Sølvbruk i Sápmi har en interessant historie. Fordi samene fikk sølvet sitt gjennom en såkalt byttehandel mellom de nordlige landene. Mye av sølvet som samene bruker i dag har et design som har sine røtter fra middelalderen, fra utgravinger fra gamle samiske offerplasser og graver.

Sølv har en rik tradisjon og har lenge vært brukt som smykkemateriale. Det er også forbundet med troen på at sølv, gull, messing og andre typer metaller avverger onde krefter og bringer lykke. Dermed får babyer små ringer, amuletter og skjeer, ofte i sølv. Dette finner vi også i samisk kultur, hvor det var viktig å ha en “šiella” – en gjenstand som avverger det onde. Det kunne være en sølvnål hvis det var et jentebarn og en kniv hvis det var en gutt. Etter hvert ble sølv også brukt som seremonielle symboler, som i bryllupsgaver i form av ringer med små anheng.

Samene hadde ofte sølv lett tilgjengelig. Sølv er også lett å bære rundt på, og samene brukte dette til å feste sjalet og kofta med, i form av søljer eller brosjer. De hadde også sølv på beltene sine, i form av sølvknapper. Sølv ble også brukt som byttevare. Før i tiden brukte samene byttevarer med foreksempel kjøtt, skinn og gevir. De brukte også byttevarer i sølv når penger ikke var et alternativ på den tiden. For samene var sølv som deres bank.

Komsekule (šiella)

Komsekule er en kule som er laget av sølv. I dag er Komsekula et dyrebart smykke som er nært knyttet til samisk kultur og tradisjon. Opprinnelig ble samene og andre i nord introdusert til komsekula gjennom handel med sør. I middelalderen ble den brukt som et smykke mot sykdom. (Spesielt da pesten herjet på 1300-tallet). På den tiden kunne man åpne komsekula og sette urter eller muggent brød oppi, for at den skulle beskytte mot sykdom. Da den senere reiste nordover, fikk kula ny betydning. Samene så at komsekula ble assosiert med beskyttelse, og samene anså de underjordiske som en stor trussel. De hengte komsekula på komsa til barnet (komse er en type seng eller vugge laget av treverk og pyntet med sølv og skinn) for at det skulle beskytte barnet fra å bli forbyttet av de underjordiske. Derfor blir den kalt for šiella eller komsekule.

I dag gir man ofte en komsekule som gave til noen som man ønsker å beskytte og gis oftest til nyfødte barn som en dåpsgave.

Jeg bruker sølv når jeg har på kofte, da har jeg sølvknapper på belte og koftespenner av sølv, og en brosje i halsen på tørkleet. Selv bruker jeg også en eller flere sølvsmykker på meg i hverdagen for å bevare og videreføre sølvbruk-tradisjonen, det har jeg lært fra min bestefars kusine. Hun sier at hun bruker alltid en hverdagssølje (árgabeairisku), for å bevare den tradisjonen og for å ha en šiella på seg.

Mathis

Kilde:

 https://www.juhls.no/ Sunniva Juhls

https://nordligefolk.no/sjosamene/klaer-handverk-og-duodji/lyngenkofta/solv/.

tradisjonell kunnskap

Under andre verdenskrig var det mange som flyktet over grensen fra Norge i et håp om en bedre tilværelse i det nøytrale Sverige. Men å flykte til Sverige var ikke alltid like lett, spesielt når fluktrutene gikk over ukjente fjell og farlige terreng. På grunn av disse faktorene trengte de som flyktet, ofte hjelp med å komme seg over grensen av grenseloser. Grenselosene var lokale folk, ofte samer, som hadde kjennskap til nærområdene og som dermed visste hvordan å best forholde seg til de vanskelige terrengene. 

Å være grenselos var veldig risikabelt. Om de ble tatt, risikerte de å bli arrestert og straffet av både okkupasjonsmakten, og av grensepolitiet i Sverige. Til tross for konsekvensene denne virksomheten kunne medføre for både dem selv, og for deres familier, var det trolig rundt 1000 personer som var involvert i grenselosvirksomheten.

I løpet av andre verdenskrig var det rundt 50 000 personer som flyktet til Sverige, og omtrent 20% av disse kom fra Nord-Norge. I Nord-Norge var det hovedsakelig 10 ruter (med mindre ruter innad i områdene) som ansås som viktige fluktruter for grenselosvirksomheten. Og en av disse fluktrutene gikk gjennom Tysfjord, eller mer spesifikt gjennom Hellemo-, og Grunnfjorden.

Grenselosene i Tysfjord begynte å lose allerede i 1940, og i løpet av krigen var det rundt 2500-3000 flyktninger som flyktet gjennom Tysfjord med hjelp av grenselosene. Han som organiserte grenselosvirksomheten i Tysfjord, var sognepresten Kolbjørn Varmann, og Peder Knutsen var hovedlosen. Knutsen var en av de som loste flest flyktninger over til Sverige. Han hjalp rundt 300-400 personer med å komme seg til grensen, og han krysset grensen rundt 60 ganger i løpet av krigen. 

