Gåetie/gamma er det tradisjonelle samiske hjemmet. Den kan variere i ulike områder. I noen områder er det vanlig at de er ovale eller rektangulære, men i sørsamisk område har de i hovedsak vært sirkelformet. En dervhiegåetie (torvgamme), bygges ved at man først lager et reisverk i tre, som man deretter dekker med never og torv. Dermed blir den både isolert og stenger ut fukt.  Noen bruker også dïadtah, stokker som holder torven på plass (utenpå torven). I gåetien var det begrenset med plass noe som gjorde det viktig å ha et organisert system. Disse kom i hovedsak av praktiske årsaker og tok for seg blant annet plassering av familien, gjester, hunder og gjenstander.

Innerst finner man båassjoe, et hellig område. Dette området skulle man ikke gå over eller krysse. Hvis man skulle til den andre siden av gåetien måtte man derfor gå mot inngangspartiet, rundt bålet og deretter til den andre siden. I båassjoe oppbevarte man mat og kjøkkenutstyr, men også viktige gjenstander som våpen. Under hovedmåltidene la matmor på en duk ved seg som hun dekket på. Så samlet familien seg rundt den og spiste sammen. Bak båassjoe hadde man båassjoeraejkie, et hull i veggen, som kunne fungere som en ventil. Der kunne man ha en luke og regulere hvor stort det skulle være. I inngangspartiet hadde man ved og det var også her hundene holdt til. Hundene ble tatt inn på kveldene eller når det ble mørkt slik at de ikke skulle skjelle ute, og unger skulle ikke være ute å leke i mørket. Det skulle være stille rundt gammene når det var seint på kvelden.

Familiemedlemmene har også faste plasser. Innerst til venstre ved båassjoe hadde mor og far sin plass og ved siden av dem satt de yngste barna. Innerst til høyre hadde besteforeldrene sin plass om de bodde sammen med familien og de eldste barna satt også på høyre side. Når det kom gjester til gåetien holdt de til i inngangspartiet før de ble invitert inn. Da var det vanlig at de satt nærmest utgangen og ofte på høyre side. Man skulle alltid hilse når man kom inn i en gåetie. Aernie/ ildstedet er i midten av gåetien og kan bli sett på som et samlingspunkt for familien som satt rundt bålet. Bålet skulle være fint lagd og skikken var slik at man ikke skulle kaste verken mat, hundehår eller annet skrot i ildstedet. Hvis man skulle helle ut vann eller annen væske skulle det gjøres utenfor gåetien.

Det er forskjell på gåetien på vinteren og på sommeren. På sommeren legger man ferskt bjørkeris som gulv i gåetien og fyller på med nytt bjørkeris etter hvert som det slites. På vinteren bruker man granbar. På granbaret/ bjørkeriset la man reinskinn/ dueljie. Skinnene ble lagt på en spesiell måte. I vintergammen kunne man ha en kåava, et utbygg foran døra, hvor man blant annet kunne oppbevare klær. I tillegg kunne man ofte ha et lite gulvstykke midt i gåetien, fra døra inn til båassjoe. Her kunne man også plassere en liten ovn. Røykhullet var ikke nødvendigvis åpent, og man kunne ha et lite vindu der.

Det finnes flere type gåetie enn vintergamme og sommergamme. Noen av dem er låavhtgåetie. De var for midlertidig bruk og var tilpasset at man var på flyttefot. De hadde en enklere konstruksjon og man brukte tøy rundt reisverket. De kunne settes opp og tas ned raskere enn andre type gåetie. Høyt til fjells, hvor det var småbjørk, var gåetien ofte mindre og de var også ofte for midlertidig bruk.

De jeg har snakket med som vokste opp i gåetie syntes det var veldig koselig å få bo slik. Det var ikke noe gulvtrekk så det var lunt og godt. Likevel om det kunne bli trangt, var det alltid plass for alle.

Kilder:

• Baalka (u.å) Synlige og usynlige regler i gåetie. Hentet fra baalka,no 31.05.2024.
• Jonhild Joma, 78 år, bærer av tradisjonell kunnskap.