Rundt begynnelsen av 1900-tallet begynte man å få en viss samisk organisering. 6. februar 1917 skulle også bli en viktig dag for samene.

Ett resultat av organisasjonsarbeidet i nord, var at Isak Saba i 1906 ble valgt inn, som første same, på Stortinget fra en valgkrets i Finnmark.

Det neste store høydepunktet var det historiske samelandsmøte i Trondheim i 1917, med deltakere både fra svensk og norsk side. Dette møtet startet 6. februar, datoen som i dag er samenes nasjonaldag.

To sørsamer, Elsa Laula Renberg og Daniel Mortensen var sentrale samiske skikkelser i forberedelse med dette, med god hjelp fra norske medhjelpere som støttet samenes sak. Språk, kultur, næring og rettigheter var de viktige temaene på møtet.

Resultatene var magre

Til tross for hard jobbing og engasjement, med landsmøtet i 1917 som en viktig symbolsk milepæl, ble de umiddelbare resultatene likevel magre. Selv om det ble holdt to store samemøter i Finnmark både i 1919 og 1920, og ytterligere ett i Trondheim i 1921, svant det samiske organisasjonsarbeidet etter hvert hen. Det var imidlertid fortsatt spredte forsøk utover på 1920-tallet. Blant annet ble det gjort forsøk med å stille egne samelister ved stortingsvalg, eller at samer stilte på listene til politiske partier. To personer som markerte seg i dette arbeidet var blant annet Henrik Kvandahl i Nordland og Per Fokstad i Finnmark.

Frem mot andre verdenskrig gikk man inn i det som er kalt en fimbulvinter, når det gjelder vilkårene for samisk kultur i det offentlige rom. Den sørsamiske avisen Waren Sardne holdt stand til 1927, men måtte da gi opp. Fornorskingspolitikken fortsatte med uforminsket styrke, og de offisielle holdningene til samer og samisk kultur endret seg heller ikke i betydelig grad.

Økonomisk krise

Én annen grunn til at dette ble en meget vanskelig periode kan være at samenes tradisjonelle økonomi var i ferd med å bryte sammen. Nord i landet ble det spesielt ille da pomorhandelen ble borte rundt første verdenskrig. Det var en krise som rammet sjøsamene særlig hardt. I følge Edvard Bull hadde sjøsamene, sammenliknet med andre i det norske samfunnet, kanskje aldri vært verre stilt enn i mellomkrigsårene.

Fornorskingstrykket var på det høyeste. Av hele det offentlige forvaltningsapparatet, agronomer, prester, leger og lærere, ble samene innpodet at samiske verdier og samisk kultur ikke var til noen nytte for dem. De ble fortalt at en forutsetning for økonomisk fremgang var at de oppga sin kultur.