Men det var ikke bare Varmann, Knutsen og de andre grenselosene som hadde viktige roller da store deler av samfunnet rundt hadde andre roller når det kom til å hjelpe flyktningene. Det var mange som hjalp til ved å gi flyktningene både husly og mat, og ved å blant annet stoppe klærne deres, strikke votter o.l. til dem, og i noen tilfeller sydde de til og med kommager til flyktningene.

I begynnelsen hadde tyskerne veldig lite kontroll over grensetrafikken som gikk fra Tysfjord, og da var «hovedstasjonen» for grenselosvirksomheten innerst i Hellemofjorden, i bygda Hellemobotn. Som også er der Norge er på sitt smaleste med bare 6 km i luftlinje fra havet og over til grensen til Sverige. Men tyskerne fikk en stadig økende oversikt over flyktningstrafikken i Tysfjord, så de plasserte tyske vaktstyrker i Hellemobotn i 1943. Dermed måtte flyktningstrafikken nå flyttes til nabobygda Nordbukt, som var «hovedstasjonen» frem til 1944/45 da det til slutt ble for risikabelt for lokalbefolkningen og losene selv å bli, og da de selv måtte flykte over til Sverige. 

Som mange motstandsmenn løy grenselosene under forhørene. De ble derfor veldig dårlig fremstilt i rapportene i etterkant, hvor de blant annet ble anklaget for å ha stjålet fra flykningene. Dette, i tillegg til den dårlige holdningen det norske samfunnet den gang hadde mot samer, gjorde at i istedenfor å få heder, ære og en takk, så fikk de utrolig mye kritikk og de ble beskyldt for å være landssvikere. Dette gjorde at storsamfunnet fikk et enda dårligere syn på samene og de opplevde utrolig mye diskriminering i etterkant. Og dette skapte igjen en enda større mistillit til det offentlige blant samene i Tysfjord, som ikke fikk en offentlig beklagelse før i 2005, da kongen beklaget for den dårlige behandlingen de ble utsatt for i etterkant av de falske anklagelsene etter å selv ha satt sine liv i fare. 

Kildeliste:

Kristoffersen, K. J. (2019, november 25.). Etter 75 år beklager regjeringen: – Mange tiet hele sitt liv. Hentet fra NRK Nordland: https://www.nrk.no/nordland/minnestein-for-samers-innsats-under-krigen-blir-offisielt-avduket-i-tysfjord-etter-20-ar-1.14794458

Soleim, M. N. (2021, september 20.). Grenseloser i Nord-Norge under andre verdenskrig. Hentet fra Store Norske Leksikon: https://snl.no/Grenseloser_i_Nord-Norge_under_andre_verdenskrig

Soleim, M. N., Amundsen, O., & Nergård, J.-I. (2019). Grenselos i grenseland. Orkana Akademisk.

Hvert år holdes FN sitt permanente forum for urfolkssaker. Det blir holdt på FN sitt hovedkvarter i New York City. På forumet deltar FN nasjonene og urfolksgrupper fra hele verden. I det to uker lange forumet, diskuteres urfolkssaker, og hvordan disse skal jobbes med.

Forumet varer i to uker. Hver dag er det et tema, og alle delegatene på møtet kan sette seg på en talerliste. Om man får taletid, så får man tre minutter til å fortelle om sin sak. Dette er prosedyren hver dag før lunsj pause. Etter lunsjpause kan man delta på side eventer som arrangeres av urfolksgrupper, organisasjoner eller lignende. Da får man selv delta på møtes som er interessante

Samiske veivisere 2022/23 i New York på FN sitt hovedkvarter

Det første permanente forumet for urfolksaker ble holdt i 2002. Da ble Ole Henrik Magga valgt som leder av forumet. Og var leder i to perioder. Lederens ansvar under møtene er å være en ordfører. Han gir ordet til den som er neste på listen til å tale, også starter han og avslutter møtene.

Fra Sami har vi representanter fra alle de tre Sametingene. I år deltok Sametingspresidenten i Norge Silje Karine Muotka, Sametingspresident i Sverige Håkon Jonsson, og Sametingspresidenten i Finland Tuomas Aslak Juuso.

I år var det første gang på fire år at de Samiske veiviserne deltok på permanent forum. De fikk lære om hvordan FN systemet funker, og fikk se hvordan FN sine møter funker og skjer i praksis.

Når man hører frasen «samisk næring» assosierer de fleste det med reindrifta, men i store deler av historien har ikke alle samer hatt en like sterk tilknytning til reindrifta. I enkelte samiske områder har fiske og havbruk spilt en mye større rolle i dagliglivet til samene. Dette inkludert i de lulesamiske områdene i Norge.

