År 1945-2020
Positive toner i etterkrigstiden
Under krigen deltok både samer og kvener aktivt i motstanden mot nazismen. Dette har hatt lite fokus i norske historiefortellinger om andre verdenskrig. Blant annet var det mange samer, både sør og nord i landet, som med fare for sitt eget liv var grenseloser for folk som flyktet fra Norge over til Sverige.
Erfaringene fra krigen ga heller ikke grobunn for videreføring av raseteorier og rasetenkning i tidlig etterkrigstid. De universelle menneskerettighetene og etableringen av FN-systemet skapte også større forståelse for at samisk kultur hadde livets rett. Man begynte nå å få grobunn for at samisk språk og kultur igjen kunne få status i offentlig sammenheng.
Samiske organisasjoner dannes
Etter krigen får man også dannelsen av viktige samiske organisasjoner som har vært i kontinuerlig arbeid frem til i dag. Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) så dagens lys i 1947. Samisk Selskap i Oslo – forløperen til Norske Samers Riksforbund (NSR), kom til i 1948. Det var for øvrig samme år som Samordningsnemnda for skoleverket ble nedsatt – et organ som også kom til å få en viss betydning for samiske skolespørsmål.
En av de ledende kreftene i det samiske revitaliseringsarbeidet i etterkrigstiden var Per Fokstad. Det var samme mann som midt på 1920-tallet hadde utarbeidd skissen til en skole bygd på samisk språk og samiske kulturverdier. Den gang møtte han på utsagn som at opplæring i samisk kunne ikke erstatte norskopplæring, fordi samisk ikke ga … adgang til nogen åndskultur, som kan yde erstatning for hvad barnet vilde tape ved å få et mer mangelfullt kjennskap til det norske sprog.
Fokstad ble nå også den første lederen i Samisk råd for Finnmark som fylkestinget nedsatte i 1953. Fimbulvinteren i forhold til samisk kultur var nå i ferd med å slippe taket.
Kilder:
Per Fokstad. Portrett av en visjonær samisk pioner (1999)
Odd Mathis Hætta
s. 65-124
Visjonæren og nasjonsbyggeren. Per Fokstads kamp for samisk språk og kultur. (Kárášjohka/Deatnu 2017)
Unni Schøn Fokstad
Etablering av sameforeninger og det første samelandsmøtet 1917. Samiske nasjonale strategar. Den samepolitiske opposisjonen i Finnmark, ca. 1900-1940 (Tromsø 2011)
Ketil Zachariassen
s. 289
Samekomiteen skal styrke samenes situasjon
Et tegn på at den kulturpolitiske stemningen var i ferd med å snu til det mer positive, fikk man gjennom nedsettelsen av Samekomiteen i 1956. Forkjemper for det samiske, Per Fokstad, ble også valgt som medlem.
Midt under arbeidet fikk komiteen en sterk indirekte støtte fra statsminister Einar Gerhardsen. Det skjedde gjennom hans 17.mai-tale til samene i Sameradioen i 1958. I nord-norsk presse ble det sett på som en sensasjon at statsministeren holdt en slik tale. Der sa han blant annet følgende:
Folkestyret i vårt land hviler ikke bare på vår grunnlov av 17. mai 1814. Den hviler også på menneskerettighetene slik de er utformet av De forente nasjoner for 10 år siden. Det er rettigheter for det enkelte menneske og det er rettigheter for de enkelte grupper og de enkelte befolkningslag i nasjonen. Norge har godkjent disse menneskerettigheter og de har sin fulle gyldighet også for samene i vårt land. (1)
Forslag som skal styrke samenes situasjon
Med en slik støtte i ryggen var det ikke vanskelig for Samekomiteen å legge til grunn at det var prinsipiell likhet mellom kulturene i Norge, da den kom med sin innstilling i 1959:
Den samiske livsformen er … et ledd i hele landets struktur. En må derfor komme frem til en integrering av de samiske kulturverdier med de norske, slik at begge folkegrupper respekterer hverandres egenart, samtidig som den indre solidariteten blir bevart. (2)
Ut fra dette fremmet komiteen en lang rekke forslag for å styrke samenes kulturelle og økonomiske situasjon. Det dreide seg om bruken av samisk språk i skolen, rådgivende organer i samespørsmål, rett til erstatninger ved industrielle inngrep, konsolidering av et samisk kulturområde, økte samiske sendinger i NRK, en bedre rettsordning, tiltak innen de ulike primærnæringene og andre næringer, etc.
Folkemøte i Karasjok avviste alle forslagene
Disse forslagene ble sendt på en omfattende høring, hvor det kom frem til dels store motsetninger. Særlig kjent er den såkalte påskeresolusjonen i Karasjok, 9. april 1960, hvor et folkemøte avviste alle forslagene fra utvalget.
