Fiske og havbruk i Sábme

Når man hører frasen «samisk næring» assosierer de fleste det med reindrifta, men i store deler av historien har ikke alle samer hatt en like sterk tilknytning til reindrifta. I enkelte samiske områder har fiske og havbruk spilt en mye større rolle i dagliglivet til samene. Dette inkludert i de lulesamiske områdene i Norge.

Fiske har alltid spilt en stor rolle i store deler av Sábme. Da spesielt i de sjøsamiske områdene (ved kysten og i fjordene), hvor dietten ofte hovedsakelig besto av fisk og tilbehør, og hvor kjøtt ikke var like lett tilgjengelig. Og i store deler av samisk historie har sjøsamene kombinert næringer. Fiske ble ofte kombinert med sanking, båtbygging, jakt og jordbruk, og i noen tilfeller med reindrift. Men en kombinasjonsnæring som nok var en av de vanligste var «fiskerbonden». Dette innebar da at mannen i huset var ute og fisket, og var derfor en fisker, mens kona ble igjen hjemme med dyrene osv. og jobbet med gårdsbruk, og fungerte da som en bonde. 

Selv om mange av sjøsamene drev med jordbruk og gårdsbruk var gårdene de hadde da, ofte mye mindre enn vanlige gårder nå til dags. Det er fordi at samiske næringer har ofte vært mer basert på selvberging og byttehandel, enn det har vært basert på økonomi og fortjeneste. Dette innebar også da de sjøsamiske næringene. Derfor hadde de en del mindre gårder med et fåtall av dyr og mindre åkere enn «norske» gårder. Og de byttet ofte tørket fisk, ull, garn og lignende mot andre ting som for eksempel reinskinn og kjøtt. 

I dag er reindrifta den eneste samiske næringen som er beskyttet ved lov for samer. Fiske derimot er ikke offisielt anerkjent den dag i dag som en samisk næring. Før 1980-tallet regulerte fiskerne fisket selv. Altså de passet selv på at de ikke overfisket e.l., men så kom det lover som gjorde slik at det ble mye vanskeligere for sjøsamene å drive med fiske som næring. De nye lovene som kom angående fartøy og kvoter gjorde slik at mange sjøsamiske fiskere nå ble utestengt fra å få full kvote. For eksempel så sa en lov at man måtte ha fisket en viss mengde med fisk årene før for å kunne få en kvote. Og på grunn av at det var en «deltids»-næring for mange så var det flere som ikke klarte å oppfylle det og dermed mistet retten til å kunne drive med fiske som næring.

Det har opp gjennom tidene vært store diskusjoner om fiske og havbruk i de samiske områdene kan defineres som tradisjonelle samiske næringer, da mye har vært likt de norske næringene med fiske og jordbruk. Dette til tross for den tradisjonelle kunnskapen, språk (begrep o.l.), andre viktige tradisjoner, og verdiene som lå/ligger innenfor de sjøsamiske næringene/områdene. 

Noe som også skiller samisk og norsk havbruk er at innenfor de sjøsamiske næringene har de alltid hatt lik tankegang som alle andre samiske områder og næringer, spesielt når det kom til hvordan å best bevare naturen de hadde rundt seg. I tillegg til andre samiske tradisjoner når det kom til for eksempel overforbruk. De skulle bare ta det de trengte, ikke mer, ikke mindre. I tillegg til det hadde de ofte tette bånd og samarbeid med reindriftssamene (verdde-forhold) som for eksempel så kunne reindriftssamene ha noen sauer som ble igjen hos sjøsamene, mens sjøsamene kunne ha noen reinsdyr («sytningsrein») sammen med flokken til reindriftssamene. 

På grunn av ulike lover og regler innenfor havbruk som gjorde det vanskelig for sjøsamene å fortsette med fiske som næring, er det nå et fåtall av samer som jobber med fiske på den tradisjonelle måten. Og fiske er enda en viktig kulturbærer innenfor de sjøsamiske områdene, spesielt når det kommer til verdiene rundt respekt for naturen, og når det kommer til videreføring av språk og tradisjonell kunnskap. 

Mange, inkludert min familie, har fortsatt sterke tilknytninger til de sjøsamiske områdene og bruker ofte bygdene inne i fjordene som ferieplasser o.l., og til tross for at det ikke er gjennom fiske som næring, lever enda mange av de gamle tradisjonene og verdiene innad i de sjøsamiske miljøene.

Rasebiologisk forskning under fornorskningsperioden

Mellomkrigstiden er kjent som «en mørk vinternatt» for samene og samiske historie. Fordi det var da fornorskningspolitikken sto sterkest og det var da det foregikk rasebiologis forskning av samene. Forskere mente nemlig at samene var en primitiv folkegruppe, at vi var både fysisk og psykisk annerledes enn majoriteten i Norge (nordmenn), og dette ville de bevise. Dermed ble samer målt og fotografert. Det ble også tatt nakenbilder av samene.

