen mot samer og samenes eksistens grunnet koloniseringen av Saepmie. Hun ønsket at samenes vanskelige situasjon som de måtte leve under skulle synliggjøres og formidles til de svenske myndighetene. Gjennom kampskriften ble hun ikke bare den første samiske kvinnen til å gi ut en tekst, men også en av de aller første samene til å utgi en tekst.

    Foto: snl.no

    Det samme året var hun med på å skape den første samiske organisasjonen: Lapparnas Centralförbund. Den ble stiftet i Stockholm, og Renberg ble selv leder. Renberg var også med på å danne Brurskankens Lappekvinde forening i 1910, som var den første samiske kvinneforeningen. En av sakene kvinneforeningen kjempet for var en skole for samiske barn i Nordland. Dette var muligens et stikk mot Havika internatskole, som ble ledet av Samemisjonen , og som fungerte som en fornorskningsskole.

    Selv om hun har gjort alt dette arbeidet er hun likevel kanskje mest kjent for det første samiske landsmøtet, som ble holdt 6-9. februar i 1917, i Tråante/ Trondheim. På møtet kom det 150 samer fra norsk og svensk side av Saepmie. Renberg var opptatt av at kvinner også skulle komme på møtet og det endte opp med at 40 av deltakerne var kvinner. Hun var opphavspersonen for ideen om landsmøtet, som i dag er årsaken til at samenes nasjonaldag feires 6. februar hvert år.

    Hvordan hylles hun i dag?
    Alt arbeidet som Renberg har gjort gjør at hun i dag regnes som en samisk organisasjonspioner. Derfor hylles hun i dag på forskjellige måter. På bildet under ser dere en statue av Elsa Laula Renberg. Den ble avduket i 2019, og står utenfor rådhuset i Mosjøen. Hun er den første samekvinnen i historien som er på sokkel.

    16.oktober 2020 vedtok Trondheim kommune at området utenfor metodistkirken i Trondheim skulle få navnet Elsa Laula Renbergen sijjie/ Elsa Laula Renbergs plass. Det var nemlig i metodistkirken det første samiske landsmøtet ble holdt. I år, 6.februar 2024, fikk stedet et blåskilt. Steder med kulturhistorisk betydning får blåskilt, som er årsaken til at dette stedet har fått det.

    Renberg har i dag også en båt som er oppkalt etter henne. Det er en hurtigbåt som har sin rute fra Bodø til Lofoten, altså Nordlandsekspressen. I tillegg er hennes fødselsdag, 29. november, en offisiell samisk flaggdag i hele Sápmi.

    Kildehenvisning:

    • Berg-Nordlie, M, Berg, B. A (3.08.2023) Elsa Laula Renberg. Hentet fra SNL.no 15.02.2023: https://snl.no/Elsa_Laula_Renberg
    • Maritimt Magasin (19.03.2019) Elsa Laula Renberg (03/2019). Hentet fra maritimt.com: https://maritimt.com/nb/batomtaler/elsa-laula-renberg-032019
    • NRKSápmi (07.02.2024) Blåskilt på Elsa Laula Renbergs plass. Hentet fra nrk.no: https://www.nrk.no/sapmi/blaskilt-pa-elsa-laula-renbergs-plass–1.16752778
    • Strask, J. S ( 22.10.2020) Elsa Laula Renberg hedres med plass. Hentet fra sagat.no: https://www.sagat.no/elsa-laula-renberg-hedres-med-plass/19.24349

    Sannhets – og forsoningskommisjonen

    I 2018 oppnevnte Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonen. Kommisjonen hadde et tredelt mandat. De skulle granske fornorskningen, kartlegge fornorskningspolitikkens konsekvenser og fremme tiltak som bidrar til forsoning. 1. juni 2023 leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget.

    Sannhets- og forsoningskommisjonen foran Stortinget. Foto: Stortinget

    Fra midten av 1800-tallet førte norske myndigheter en hard fornorskningspolitikk overfor samer og andre minoriteter i Norge. Den offisielle norske politikken var at samer og andre minoriteter som kvener/norskfinner og skogfinner skulle assimileres. Den offisielle fornorskningspolitikken varte frem til 1960-tallet. Mange samer og minoriteter mistet sin tilknytning til sitt språk og sin kultur på grunn av fornorskningen.

    Over lengre tid har det vært uttrykt et ønske om å opprette en offentlig kommisjon som skulle granske fornorskningspolitikken og dens virkninger, etter inspirasjon fra andre lands lignende kommisjoner. Sametinget har vært en av pådriverne for opprettelse av en slik kommisjon. 20. juni 2017 vedtok Stortinget å opprette en sannhetskommisjon for fornorskning og urett begått mot det samiske og det kvenske folk. Stortingets presidentskap utarbeidet deretter forslag til mandat, navn og sammensetning, som ble behandlet av Stortinget 14. juni 2018. Den 9.mai 2019 inkluderte kommisjonen skogfinnene i arbeidet.

    Bildet viser samiske barn på internatskole for flyttsame-barn i Karasjok, 1950. Skolen var en hovedarena for fornorskning.
    Foto: Sv. A. Børretzen / NTB Scanpix

    Kommisjonens viktigste oppgave var å kartlegge fornorskningspolitikken og virkningene den hadde for grupper og enkeltpersoner. Personlige erfaringer skulle også bringes frem i lyset. Under kommisjonens arbeid ble det arrangert åpne møter der folk kunne komme med innspill og dele sine historier. Det ble også gjennomført intervjuer, og man kunne sende inn sine personlige historier til kommisjonen. Det ble til sammen samlet inn mer enn 760 personlige historier.

    Videre skulle kommisjonen se på ettervirkninger av fornorskningspolitikken knyttet til konsekvenser for samer, kvener og skogfinner både som grupper og som individer. De skulle også undersøke ettervirkningene i dagens samfunn, for eksempel i form av diskriminering og hatytringer.

    Den siste oppgaven til kommisjonen var å foreslå tiltak for videre forsoning. Dette inkluderte å se på pågående forsoningstiltak. Kommisjonen peker på 5 pillarer for forsoning:

    • Kunnskap og formidling
    • Språk
    • Kultur
    • Forebygging av konflikter
    • Implementering av regelverk
    Rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen.

    Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som ble overlevert til Stortinget var på 758 sider. Hele rapporten ble lest høyt på Nasjonalteateret og ble sendt direkte på NRK. Opplesningen tok over 30 timer. Høytopplesningen kan sees på NRK TV under tittelen «Norge lytter».

    Kilder:

    Nordlie, M. (2023). Fornorsking. Store norske leksikon. https://snl.no/fornorsking

    Uit Norges arktiske universitet. (2023). Sannhet og forsoning. https://uit.no/sannhetogforsoning

    Stortinget. (2023). Sannhets- og forsoningskommisjonen. https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Organene/sannhets–og-forsoningskommisjonen/