Fiske har alltid spilt en stor rolle i store deler av Sábme. Da spesielt i de sjøsamiske områdene (ved kysten og i fjordene), hvor dietten ofte hovedsakelig besto av fisk og tilbehør, og hvor kjøtt ikke var like lett tilgjengelig. Og i store deler av samisk historie har sjøsamene kombinert næringer. Fiske ble ofte kombinert med sanking, båtbygging, jakt og jordbruk, og i noen tilfeller med reindrift. Men en kombinasjonsnæring som nok var en av de vanligste var «fiskerbonden». Dette innebar da at mannen i huset var ute og fisket, og var derfor en fisker, mens kona ble igjen hjemme med dyrene osv. og jobbet med gårdsbruk, og fungerte da som en bonde. 

Selv om mange av sjøsamene drev med jordbruk og gårdsbruk var gårdene de hadde da, ofte mye mindre enn vanlige gårder nå til dags. Det er fordi at samiske næringer har ofte vært mer basert på selvberging og byttehandel, enn det har vært basert på økonomi og fortjeneste. Dette innebar også da de sjøsamiske næringene. Derfor hadde de en del mindre gårder med et fåtall av dyr og mindre åkere enn «norske» gårder. Og de byttet ofte tørket fisk, ull, garn og lignende mot andre ting som for eksempel reinskinn og kjøtt. 

I dag er reindrifta den eneste samiske næringen som er beskyttet ved lov for samer. Fiske derimot er ikke offisielt anerkjent den dag i dag som en samisk næring. Før 1980-tallet regulerte fiskerne fisket selv. Altså de passet selv på at de ikke overfisket e.l., men så kom det lover som gjorde slik at det ble mye vanskeligere for sjøsamene å drive med fiske som næring. De nye lovene som kom angående fartøy og kvoter gjorde slik at mange sjøsamiske fiskere nå ble utestengt fra å få full kvote. For eksempel så sa en lov at man måtte ha fisket en viss mengde med fisk årene før for å kunne få en kvote. Og på grunn av at det var en «deltids»-næring for mange så var det flere som ikke klarte å oppfylle det og dermed mistet retten til å kunne drive med fiske som næring.

Det har opp gjennom tidene vært store diskusjoner om fiske og havbruk i de samiske områdene kan defineres som tradisjonelle samiske næringer, da mye har vært likt de norske næringene med fiske og jordbruk. Dette til tross for den tradisjonelle kunnskapen, språk (begrep o.l.), andre viktige tradisjoner, og verdiene som lå/ligger innenfor de sjøsamiske næringene/områdene. 

Noe som også skiller samisk og norsk havbruk er at innenfor de sjøsamiske næringene har de alltid hatt lik tankegang som alle andre samiske områder og næringer, spesielt når det kom til hvordan å best bevare naturen de hadde rundt seg. I tillegg til andre samiske tradisjoner når det kom til for eksempel overforbruk. De skulle bare ta det de trengte, ikke mer, ikke mindre. I tillegg til det hadde de ofte tette bånd og samarbeid med reindriftssamene (verdde-forhold) som for eksempel så kunne reindriftssamene ha noen sauer som ble igjen hos sjøsamene, mens sjøsamene kunne ha noen reinsdyr («sytningsrein») sammen med flokken til reindriftssamene. 

På grunn av ulike lover og regler innenfor havbruk som gjorde det vanskelig for sjøsamene å fortsette med fiske som næring, er det nå et fåtall av samer som jobber med fiske på den tradisjonelle måten. Og fiske er enda en viktig kulturbærer innenfor de sjøsamiske områdene, spesielt når det kommer til verdiene rundt respekt for naturen, og når det kommer til videreføring av språk og tradisjonell kunnskap. 

Mange, inkludert min familie, har fortsatt sterke tilknytninger til de sjøsamiske områdene og bruker ofte bygdene inne i fjordene som ferieplasser o.l., og til tross for at det ikke er gjennom fiske som næring, lever enda mange av de gamle tradisjonene og verdiene innad i de sjøsamiske miljøene.

• Gaski, H., & Berg-Nordlie, M. (2019, januar 7.). Sjøsamer. Hentet fra Store Norske Leksikon: https://snl.no/sj%C3%B8samer
• Nordlige folk. (u.d.). Fiske. Hentet fra nettsiden til Nordlige folk: https://nordligefolk.no/sjosamene/historie-religion/fiske-og-jordbruk/ Nordlige folk. (u.d.).
• Kvinner i fisket. Hentet fra nettsiden til Nordlige folk: https://nordligefolk.no/sjosamene/historie-religion/kvinner-fisket/
• Sametinget. (u.d.). Marine næringer. Hentet fra nettsiden til Sametinget: https://sametinget.no/naring/marine-naringer/