Dette er perioden da myndighetenes assimileringspolitikk overfor samene var på det sterkeste, og alle midler tas i bruk for å få fullstendig kontroll over samene og deres landressurser. I Norge er kirken og skolene de viktigste fornorskningsarenaene, og sosialdarwinismen hvor samene blir rangert til laverestående individer som må reddes fra seg selv, gjelder. Videre blir samene ansett som sikkerhetspolitisk trussel, de blir utsatt for ytterligere grensesperringer og oppdeling av samisk territorium, samt ny jordsalgslov som forbyr samer å eie jord.

Dette er også tidsepoken hvor samene organiserer seg og Norge får den første samen på Stortinget, til tross for den harde fornorskningspolitikken. Nazistenes nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms i 1944 setter nesten siste spiker i kisten for samisk språk og kultur i områdene.