I 1940 ble de norske nazistene – Nasjonal Samling (NS) – av den tyske okkupasjonsmakten innsatt til å styre Norge.

Slik vi har sett var det ulike sterke samfunnsaktører som fra før midten av 1800-tallet hadde fremhevet den norske germanske rasen som overlegen i forhold til andre nasjonaliteter i Norge. I deres ideologi var det germanske herremennesket overordnet alle andre.  Det er derfor ikke forbausende at NS-styret igjen trakk frem enkelte av de store norske nasjonsbyggerne fra midten av 1800-tallet, som i prinsippet hadde stått for et liknende syn.

Ett slikt kulturpolitisk trekk var at man i 1941 påbegynte gjenutgivelse av P.A. Munchs storverk fra 1850-tallet – Det norske folks historie.  I forordet, skrevet av NS-ideologen Gudmund Schnitler, omtales P.A. Munch som Føreren i norsk nasjonal reisning midt på 1800-tallet –  Det norske folks historie var en begivenhet i vår nasjonale utvikling. Det han tegnet av vår storhetstid virket som en åpenbaring for sine lesere. (…) En sterk norsk nasjonalfølelse ble vakt, og vårt folk hentet hos ham ny styrke for sin selvfølelse og ble egget til ny fremgang. (1)

Denne utgivelsen var også i tråd med det som ellers ble fremhevet fra NS sin side om relasjonene mellom folkegruppene Et slikt eksempel finner man blant annet hos Sigurd Saxlund, også i 1941. Han skriver at det fra de eldste tider hadde vært en ære å være nordmann. Et hardt liv hadde herdet rasen, men det hadde tatt lang tid å skape en slik rase. Men – ikke alle slekter hadde nådd samme kraft og heder. Allerede i sagatiden var man klar over det:

Man la stor vekt på å være av god ætt, og av norsk ætt. Trælleblod og lappeblod var lite aktet. Slike folk manglet den kraft og reisning, det mot og den åndens stolthet som vikingalderen krevde av menn.

Saxlund understreket også at fra tidenes morgen hadde de nordiske stammer vært herskerfolk i forhold til andre folk og raser, men – hadde blandet seg med dem og tapt sitt hegemoni. (2)

Nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i 1944.

Okkupasjonsmakten brente ned og ødela det aller meste av bygninger og infrastruktur Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. En stor av befolkningen derfra ble deportert til sørligere deler av landet. De norske nazistene mente at dette burde skje etter prinsippet om raserenhet.  De som skulle ha førsteprioritet var NS-medlemmer og sympatisører, deretter øvrige med rent norsk blod. De lavest prioriterte var samene, folk av blandingsblod, alvorlig syke, smittefarlige og sinnssyke.

Reindriftssamene skulle lures til Troms med tobakk og brennevin. Når man hadde fått tak i kjøttet deres kunne de returnere til Finnmarksvidda. Sjølappene som ble anslått til 10-12 000 mennesker kunne likeledes bli igjen i nord. Det gjaldt også de sinnssyke. Så var man kvitt den byrden. En fremtredende NS-leder uttalte at disse var de eneste han unte bolsjevikene – det vil si den fremrykkende sovjetiske armeen som jaget tyskerne ut av Øst-Finnmark i oktober 1944. Samene som likevel kom sørover måtte heller ikke blandes med ariske sørnorske folk.

NS-styrets prioritering av hvem som skulle ha forrang ved deportasjonen ble imidlertid ikke fulgt. Én ting var at tyskerne hadde det svært travelt med å komme seg ut av regionen, med den sovjetiske armeen i hælene. Et annet forhold var også at til tross for de tyske nazistenes forferdelig raselære ellers, var ikke samene beskrevet eller definert som undermennesker. (3)