I 1863 hadde Stortinget sin første omfattende debatt om fornorskingspolitikken.

Flertallet som stod for ei fornorskingslinje var ledet av venstremennene Johan Sverdrup og Johannes Steen. De trakk linjer til Kautokeinoopprøret, og definerte samene som både en fremmed og fiendtlig Nationalitet. Etter deres oppfatning var samenes verste fiender de som ønsket å styrke og bevare samisk språk og kultur.

Sverdrups syn var at den eneste redning for samene var å absorberes af den norske Nation. Samene hadde ikke noen kultur eller sivilisasjon som det var verdt å ta vare. De kunne også være en fare for staten. Stortingsflertallet mente derfor at den samiske etnisiteten og identiteten ikke var noe å ta vare på.

Et mindretall, under ledelse av Anton Martin Schweigaard, sto likevel for en annen linje og avviste at samene var noen sikkerhetspolitisk trussel. De hadde alltid vært lojale mot den norske stat. Hvis man gjennomførte en streng fornorskingspolitikk kunne det føre til misnøye med sikkerhetspolitiske følger.

Fremmede folkeslag

En av de mest omfattende fremstillingene av fornorskingspolitikken finner man i boka Den finske fare, som ble skrevet av Knut Einar Eriksen og Einar Niemi i 1981. De følger utviklingen i denne politikken helt frem til andre verdenskrig.

Om stortingsdebatten i 1863 skriver de at for første gang ble også kvenene eller innflytterne fra Finland trukket inn i de sikkerhetspolitiske vurderingene. I Stortinget ble det nemlig trukket frem at det langs grensen i nord også bodde en beslektet stamme som tilhørte den russiske Nation, og som ble behandlet med stor liberalitet.[1] De som sto på denne linjen mente også at kvenene var blitt favorisert i forhold til samene, og at de kunne utgjøre en nasjonal fare. Dette var innledningen til en fornorskingspolitikk på nye premisser og med kvenene i fokus.[2]

Finland var etter 1809 et storfyrstedømme under den russiske tsaren, og de som bodde der ble omtrent konsekvent kalt russiske.

Et nytt trekk man også ser i denne stortingsbehandlingen er bruken av begrepet fremmede folkeslag. Til tross for at samene hadde vært amtets flertallsbefolkning i Finnmark til henimot midten av 1800-tallet, kalte man fra nå av både samene og kvenene under ett for de fremmede folkeslag.

Det ble snart iverksatte en politikk i det nordligste Norge for å tvinge samene og de finsktalende (kvenene) til å forlate sitt språk og sin kultur. Det var den såkalte fornorskingspolitikken. Mange av de sistnevnte var nyinnflyttere fra den russiske tsarens storhertugdømme Finland, og myndighetenes hovedbegrunnelsen i forhold til de finskpråklige var av sikkerhetspolitisk art. (3).

Når det gjelder samene ser det ut til at grunnlaget for fornorskingen var et noe annet, og bør søkes i defineringen av samene som bærere av en kultur som var underlegen den norske. Under ett ble likevel både samer og kvener nå omtalt som de fremmede folkeslag.

Fjerner samisk fra skolen

Fra andre halvdel av 1800-tallet ble det bestemt at samisk og finsk ikke skulle brukes i skolen – unntatt når det var helt nødvendig. En rekke andre metoder ble også tatt i bruk. Blant annet innskrenket man bruken av samisk i rettsvesenet. I 1902 ble det også vedtatt en egen lov for Finnmark som satte forbud mot salg av jord til de som ikke behersket norsk. Formelt sto denne bestemmelsen ved lag til 1965.

Ett av de mest konkrete resultatene av denne politikken er at trolig størstedelen av den samiske befolkningen – på grunn av restriksjonene mot bruk av samisk i skoleverket fra andre halvdel av 1800-tallet til inn på 1960-tallet – mistet sitt opprinnelige språk. Når opplæringsspråket var norsk, var det mange samisk- og finsktalende som satt flere år på skolen uten å skjønne noe av det som foregikk der.

Samtidig med at samisk ble utdefinert som skolespråk, ble lærerne i 1879 pålagt å ta hensyn til elevenes norske dialektgrunnlag og deres lokale ordtilfang. I 1885 vedtok Stortinget at også landsmål (nynorsk) skulle være et offisielt språk i Norge.

Utvalget som i 1985 utredet forslaget om en samisk språklov, kommenterte dette slik:

Paradoksalt nok vokste denne respekten for norsktalende barns språklige forutsetninger parallelt med at en motsatt tendens – minst mulig hensyn til barns talespråk – ble gjort gjeldende overfor samisktalende og finsktalende barn (NOU 1985:14, s. 168).

Etter en mer enn hundreårig fornorskingsperiode, ble det ikke før i andre halvdel av 1960-tallet igjen tillatt med beskjedne forsøk i samisk begynneropplæring. Det vil si at barna skulle få lære å lese og skrive gjennom sitt eget morsmål eller førstespråk.

Rundt midten av 1800-tallet ble det snakket 5 ulike samiske språk eller hoveddialekter i Norge. Det var sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk og skoltesamisk. I dag er det svært få som snakker pite- og skoltesamisk. Sør- og lulesamisk har flere språkbrukere, mens nordsamisk er den språkvarianten som står sterkest.

Les mer om fornorskningspolitikken og dens konsekvenser i Henry Mindes artikkel publisert i GÁLDU ČÁLA 3/2005, FORNORSKINGA AV SAMENE – hvorfor, hvordan og hvilke følger?