Fornorskningen av samene (assimileringspolitikk) var en statlig politikk som foregikk fra ca. 1850 til ca. 1980. Fornorskningen gikk ut på å utrydde alt det samiske, kulturen og språket vårt skulle bort, og vi skulle bli norske

(Foto: ukjent)

Bilde over er hentet ut fra Hellemofjorden i Tysfjord. I 1914 og 1921 kom forskere til Tysfjord. Der ble ca. 210 samer målt og fotografert, og det var ca. 28 målinger per person. På dette eksemplet kan vi også se hvor nedverdigende bildene ble tatt av samene, nesten som en mugshot ville bli tatt i dag. Hun som ledet denne forskningen i Tysfjord, var Alette Schreiner. Hun kom ut med rapporten som heter «Tysfjordlappen» i 1932 etter forskningen hun hadde gjort på samene i Tysfjord. I rapporten skriver hun blant annet:

Som vanlig med primitive mennesker var lapperne, til tross for sin barnslige nysgjerrighet og vennlighet, direkte uvillig til å underkaste seg en nøyaktig undersøkelse, framfor alt hvis det innebar å kle av seg på kroppen og helt spesielt hvis det innebar å kle av seg på de omhyggelige innsvøpte føttene.

Alette Schreiner

Tysfjordlappen

Og ikke nok med det, det ble også gjort gravplyndring. Forskere for i samiske graver, og gravde opp hodeskallene for å ta de med seg for å forske og studere dem. Mellom årene 1850 til 1977 ble ca. 1000 skjeletter gravd opp. En av dem som gjorde det var dr. Johan Brun. Han kjøpte retten til å grave opp skoltesamiske skjeletter i 1915 for 5 kr per stykk. Dette anses i dag som både rasistisk og som et overgrep. Etter 96 år ble de endelig returneres til Finnmark.

(Foto: Johan Brun, 1915 / Tromsø museum)

Etter andre verdenskrig endret synet seg på mennesker. Etter Holocaust eller jødeforfølgelsen under andre verdenskrig, kunne vi ikke lengre dele mennesker i rase og dermed ble det slutt på den rasebiologiske forskningen, men fornorskningen fortsatte.

Disse hodeskallene og bildene som ble tatt av samene finnes enda i dag rundt omkring i arkiv i hele Europa. Det er blitt gjort en forøk å få disse tilbake til sine slektninger, men det er så mange at det nesten er umulig å kartlegge dem.

Om du ønsker å få mer innblikk i rasebiologisk forskning som ble gjort på samene, anbefaler jeg på det sterkeste å se filmen Sameblod som kom ut i 2016. Ta gjerne også en titt på kildene jeg har lagt med nederst.

(Foto: Sophia Olsson/Storytelling Media)

Internasjonal koftedag

Visste du at det finnes en internasjonal koftedag?

I dag, 11.april 2023, er den internasjonale gáktebeaivi/koftedagen! Det er en dag der man oppfordrer til å bruke kofta for å synliggjøre samisk kultur i hverdagen. Gáktebeaivi ble for første gang arrangert i 2014, og har hatt oppslutning fra starten av. Det var den samiske organisasjonen Noereh (som er sørsamisk for ungdom) som for aller første gang 10.april 2014 oppfordret alle til å ta på seg kofta for å hedre, synliggjøre, og oppmuntre til bruk av kofta i hverdagen, og dermed arrangerte for første gang nasjonal koftedag. Gáktebeaivi har blitt arrangert hvert år siden.

Noereh

Noereh er en samisk partiuavhengig ungdomsorganisasjon, som ble stiftet i 2009. Les mer om Noereh og deres arbeid her.

På de tre offisielle samiske språkene i Norge, så er kofta: Gákti på nordsamisk, gáppte på lulesamisk, og gapta på sørsamisk. Kofta er samenes tradisjonelle klesdrakt, og brukes på tvers av landegrensene. Kofta er så personlig at vi kan se utfra kofta hvor personen er fra, hvilken slekt, og i noen tilfeller sivilstatusen. Fordi kofta er så personlig at det blir en identitetsmarkør. I dag blir kofta mest brukt som pynteklesplagg, men det er fortsatt noen i dag som bruker det som et dagligplagg!

Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen

Det er stor variasjon på gákti/gáppte/gapta fra område til område. Det er variasjon i både mønster, form og farger. Bilde over kan du se guttene i nordsamiske kofter fra Kautokeino, og jentene i lulesamiske kofter fra Jokkmokk/Tysfjord. Ønsker du å lese mer om kofta, sjekk ut denne artikkelen!

Skal du bruke kofta på den internasjonale koftedagen?

FUNFACT OM KOFTA

Pesk/beaska var utgangspunkte til kofta. Beaska er et vinterklede lagd av reinskinn.

Kofta skal både være funksjonelle og varme. Det er derfor vi har belte rundt livet, slik at vi skal greie å holde varmen i overkroppen.

Noereh.no. «Om Noereh». https://www.noereh.no/om-noereh

Smuk, M. «I dag er det nasjonal koftedag». Publisert: 08.04.2014 (hentet: 11.04.2023).https://www.nrk.no/sapmi/vi-minner-om-koftedagen-1.11656231

Video: Raskt om den markasamiske dialekten

Lyngshest – Ivguheasta

Lyngshesten har vært et vanlig og viktig arbeidsverktøy i sjøsamiske bygder i mange generasjoner. Hesten kan både pløye jorda, trekke høylast og andre typer last, være et fremkomstmiddel og en god venn for folket. Lyngshesten er viktig for kulturen i det sjøsamiske området i Lyngen, og har lange røtter og historie tilknyttet området. Grunnen til at jeg synes det er så spennende med lyngshesten er blant annet fordi min máttaráhkku, min oldemor, som jeg også er oppkalt etter, var en av få kvinner som fraktet kobbermalm fra Ankerlia med hest ned til kaia i Birtavarre. Og på det tidspunktet hun jobbet i gruvene var hun bare 17 år gammel!