Møtet uttalte blant annet at en styrking av samisk i skolen ville være et skjebnesvangert tilbakeskritt. Derfor skulle fornorskingsbestemmelsene fra 1898 fortsatt være gjeldende norm for språkbruken i skolen. (3)
Ville verne om fiskerettighetene
Samekomiteen tok også for seg sjøsamenes næringsmessige stilling, og ikke minst rovfisket med havgående båter og aktive redskaper, også helt innerst i fjordene. Rovfisket førte til at fjordbefolkningene – i stor grad samer – fikk innskrenket sine sjøfiskemuligheter. Dette fordi fiskere fra andre steder, med moderne redskaper, har hatt mulighet til å brannskatte fiskebankene inne i fjordene.
I den forbindelse slo komiteen fast at det burde være en av samfunnets viktigste oppgaver å verne om samenes tradisjonelle næringsveg. Derfor burde det blant annet overveies å forby notfiske av alle slag i en del trange fjordarmer. (4)
Dette forslaget hadde naturligvis sin bakgrunn i at fiskere med mindre båter og tradisjonelle redskaper bokstavelig talt ble drevet på land når hundrevis av sildesnurpere samlet seg inne i trange fjorder. Og – når silda ble tatt, ble også torsken borte. Fisket med snurrevad – et trålliknende redskap – var også begynt på denne tiden, og det var få begrensninger på dette fisket. (5)
Tas ikke til følge – rovfisket får fortsette
Den videre behandling av forslaget viser imidlertid at verken fiskerimyndighetene, regjeringen eller Stortinget brydde seg om Samekomiteens vurderinger og forslag på dette feltet. Rovfisket med store og til dels havgående fartøyer inne på fjordene kunne derfor stadig fortsette omtrent uhindret. Selv om flere fjordkommuner protesterte, fikk ikke dét heller noen innvirkning på politikken.
Sjøsamene er trolig den samiske grupperingen som fikk den hardeste medfarten i fornorskingsprosessen, samtidig som livsgrunnlaget deres – fisken i fjordene – gjennom store deler av 1900-tallet ikke hadde noe vern mot skadelig beskatning.
Samekomiteen – et viktig grunnlag for en reformprosess
Stortinget behandlet Samekomiteens forslag i 1963. (6) Selv om mange av disse var nedtont, viste innstillingen i Stortinget likevel en vilje til brudd med assimilasjonslinjen fra andre halvdel av 1800-tallet.
Den grundige behandlingen dokumentet fra Samekomiteen fikk i Stortinget, kan trolig tilskrives saksordføreren, Harald Samuelsberg. Blant annet fikk språkundervisningen i skolen bedre vilkår, og det ble bestemt at det skulle etableres et Norsk sameråd. (7) I 1967 ble det for første gang på om lag hundre år gitt undervisning på samisk som førstespråk. I første omgang var det en forsøksordning – men det ble snart et permanent tiltak.
Harald Samuelsberg fra Finnmark (1911-1986), som var saksordfører for behandlingen av Samekomiteens innstilling i Stortinget i 1963, var den andre samiske stortingsrepresentanten etter Isak Saba i 1906. Han var en dyktig, uredd og kunnskapsrik politiker med klare og prinsipielle standpunkter.
Kilder:
1 Finnmark Arbeiderparti og samene. I Robertsen, Thor (red.), Finnmark Arbeiderparti – fra en håndfull til folkemakt(2012)
Steinar Pedersen
s. 292
2 Samekomiteens innstilling (1959)
s. 19
3 Kultur- og utdanningspolitikken i historisk perspektiv. Etter 2. verdenskrig. (1985)
Bjørn Aarseth
s. 58 (Kapittel 4.2 og 4.3.) i NOU 1985:14. Samisk kultur og utdanning
4 Samekomiteens innstilling (1959)
s. 48
5 Sjøsamene og kampen om fjordressursene (Karasjok 2008)
Einar Eythorsson
6 Norsk samepolitikk 1945-1990. Målsetting, virkemidler og resultater(Oslo 1985 og 2006)
Bjørn Aarseth
7 Sjøsamene og kampen om fjordressursene (Karasjok 2008)
Einar Eythorsson
s. 124
NSR dannes
Norske Samers Riksforbund (NSR) ble dannet i 1968. Dette bidro til en mye sterkere artikulering av samiske kultur- og rettighetskrav. NSR ble en samlende landsforening av lokale sameforeninger på norsk side av Sápmi.
