Under fornorskningsperiodens start kom det tre lover, som påvirket reindriften spesielt i Trøndelag og Hedmark. Disse tre lovene var Felleslappeloven av 1883, Lappekommisjonen av 1889 og Tilleggslappeloven av 1897.

Felleslappeloven
Denne loven skulle være til fordel til jordbruket. Dette førte til distriktsinndeling. Hvor staten skulle få bestemme hvor det skulle være reindrift, og hvor grensene til reinbeitedistriktene skulle gå. For Hedmark og Trøndelag kom inndelingen i 1894. Lovens mål var å tilfredsstille jordbrukets krav om «skade», som de mente reinen gjorde.

Lappekommisjonen
Et resultat av  Felleslappeloven, var lappekommisjonen. Hensikten med denne loven var fastsettelsen av beiteområder, altså hvor det skulle være beiterett til reindriften. Her var framrykningsteorien til Yngvar Nielsen sentral. Hans teori gikk ut på at samer ikke kom sør mot Tydalen før 1700-tallet, og til Rørostraktene før på 1750-tallet. Denne teorien har blitt kraftig motbevist i dag, men teorien påvirker reindriften fortsatt den dag i dag.

Tilleggslappeloven
Lappekommisjonen resulterte til Tilleggslappeloven. Denne loven ga kommunene utenfor reinbeitedistriktene mulighet til å kunne innføre tamreinforbud i kommunene. Altså områder hvor det var reindrift, men ikke fikk status som reinbeitedistrikt, var i hovedsak forbudt. Med mindre man hadde tillatelse av grunneiere til å drive med reindrift.

Disse tre lovene har påvirket reindriften i Sør-Sápmi. Et eksempel på hvordan dette har påvirket reindriften i sør, er min egen Sïjte. Da disse lovene kom på 1800-tallet, så fikk ikke Trollheimen Sïjte status som reinbeitedistrikt og nesten alle kommunene i området innførte etter hvert tamreinforbud. Over Hundre år etter, og med flere rettsaker etter dette, så drives det fortsatt reindrift i Trollheimen, men etter en egen særlov. Trollheimen loven.