Lyngshest i hverdagen

Lyngshesten har blitt brukt til så utrolig mangt i sitt lokale miljø gjennom tidene. Alt fra fest til arbeid, og fødsel til død, god hjelp for funksjonshemmede og som villig og rask transports hjelper. Det skrives at Lyngshesten blir omtalt som en klok hjelper, som har overnaturlige sanser, som en trygghet i harde situasjoner i livet, en lojal lytter og en trofast venn for alle ulike generasjoner. Min áhkku, min bestemor, hadde også Lyngshest på gården sin i Skibotn. Gulli het hesten, og áhkku beskrev henne slik som en ville beskrevet en hund. Hennes bestevenn, turfølge, god lytter og lojal. Áhkku brukte å plukke bær i skogen rett ved gården, mens hesten gikk løs på jordet. Den brukte å følge med áhkku på bærtur, men når áhkku fikk nok av at hesten gikk å tråkka ned bærene hennes, så kommanderte hun hesten å gå hjem, og hjem gikk hesten villig.

Den eldste hesterasen?

Lyngshesten er en av Norges tre nasjonale hesteraser, og kan være den eldste hesterasen i Norge og kommer fra Nord-Norge. Lyngshesten kategoriseres som ponni av den grunnen at mankehøyden på hesterasen er under 148 cm. Vanlig mankehøyde på Lyngshesten er mellom 130-140 cm. Begrepet «Lyngshest» ble først nedskrevet av en dyrlege ved navn Olsen rundt 1910-1925, men ble brukt på folkemunne i området i lang tid før dette. Elling Vatne skriver i sin andre utgave av boken «Lyngshesten (nordlandshesten)» fra 2006 om dette.  Han forteller om fylkesagronom Tyssø i 1948 som forklarer om hvorfor Lyngshesten blir betegnet som Lyngs-hest:

«… fordi det var i Lyngendistriktet den [hesterasen] er blitt bevart og fordi det er det eneste distrikt der det virkelig er blitt gjort noe for å ta vare på den.» (Tyssø, 1948)

Arbeidsvillig og smart

Lyngendistriktet vil her omfatte dagens Lyngen, Kåfjord og Storfjord kommuner, som i eldre dager var en kommune, Lyngen. På småbrukene i Nord-Norge har Lyngshesten blitt brukt som en allsidig brukshest fordi den er arbeidsvillig og fornuftig. I mange sjøsamiske, og kvenske, bygder har Lyngshesten blitt holdt i bruk, spesielt i Lyngendistriktet. Hesten hadde mange bruksområder på gårdene, den ble også brukt som skysshest på landeveien i gamle dager og som hjelp for funksjonshemmede før rullestolens tid. Lyngshesten er mindre i størrelse enn andre arbeidshester, så på gårdene måtte man kjøre med mindre last på vognen, men i gjengjeld var Lyngshesten veldig energisk og seig at den fikk til å gjøre like bra arbeid som større hester. Hesten hadde lik funksjon på gårdene i gamle dager som det både bilen og traktoren i dag har.

Lyngshestens bruk i Bolagstiden og malutvinningen i Ankerlia, Kåfjord

Bolagstiden handler om en tidsepoke under første verdenskrig, årene 1916-1918, hvor det ble bestemt av stormaktene at russisk krigsmateriell skulle transporteres til Finland gjennom Nord-Norge. Med dette ble Nord-Troms midt i smørøyet i denne stormaktspolitikken. Skibotndalen ble den naturlige veien opp til Finland, så store skip lastet med dette krigsmateriellet kom til Skibotn og ved hjelp av hest og vogn ble det transportert opp Skibotndalen. I lang tid har det vært et levende og sentralt markedsliv i Skibotn, med handelsvei både til Sverige og Finland. Det var mange hester som ble brukt i bolagstiden i Skibotn, Elling Vatne estimerer i sin bok rundt 190-200 hester i bruk, hvor det har vært brukt Lyngshester i stor grad, med andre hesteraser også.  Videre forteller han at lønna bøndene på gårdene rundt Lyngenfjorden fikk for å låne ut sine hester til disse kjøreoppgavene var bra. Det ga også biintekter til bøndene fordi Lyngshestekjøringa trakk til deg turister og.

Lyngshestens bruk i gruvedriften

I Ankerlia i Kåfjorddalen begynte gruvedriften å utvinne kobbermalm under første verdenskrig. Her også ble Lyngshesten et sentralt arbeidsverktøy. Kåfjord er også et sjøsamisk område, hvor kombinasjonsnæring med jordbruk og fiske var næring folk levde av hovedsakelig i eldre tider. Vatne (2006) forteller at utvinningen av malm varte fra 1898 til 1919. Kobbermalmen ble fraktet fra gruvene oppe i Ankerlia, ned til kaia i Birtavarre og fraktet videre ut med skip. Dette gikk ved hjelp av Lyngshester som trakk skinnevogner, men også andre hesteraser som fjording, døl og finskhest. Hestene ble brukt både til gårdsarbeid, og bli leid ut til frakting av malm til kaia, og dette ga bøndene i Birtavarre litt ekstra inntekt.

Funfact om Lyngshesten

Et lite morsomt fakta jeg lærte om Lyngshesten er at den er den eneste hesterasen i Norge som får godkjent samiske navn på samme linje med norske!

Kilder:

https://snl.no/nordlandshest/lyngshest

Lyngshesten – Nordlige folk

Vatne, E. (2006) Lyngshesten (Nordlandshesten) – Historie og kultur i nord. Utg. 2. Samuelsberg.

