I 1920-årene sto skallemålingene sterkt blant en god del vitenskapsfolk. Blant annet ble kirkegårder i samiske distrikter gravd opp. Samer som protesterte ble betegnet som latterlig overtroiske.

Raseforskningen gikk ut på å måle og kartlegge «rasenes» fysiske og biologiske kjennetegn, og deretter plassere dem i et rasehierarki. For å få et best mulig fysisk-antropologisk resultat, var det også nødvendig å ta fullstendige kroppsmål i naken tilstand.

Alette Schreiner som sto sentralt i dette arbeidet møtte en del praktiske vanskeligheter. Samene var mindre villige til å kle av seg, noe hun forklarte med at dette ofte var vanlig hos primitive mennesker. Små gaver og mild vold bidro imidlertid til at hun fikk gjennomført målingene

Ble kalt for en døende, underlegen rase

Schreiners erfaringer var fra Nordland, hvor man noen år senere også fikk en annen beskrivelse av samene i fylket. Denne finnes i praktverket Norge vårt land, i 1937. Trolig er denne beskrivelsen ganske representativ for den allmenne oppfatning i datidens samfunn. Nordlands innbyggere var norske så godt som det går an å være det, het det – men:

Det var også noen hundre finner, lapper eller samer (som det er blitt en høflighetsskikk å kalle dem). Muligens kunne det være et tusen i alt. Nu betraktes de nærmest som en døende rase, underlegen og barnslig, men engang var de ikke lite fryktet fordi man trodde dem i stand til å gjøre trolldom, «sette gan».