Sameforeninger fra Karasjok, Kautokeino, Tana og Porsanger var med på stiftelsesmøtet. Det var ti representanter til stede, ni menn og en kvinne. Arbeidsutvalget bestående av formann, nestformann og kasserer ble lagt til Kautokeino. Medlemskontingenten ble fastsatt til fem kroner per år. I vedtektene kan du blant annet lese hva formålet med NSR er:
I årsmeldingen etter et års drift av NSR, trekker de selv frem samisk litteratur og oversettelse av bøker til samisk som en av de store sakene NSR har jobbet med. I årsmeldingen kommer det også frem at de hadde søkt om midler til opprettelse av stilling som juridisk konsulent i samesaker. Les hele årsmeldingen her:
Mistenkeliggjøres
Denne nye trenden ble imidlertid sett på med mistenksomhet i mange miljøer. Sameorganisasjonenes representativitet ble bestridt eller mistenkeliggjort. I et undervisningshefte for militærpolitiet i Norge på 1970-tallet ble det til og med påstått at Sovjetunionen og KGB sto bak bevisstgjøringen av samene.
Knytter kontakt med verdens urfolk
Den nye samepolitiske organiseringen var også viktig for å knytte internasjonale kontakter. De samiske organisasjonene i Norge, sammen med sine søsterorganisasjoner i Sverige og Finland, deltok blant annet aktivt i dannelsen av verdensrådet for urbefolkninger – World Council of Indigenous Peoples – midt på 1970-tallet.
Dette var en internasjonal interesseorganisasjon for urbefolkninger, med formål å skape en verdenspennende mobilsering av urbefolkninger i arbeid for å beskytte egne rettigheter.
Deltakelsen der bidro sterkt til at samiske krav i forhold til kultur og rettigheter også kunne forankres i internasjonale rettsprinsipper og sammenliknbare eksempler fra andre land.
Nye tiltak for samisk kultur
Den samiske organiseringen var nå – for første gang i Norges historie – noe myndighetene var nødt til å forholde seg til. Dette bidro i løpet av 1970-tallet til mange nye tiltak som hadde bidra til å sikre grunnlaget for samisk kultur.
Her kan nevnes Samisk utdanningsråd, Samisk utviklingsfond, og opprettelsen av verdens første samiske forskningsinstitusjon – Nordisk Samisk Institutt. Denne institusjon kom til å få stor betydning for forsknings- og utredningsarbeidet om samisk kultur, historie og rettigheter i de følgende tiårene.
Sameforeningene har drevet aktiv og variert kulturarbeid, og i dag er NSR også representert på Sametinget. Fra 1989 har de hatt tre av fem sametingspresidenter, deriblant nåværende president Aili Keskitalo, Ole Henrik Magga og Sven Roald Nystø.
Kilder:
Samefolket i historien(Oslo 1981)
Einhart Lorentz
s. 94-95
Alta-saken – samenes rettigheter løftes frem
Motstanden mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i årene før og rundt 1980, var det som for alvor satte samiske kultur- og rettighetsspørsmål på den nasjonale politiske dagsorden.
I 1968 ble de første planene om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget lagt fram. Disse planene møtte hard kritikk. Da det ble fattet vedtak om utbygging gikk samiske interesser og miljøverninteresser sammen for å prøve å stoppe disse planene.
Konflikten rundt denne vannkraftutbyggingen ble en brytningstid man knapt hadde opplevd i Norge tidligere. Det var store demonstrasjoner både i Alta og i Oslo, sultestreiker, sivil ulydighet, og tilløp til sabotasje mot en vei som var nødvendig for kraftverksutbyggingen. Det enorme politioppbudet i Alta vinteren 1981 for å rydde anleggsveien for demonstranter var også noe man aldri hadde sett i Norge tidligere.
Krav om et eget representativt samisk organ
Muligens kan man betegne Altasaken for en oppvåknende samegenerasjons oppsamlede frustrasjon over en mer enn hundreårig fornorskingspolitikk og fornektelse av samenes plass som et eget folk i Norge, ved siden av det norske.
Sentrale spørsmål i det offentlige ordskiftet var kravet om et eget representativt samisk organ, en grunnlovsparagraf om samenes rettsstilling, en avklaring om retten til land og vann, og spørsmålet om samenes språklige kulturelle rettigheter.
Regjeringen fulgte opp gjennom at det høsten 1980 ble nedsatt to store utvalg som skulle gå grundig inn i disse problemstillingene. Det var Samekulturutvalget og Samerettsutvalget, under ledelse av hhv. fylkesordfører Kirsten Myklevoll, Troms, og professor dr. juris Carsten Smith, Oslo.
Sameloven og sameparagrafen
Forslagene fra disse utvalgene fikk en rask behandling. Stortinget vedtok Sameloven i 1987 om opprettelsen av et direkte folkevalgt sameting. Året etter kom vedtaket om en egen sameparagraf i Grunnloven.