Navn – STIFTELSEN NORSK HESTESENTER (nhest.no)

Sametinget for nybegynnere

Du åpner VG en dag, og leser denne overskriften «Sametingspresidenten reagerer på Siv Jensens kostyme». Etter å ha lest overskrifta spør du deg selv «Hva er en sametingspresident?». Du er ikke den første som har lurt på det. Men for å besvare hva er en sametingspresident, må vi forstå hva Sametinget er.

Skjermdump av VG artikkel skrevet Eirik Elvevold 14. oktober 2017 Sametingspresidenten reagerer på Siv Jensens kostyme: – Smakløst – VG

Sametinget i Norge ble åpnet 9. oktober 1989. I dag består Sametinget i Norge av 39 representanter, som velges fra 7 ulike valgkretser i hele Norge. Sametingsvalget er hvert fjerde år, sammen med stortingsvalget. For å kunne stemme i sametingsvalget, må man være innmeldt i valgmanntallet. Da må man oppfatte seg selv som samisk, og har samisk som hjemmespråk, har eller hatt forelder, besteforelder, eller oldeforelder som har eller hadde samisk som hjemmespråk, eller er barn av noen som har stått eller står i valgmanntallet. Innmelding gjør man på sametinget.no

Bilde over alle valgkretsene til Sametingsvalget. Bilde hentet fra: Valgordningen og valgkretsene – Sametinget

Sametinget i Norge har parlamentarismen i likhet med Stortinget. Det betyr at samiske velgere velger aldri sametingspresidenten. Akkurat som nordmenn ikke velger statsministeren. Det er Sametinget, altså det er et flertall av de 39 representantene som velger sametingspresidenten.

Bilde av Sametingets 39 representanter, også kjent som plenum. Foto: Árvu

Sametingspresidenten velger sitt sametingsråd, som kan sammenlignes med regjeringen. Sametinget, de vedtar ting som budsjett. Mens sametingspresidenten har som ansvar å gjennomføre det Sametinget vedtar som budsjettet. Lederen av Sametinget er plenumslederen, som kan sammenlignes med stortingspresidenten. (Berg-Nordlie, 2021a)

Bilde av sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR) Foto: Árvu

Denne sametingsperioden har NSR (Norske Samers Riksforbund) sammen med Senterpartiet, og Ávjovári Johttisápmelaččaid listu, flertall på sametinget. Sametingspresidenten er Silje Karine Muotka (NSR). Sametingsrådet består av NSR og SP. (Sametinget, 2021)

Bilde av sametingsrådet 2021-2025. Fv. Silje Karine Muotka (NSR), Maja Kristine Jåma (NSR), Runar Myrnes Balto (NSR), Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR), og Hans Ole Eira (Sp). Foto: Árvu

Fun fact om de norske sametingspresidentene

Tre av seks sametingspresidenter i Norge er kvinner, henholdsvis Aili Keskitalo, Vibeke Larsen, og Silje Karine Muotka. (Berg-Nordlie, 2021b)

Hvilke partier er det på Sametinget?

Denne perioden 2021-2025 sitter NSR, Nordkalottfolket, Arbeiderpartiet (Ap), Senterpartiet (Sp), Fremskrittspartiet (FrP), Samefolkets Parti, og Ávjovári Johttisápmelaččaid listu på Sametinget. Noen av partiene har du kanskje hørt om, som AP og SP. Man kan dele partiene på Sametinget i to. “Samisk-eklusive partier”, som NSR. Partier som bare stiller til valg til Sametinget, og det er partiets fokus. Det andre er “Samisk-inklusive partier”, som AP og SP. Partier som er stiftet som norske partier, men har samisk organisasjonsenhet, og stiller Sametingsvalget og mange andre valg. (Saglie et al., 2021, s. 19) (Valgresultat Sametingsvalget 2021, 2021)

PartiOppslutning i %Innvalgte sametingsrepresentanter
NSR31.6%17
Nordkalottfolket18.3%9
Arbeiderpartiet15%7
Senterpartiet9.6%3
Samefolkets part5.6%1
Fremskrittspartiet4.8%1
Ávjovári Johttisápmelaččaid listu2.4%1
Sum39

Hva er de politiske skillelinjene på Sametinget?

På Stortinget deler man partiene på venstresiden eller høyresiden. Som på venstresiden ønsker partiene sterk offentlig velferd og høyere skatter, mens høyresiden ønsker mer privatisering og lavere skatter. Kjent som venstre-høyre aksen. Dette fungerer ikke på Sametinget.

På Sametinget har forskere pekt på at aksen på Sametinget er “sterk samisk selvbestemmelse” på den ene siden, og på den andre siden er “ingen samisk selvbestemmelse”. NSR plasserer seg mest mot “sterk samisk selvbestemmelse” mens FrP er det partiet som er mest mot “ingen samisk selvbestemmelse”, som sitter på Sametinget for å legge ned Sametinget. (Saglie et al., 2021, s. 187)

En annen akse er “Grått vs grønt?”. Som går ut på miljøvern, som er en viktig sak i samepolitikken. Aksen går ut på hva velgerne assosierer med miljøvernbegrepet. Som om man skal bygge vindmøller for klimaet, eller verne naturen for vindmøller, eller om man skal skyte rovdyr for å beskytte reinen eller verne rovdyrene. (Saglie et al., 2021, s. 192-193)

En siste akse er “Kulturradikalitet vs. Kulturkonservatisme”. Som kan være at partiene skiller seg på syn i likestillingssaker, LHBT-saker eller sekularisme (tanken om å skille stat og kirke). I dag er disse skillelinjene lite til stede på Sametinget.

