Markasamisk område ligger i nordre Nordland og Sør-Troms, bl.a. i områdene på Iinnasuolu, Dielddasuolu og Stuornjárga. Mange forbinder markasamisk med jordbruk og kombinasjonsnæringer. Men det har også vært reindrift i disse områdene i lang tid, og det drives reindrift der i dag. Markasamisk reindrift har opp gjennom årene hatt noen særtrekk, og har også enkelte særtrekk i dag.

På 1700-tallet var det vanlig at mange eide små reinflokker, der hovedmålet med reindriften var å melke reinsdyrene. Mange drev også med andre næringer og kombinerte disse med reindrift. Reindrift var en viktig del av kombinasjonsnæringene i mange familier. Det vanligste var å drive subsistensreindrift, der man kun drev for eget livsunderhold.

Noe som tidligere var vanlig i markasamisk område, var å ha sytingsrein. Sytingsrein var rein som var eid av fastboende, merket med deres merke, og som gikk sammen med reindriftssamenes flokker. Flere hadde reinen hos seg selv på norsk side på sommerstid og sendte reinen sin til svensk side av grensen på vinterstid. De ble selv boende igjen på norsk side. Dette systemet var en sentral del av kombinasjonsnæringene. Systemet med sytingsrein opphørte etter 1933, da det ble forbudt å ha sytingsrein etter reindriftsloven. Dermed var det mange som valgte bort reindriften, og heller fokuserte på næringer som fiske og jordbruk.

Frem mot 1920-tallet var det flere som drev med grenseoverskridende reindrift. Ved oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige i 1905, ble det vanskeligere å drive med reindrift på begge sidene av grensen. Norske myndigheter ønsket ikke svensk reinbeiting på norsk side. Svenskene derimot, var en pådriver for grenseoverskridende reindrift. Den grenseoverskridende reindriften ble sterkt begrenset etter reinbeitekonvensjonen av 1919. Store deler av markasamiske områder ble forbudt å bruke til svensk reinbeiting. Dermed ble flere tvunget til å drive stasjonær helårsdrift på norsk side. De delene som enda var tilgjengelig for svensk reinbeiting etter 1919, ble fjernet etter 1949, da reinbeitekonvensjonen ble revidert.

Under andre verdenskrig ble det i praksis umulig å drive reindrift. Det ble dermed stor nedgang i rein. Etter krigen har det heller ikke vært drevet grenseoverskridende reindrift i markasamisk område.

I dag er reindriften basert på andre prinsipper enn tidligere. Reindriften har endret seg fra subsistensreindrift til å handle om pengeøkonomi. Fokuset har gått fra å være melkeproduksjon til kjøttproduksjon. Markasamisk reindrift drives i dag som stasjonær helårsdrift i Sør-Troms og nordre Nordland. På øyene Iinnasuolu og Dielddasuolu og på halvøya Stuornjárga, går reinen mot midten av øya/halvøya på sommerstid, opp i høyfjellet. Der er det godt beite, snøflekker og færre insekter. På vinterstid trekker de lengre ned mot lavlandet. Dersom du vil utforske ulike reinbeitedistrikter eller se på de ulike årstidsbeitene, kan du gjøre det her.

Kildeliste:

Andersen, T.O, (2005). Markasamiske kombinasjonsnæringer, En undersøkelse på mikronivå 1860-1920. UiT​

Berg, B. A, (2007). Samisk naturbruk og retts-situasjon fra Hedmark til Troms, Del VIII Lulesamisk reindrift 1750-2000, Nou 2007:14 (regjeringen.no), ​

Reindriftens arealbrukskart – Landbruksdirektoratet