Sametinget kom i arbeid i 1989, og en samisk språklov – det vil si en prinsipiell likestilling mellom samisk og norsk språk i forvaltningen – ble vedtatt i 1990.
Samerettsutvalget som ble nedsatt i 1980 skulle også utrede rettighetsforholdene til grunn og ressurser i Finnmark – en region som var blitt definert som statens private eiendom i 1848. Den utredningen ble sluttført i 1997.
Rett til grunn og ressurser
Etter mange, lange og harde offentlige debatter ble forslaget fulgt opp gjennom at Stortinget vedtok Finnmarksloven i 2005. I henhold til denne ble eiendomsretten til grunnen i Finnmark i 2006 overført til et styre som består av representanter fra Sametinget og Finnmark fylkesting – Finnmarkseiendommen.
Et nytt samerettsutvalg ble oppnevnt i 2001, for å utrede samenes rettslige stilling i forhold til grunn og ressurser i samiske områder sør for Finnmark. Denne utredningen ble sluttført i 2007 men er ennå ikke fulgt opp av regjering og storting. Se nærmere om disse i Aarseth 2006: 87 ff. Jf. også Hirsti 1980: 58-67.
Kilder:
1 Norsk samepolitikk 1945-1990. Målsetting, virkemidler og resultater.(Oslo 2006)
Bjørn Aarseth
87 ff.
2 Samisk fortid, nåtid og framtid(Oslo 1980)
Reidar Hirsti
s. 58-67
4 Den nye sameretten(NOU 2007:13)
Samerettsutvalget
Bind A
5 Den nye sameretten(NOU 2007:13)
Samerettsutvalget
Bind B
En ny æra for samisk språk og kultur
Det er liten tvil om at det var striden om utbyggingen av Alta-/Kautokeinovassdraget i årene rundt 1980, som ble den virkelige vekker for mange sentrale politikere i Norge.
Denne oppvåkningen førte til at styrking av samisk språk og kultur er blitt en del av samfunnets forpliktelser. Altasaken bidro dermed til et avgjørende vendepunkt når det gjelder anerkjennelse av samenes rettigheter som et eget folk innenfor Norges grenser – selv om samene hadde bebodd store deler av territoriet lenge før Norge ble etablert som en egen stat.
Perioden siden 1980-tallet har vært en enestående reformperiode for samisk språk og kultur. Helt grunnleggende i så måte er selvsagt etableringen av Sametinget, og grunnlovsparagraf 110a fra 1988, hvor samene ble anerkjent som det andre statskonstituerende folket i Norge. Etter grunnlovsrevisjonen i 2014, ble den til paragraf 108.
I mai 2023 ble ordlyden endret fra «den samiske folkegruppe» til «det samiske folk, som urfolk», og det kommer nå uttrykkelig til uttrykk i Grunnloven at det samiske folket er et eget folk og anerkjennes som urfolk i Norge. (SNL)
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
Grunnlovsparagraf 108 etter grunnlovsendringen i 2023
Sametinget åpnes og ILO-konvensjon nr. 169 ratifiseres
Det første valget til Sametinget ble som nevnt holdt i 1989. I 1990 ratifiserte Norge som det første land i verden, ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater. I 1992 trådte samisk språklov i funksjon.
En rekke samiske kulturinstitusjoner er etablert. Blant annet gjelder det en egen samisk høgskole hvor den største delen av forskningen og undervisningene foregår på samisk.
Det er etablert mange samiskspråklige barnehager og samiske elever har rett til å få samiskopplæring over hele landet. Sametinget står for det samiske kulturminnevernet, og har viktige funksjoner når det gjelder språk, opplæring, kultur- og næringspolitikk i samiske områder.
I tiden etter at Sametinget ble opprettet er det også ting som tyder på at tilbakegangen for samisk språk er i ferd med å stoppe opp, og man kan ane en ny fremgang for språket blant yngre mennesker.
Samtidig med Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014, fylte Sametinget 25 år. Den samiske grunnlovsparagrafen som ble vedtatt i 2008 har vært det sentrale grunnlaget for arbeidet, og har bidratt til at Sametinget er blitt et kraftsentrum for utviklingen av det samiske samfunnet, slik tidligere stortingspresident Olemic Thomessen uttrykte det under Sametingets grunnlovsjubileumsseminar i 2014.
Den samiske historien gjennom disse 200 årene er (…) langt fra en historie om kun tap. Like mye er det en fortelling om hvordan samene selv snudde politiske feilgrep til en urfolkspolitikk som i dag er modell for andre stater.
Olemic Thomessen under Sametingets grunnlovsjubileumsseminar, 4. juni 2014