I tillegg har man på Sametinget partier som representerer næringsinteresser. Som feks Ávjovári Johttisápmelaččaid Listu (Flyttsamelisten), som representerer folk tilknyttet reindriften.

Helt grunnleggende er Sametinget et folkevalgt organ med 39 representanter fra hele landet. Det er parlamentarisme på Sametinget, som betyr at sametingspresidenten velges av et flertall av Sametingets 39 representanter. Sametingspresidenten utnevner sitt sametingsråd, som er Sametingets «regjering». Hvis du vil lese mer om hva Sametingets arbeidsområde er, anbefaler jeg: Sametinget i Norge – Samiske veivisere og Sametinget- et forvaltningsorgan – Samiske veivisere

Referanser:

Berg-Nordlie, M. (2021a). Sametinget. Hentet 09.05 fra https://snl.no/Sametinget

Berg-Nordlie, M. (2021b). Sametingspresident. Store Norske Leksikon. Hentet 09.05 fra https://snl.no/Sametingspresident

Elvevold, E. (2017). Sametingspresidenen reagerer på Siv Jensens kostyme: -Smakløst. VG. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/e2Mg4/sametingspresidenten-reagerer-paa-siv-jensens-kostyme-smakloest

Saglie, J., Berg-Nordlie, M. & Pettersen, T. (2021). Sametingsvalg TILHØRIGHET, DELTAKELSE, PARTIPOLITIKK. CAPPELEN DAMM AKADEMISK. https://library.oapen.org/viewer/web/viewer.html?file=/bitstream/handle/20.500.12657/50487/sameting_pdf.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Sametinget. (2021). Sametingsrådet. Sametinget. Hentet 09.05 fra https://sametinget.no/politikk/politisk-organisering-og-ledelse/sametingsradet/

Valgresultat Sametingsvalget 2021. (2021). Valgdirektoratet. https://valgresultat.no/?type=sa&year=2021

Hva er markasamisk?

Markasamisk forbindes ofte med Márkomeannu og jordbruk, men det er også en dialekt. Vi har ti forskjellige samiske språk. Hvert språk har sine dialekter. I nordsamisk er markasamisk en av de dialektene. Det er dialekten min áddjá (morfar) og mine oldeforeldre pratet.

Just Qvigstads lappisk ordbok fra Ibestad, Lenvik og Ofoten.

Hvilke dialekter er det i nordsamisk?

Vi kan dele den nordsamisk i tre dialektgrupper. Finnmárkku (Finnmark), Mearrasámi (Sjøsamisk) og Durdnosa (Torne). Markasamisk er en dialekt i Durdnosa (Torne). Som man grovt kan si er i området Ofoten i Nordland og Sør-Troms. Det var denne dialekten min áddjá (bestefar) og mine oldeforeldre hadde som morsmål. Men pga fornorskningen, er dialekten så og si borte, og det er få som har markasamisk som morsmål.

Grovskisse over nordsamiske dialektgrupper fra UiT forelesning i SAM-2013

Hva er så ulikt med markasamisk og skriftspråket?

Det nordsamiske skriftspråket i Norge (ordforråd, grammatikk) er basert på vestlige nordsamiske dialekter. Markasamisk er en dialekt i nordsamisk, men enkelte ganger kan markasamisk skille seg fra det nordsamiske skriftspråket, og noen ganger ligne litt på lulesamiske.

Som for eksempel himmelretninger:

NorskNordsamiskMarkasamiskLulesamisk
NordDavviNuortaNuortta
ØstNuortaLulliLulle
SørLulliOarjiOarjásj

Det jeg synes er artig er forskjellene mellom enkelte ord. Som ordet “veiviser”, er på nordsamisk skriftspråk “Ofelaš”, mens på markasamisk er det “Bálggisdoalvu/bálggisvuoseheaddji”. “Desember” som er på skriftspråket “Juovlamánnu” som betyr julemånenden, er på markasamisk “Basadusmánnu”, som kan oversettes til vaskemånenden.

Nedenfor er en tabell av noen markasamiske ord, som skiller seg fra det nordsamiske skriftspråket. Som kan være interessant.

NorskNordsamisk (skriftspråket)Markasamisk
VeiviserOfelašBálggisdoalvu/ bálggisvuoseheaddji
ByGávpotBiddjen
JulenissenJuovlastálluRuohttágállis
JordmorJorttamovraVuostáiváldi
DesemberJuovlamánnuBasadusmánnu
BålDollaNjouršu
Å brukeGeavahitRuvkasit
Bestemor og bestefarÁhkku ja áddjáBoareseadni ja boaresáhčči
HvorGosGonnes

Grammatikken er også av og til ulik. Som lokativendingen er annerledes. Lokativ er en kasus i nordsamisk som forteller at man er på en plass. I skriftspråket har ender man ordet med -s, men i markasamisk bruker man -n.

Nordsamisk (skriftspråket)Markasamisk
Lokativending, entall for å si hvor man er-s
Eks: Mun lean Áhkánjárgas Jeg er i Narvik
-n
Eks: Mun lean Áhkánjárgan Jeg er i Narvik

Enkelte stedsnavn ender også på K. Som for eksempel Skånland og Harstad, Skánik og

Hárstták.

Stedsnavn med K-endelse Skånland Harstad  Skánit    Skánik Hárstták

Noen grammatiske ulikheter mellom nordsamisk skriftspråk og markasamisk kan være bokstaver og diftonger:

 Nordsamisk (skriftspråket)Markasamisk
C, č. Z, žČáhci, vázzitČáhčie/cahcie, vážžiet/vázziet
Ŧ I markasamisk kan enkelte bokstaven “ŧ” byttes til “t” eller “h”. Eks.    Ruoŧŧa, muoŧŧaRuohhá, Muotá, muotta, muohhá
Diftonger.   /ie/=/e/ /oa/=/o/ /ie/=/i/Beaivi Dievdu Čoavdda ČierruBejvie Devduo Čovda Čirro

Også pronomen er ulik enkelte ganger mellom markasamisk og det nordsamiske skriftspråket. Som hvis man skal si “Min bestemor”, da blir det “Mun boareseadni”, mens på skriftspråket er det “Mu áhkku”.

Pronomen
NorskMarkasamiskNordsamisk (Skriftspråket)
Min, din, hans/hennesMun, dun, sunMu, du, su
Lokativ: Jeg har, du har, hun/han/hen harMis, Dis, SisMus, dus, sus
JegMunni=MonMun

Det her kan føre til litt forvirring.

Det her var bare en kort innføring i den markasamiske dialekten. Artikkelen har basert seg på Ardis Ronte Eriksen sin masteroppgave (Eriksen, 2009), og Just Qvigstads ordbok (Qvigstad, Just Qvigstads lappiske ordbok for Ibestad, Lenvik og Ofoten bearbeidet versjon, 2004).

Det er mye mer man kunne også skrevet om dialekten, men dette er bare overflaten. De nordsamiske skriftspråk ordene er hentet fra Neahttadigisánit.

Referanser

Eriksen, A. R. (2009, 05 15). UiT Munin. Hentet fra ”Mon val vuorrástuvam duoinna nuortasámegielain” : Ufuohta ja Oarje Romssa suopmana gullevašvuohta davvisámegillii ja julevsámegillii: https://munin.uit.no/handle/10037/1933

Qvigstad, J. (2004). Just Qvigstads lappiske ordbok for Ibestad, Lenvik og Ofoten bearbeidet versjon. Skånland: Skániid girjie.

Qvigstad, J. (2008). Just Qvigstads lappiske ordbok fra Ibestad, Lenvik og Ofoten Tillegg fra Gratangen. Skånland: Skániid girjie.

Joik

Joik er den samiske tradisjonelle musikk formen, og er en av Europas eldste musikktradisjon! Alt kan ha en joik, dyr, landskap, personer, til og med telefonen og motorsykkelen har fått sin egen joik.

En joik er som oftest uten ord, og gjennom stemmebruk, melodi, takt, rytme og energi utrykker man en følelse, eller forteller en historie. Joiken kan også ha korte ord, eller korte setninger som ytterligere beskriver det joiken handler om. Disse ordene eller setningene kalles for “dajahusat”. “Dajahusat” kan også gi lytteren litt hjelp eller en ide om hva eller hvem som joikes.

Man sier at man ikke joiker om noe, men man joiker det eller dem. For eksempler kan et dyr ha en joik, og da joiker man dyret. En person kan også ha en joik, og en personjoik er som et musikalsk navn, og blir brukt for å hedre, oppløfte og minnes en person. Ofte er det en i familien eller en nær venn som lager en personjoik, og å få en joik blir sett på som en stor gave. En person joik er veldig personlig og er pyntet med dajahusat som beskriver personens personlighet og natur. En livlig person kan for eksempel få en veldig livlig joik!

Når et barn får en joik kalles det for “dovdna” eller “dovnnaš”. Barnejoiker er ofte enklere, slik a barnet selv kan lære det. Joiken brukes for å styrke et barns samiske identitet, for å trøste eller for å oppmuntre Jeg fikk min dovdna av min mor, som jeg enda i dag føler en veldig sterk tilknytting til.

Et dyr eller en person kan også ha flere ulike joiker, siden forskjellige personer kan ha ulike tolkninger av dyret eller personen.

Joik i forskjellige områder

I likhet med de samiske språkene, så har også joiken ulike dialekter.  Luohti: Nordsamisk joik. Vuolle: Lulesamisk joik. Vuelie: Sørsamisk joik. Leu`dd: Østsamisk joik

Det betyr at joiketradisjonen kan høres veldig forskjellig ut i ulike områder, og vi har mange kjente joikere i hele Sápmi. Nordsamisk område: Inga Juuso og Nils Aslak Valkeapää, som ikke er blant oss lenger i dag. Umesamisk område: Katarina Barruk. Sørsamisk område: Marja Mortensson.

Nils Aslak Valkeapää ( Áillohaš). Multikunstner og en av de første som kombinerte joik med musikk.
Foto:https://en.wikipedia.org/wiki/File:Nils-Aslak-Valkeapaa.jpg
Marja Mortensson, sørsamisk sanger og joiker fra Svahken Sijte i Engerdal.
Foto: http://www.marjamortensson.no/gallery/1pxl2pr6d98w5996iws9vi26ibwhsm
Katarina Barruk fra Storuman i Sverige, joiker og synger på Umesamisk. Foto:https://senterfornordligefolk.no/stream-sapmi-katarina-barruk/?lang=en

Joiken har etter 1970 hatt en oppblomstring, og i dag lever joiken både i hverdagen og på scenen. De unge lærer av de eldre og fører tradisjonen, magien og kraften som joiken har videre <3

Joik finnes i dag kombinert med alle slags sjangere, og her kan dere finne linken til Sami Grand Prix 2018, som er en samisk musikk konkurranse som arrangeres hver påske i Kautokeino. Første del med joik, og andre del med samisk musikk:  https://youtu.be/kJNYNOjdhOk

Link til spotifyliste med joik: https://open.spotify.com/playlist/5d0zIKUbYIFci05peekxil?si=9cebcff735b44110

Ordliste:

Luohti: Nordsamisk joik

Vuolle: Lulesamisk joik

Vuelie: Sørsamisk joik

Leu`dd: Østsamisk joik

Juoigat: Å joike (nordsamisk)

Dajahusat: Ord eller setninger som beskriver det som joikes

Dovdna/dovnnaš: Barnejoik

Dyrejoik: En dyrs joik, feks rev, hare, rein, kråke

Landskapsjoik: Landskap og natur, som fjell eller elver

Personjoik: En persons joik som fungerer som et musikalskt navn.

Man joiker ofte det man har hjertet nært, og reinen og reinkalven har også egne joiker <3

Faktainnlegg: Greneveving og Manndalsgrena

Bilde hentet fra Senter for Nordlige folk sin nettside

Grenevevens historie

Å veve grener er noe vi samer har holdt på med i mange hundre år, i vertfall siden 600-tallet. Grener ble brukt som betaling i handel, og som byttingsmiddel i byttehandelen mellom folk. De ble viktige som inntektskilde etter krigen, men var og veldig brukbare fordi grenene er vannavstøtende og kan dermed brukes uansett vær.

Grene på nordsamisk heter rátnu, og er et ullteppe som veves og brukes som veggpynt i dag, mens tidligere ble grena også brukt som sengetøy og lavvuduk. Det var vanlig før andre verdenskrig å veve grener på tradisjonell måte i deler av Nord-Troms (Kåfjord og Kvænangen), i kystområdene i Finnmark og i de skoltesamiske områdene. Grenevevingen minsket da markedene i Bossekop og i Skibotn tok slutt og når etterspørselen av grener minsket fra 1900-tallet. Veven som brukes til å lage grener tar liten plass og er lett å ha med seg og sette opp, det er trolig derfor grenevevingen har holdt seg i de sjøsamiske områdene, hvor man bodde i småe hus og i gammer.

Det skrives i skatteregnskap fra 1500-tallet at grener har blitt brukt som et middel for å betale skatt. Sjøsamene hadde ikke råd til å ha grenene til sitt eget bruk, men ble nødt å bruke de som betaling. De byttehandlet eller solgte grener til reindriftssamer, som brukte de som kjøretepper i pulken og som lavvuduk. Etter krigen ble det for dyrt for reindriftssamene å kjøpe grener, da det var lettere å få tak i andre billigere ulltepper til bruk i lavvuen. Rundt 1950-tallet går dermed grenene ut av bruk som lavvuduk, men har blitt brukt som lavvudør helt fram til i dag.

Greneveving i Kåfjord og Manndalsgrena

Fra langt tilbake har grenevevingstradisjonen sitt feste i Kåfjord. Husflidsproduksjon og salg av husflidsprodukter har vært viktig i dette området fram til i dag. Det var fem, seks kvinner i Manndalen og Skardalen i Kåfjord kommune som, etter evakueringen og nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark under andre verdenskrig, igjen tok opp grenevevingen. Det finnes en film fra sommeren 1947 som handler om grenevevingen i Kåfjord, som er laget av Anna Grosdøl fra Norges Husflidslag. Marta Hoffmann fra Norsk Folkemuseum besøkte også Kåfjord i 1955 og lagde en film om greneveving i Manndalen. Etter dette ble det populært igjen med veving av grener, og flere begynte å lære seg og veve grener.

Grenene ble også brukt som hestekjøringstepper og som tepper i båter blant sjøsamene. I dag brukes Manndalsgrena som pyntetepper på offentlige bygg og i private hjem. Noen kjøper også grener for å gi i gave ved større anledninger. Manndalsgrena har bare frynser i nederste enden av grena, og all garnet som blir brukt for å produsere en Manndalsgren skal være håndspunnet, og om det skal brukes farget garn, så skal det være plantefarget garn.

Ordliste: Greneveving

NordsamiskNorsk
RátnogođđinGreneveving
Ravda Kant
NiikunGrindvev
NođđuditÅ nøste (garn)
HearvarátnuGrene i sterke farger
LáigebinnáKort garnbit
Neidit rátnuÅ ta ned veven
StáhpiMønsterstripe
RátnoálguJarekanten øverst på grena
RátnobálluBunnen av grena
RátnogeađgiGrenestein, stein nederst i renninga

Kilder og bildekilder:

Lulesamisk kofte

I denne artikkelen skal jeg ta for meg den lulesamiske kvinnekofta. Jeg vil fokusere på den typen som oftest brukes på norsk side og i Jåhkåmåhkke (Jokkmokk) på svensk side. Det finnes også en annen kofte som tilhører de nordlige områdene, som ofte kalles (gamle) Gällivare-kofta. På norsk side omfatter lulesamisk område hovedsakelig kommunene Oarjje-Fuolldá (Sørfold) og Hábmer (Hamarøy), inkludert Divtasvuodna (Tysfjord). Mens det, på svensk side, strekker seg fra sør for Jåhkåmåhkke (Jokkmokk) og til og med Váhtjer/Jiellevárre (Gällivare).

Selve kofta

Kofta består i hovedtrekk av selve gáppte/gábdde (kofte), sliehppá (barmklede), avve/bádde (belte), enten vevd eller av klede med sølv, vuoddaga (skobånd) enten delt i tre felt eller med stor mulighet i variasjon i mønster og farge, gáhper (lue) med tinntrådsbroderi, og evt njálmmefáhta (uværskrage), lijnne (sjal) innenfor gáhper , osv

Momenter man kan lese ut ifra kofta har endra seg over tid, men mange er nok blitt tapt. Derfor varierer slike momenter ut fra hvilken slekt man kommer fra. Blant annet kan hvilke farger som brukes sammen, vise til hvilket område slekten tilhører. I tillegg var det tidligere ting som visste til sivilstatus, for eksempel om man benyttet sølvbelte eller ikke (dette er likevel vanlig blant ugifte også i dag). Videre finnes det ulike momenter som skiller hverdagstøy fra høytidsplagg, for eksempel hvor mange rader tinn det er på gáhper, og om beltet har avslutning i dusker eller med messingring.

De vesentlige momentene av kofta har bestått, dette gjør at de opprinnelige betydningene fortsatt kan ses i dag. Den lulesamiske kofta bærer preg av flere tankemåter fra tidligere, som for eksempel overtro.

Miessikrikkas/viejkkerikkas (messingring)

Messingringen anses i flere samiske områder å ha en magisk beskyttende effekt. Den brukes for eksempel på gierkav (komse), som en beskyttelse for barnet, der man i mange andre områder ville brukt sølv i form av en komsekule. Messingringen var derfor også en vanlig faddergave.

Det finnes kilder som sier at det var vanlig at man hadde en messingring i det første badet til et nyfødt barn. Dette kommer av at messingringen ansås å ha legende krefter, og har for eksempel blitt brukt mot munnsår og blemmer.

Videre benytters messingringen også som dekor, for eksempel på nállogoahte (nålhus), vesker og enden på enkelte lulesamiske belter. Ringen i enden av beltet kan også ha hatt en praktisk og åndelig betydning, i tillegg til pynt.

Bilder: Ájtte duottar- ja sámemusea

Messingringen ble brukt i ritualer tilknyttet bjørnejakten. Blant annet ved at man kun kunne se på bjørnen og jegerne dersom man gjorde det gjennom en messingring. En annen praktisk måte den ble tatt i bruk var dersom geiten eller reinen hadde blod i melken. Da melket man gjennom messingringen helt til melken ble hvit igjen. Denne praktiske bruken kan forklare at messingringen ble plassert lett tilgjengelig, i enden av beltet.

Gávlos

Gávlos er en rute av rødt klede, øverst på ryggen til kvinnekofta. Tilsvarende på herrekofta er divlla. Den var før ansett å være av beskyttende karakter, som et slags «øye i nakken». I tillegg til dette er gávlos en av plassene på den lulesamiske kofta der duodjár har muligheten til å være kreativ.

Før i tiden benyttet man seg av det man hadde tilgjengelig ved dekorasjon av gávlos. Det finnes blant annet gamle eksemplarer på museer som er pyntet med blonder, stoffbiter, perler og garn. I nåtid er det vanligst å sy en vertikal kledesbit i avvikende farge av den røde bunnfargen, eventuelt med pyntesømmer.

Her er noen eksempler på gávlos der det er brukt kreativitet i måten den er pyntet på:

Duodje av Nora Kristine Nansmork
Duodje av Nora Kristine Nansmork
Duodje av Nora Kristine Nansmork
Duodje av Nora Kristine Nansmork

Lissto

Lissto er et vevd bånd nederst på kofta. Den kan veves på mange forskjellige måter, blant annet med plukkmønster eller «hoppmønster» (på samme måte som belter veves), eller med mønster av «bekker og øyne». Det er ofte slektsbetinget hvilke av disse man vever. Fargene på lissto kan settes sammen på mange forskjellige måter. For kvinner er det som oftest en rød kant øverst, og en blå eller grønn nederst.

Videre kan den, dersom den ikke er med plukkmønster eller hoppmønster, bestå av jågåtja (bekker) som ser ut som bølger, og tjalme(øyner) som ser ut som små prikker. Tjalme skal alltid være nærmest bakken, dermed nederst. Dette forklares med at man, i samisk overtro, tror at man har behov for å beskytte seg mot det underjordiske. Øynene nederst på lisstoen beskytter derfor den koftekledde ved å «holde et øye» med de underjordiske.

Duodje av Nora Kristine Nansmork
Duodje av Nora Kristine Nansmork

Det er interessant å se hvordan gamle tradisjoner og tankesett lever videre gjennom duodje, og en fordel å vite om. Hold øynene åpne neste gang du ser en gáptegis, og kanskje kan du finne de skjulte tegnene som kan fortelle noe om vedkommende som bærer kofta.

Ordliste

Avve – belte med messingring som avslutning

Bádde – belte med dusker av garn som avslutning

Divlla – rød rute på kragen på mannskofta

Duodjár – person som utøver tradisjonelt samisk håndverk

Duodje – samisk håndarbeid

Gáhper – lue

Gáppte/ gábdde – kofte

Gáptegis – koftekledd person

Gávlos – rød rute øverst på kragen på kvinnekoftas dekor

Gierkav – komse

Jågåtja – bekker/små elver (flertall)

Lijnne – sjal

Lissto – vevd kant nederst på kofta

Miessikrikkas, viejkkerikkas – messingring

Nallogoahte – nålhus

Njálmmefáhta – uværskrage, lignende skopmehke på sørsamisk område og njálfáhta (luhkka) på nordsamisk område.

Sliehppá – barmkledet som brukes i halsen, under kofta

Tjalme – øyne (flertall)

Vuoddaga – skoband (flertall)