Gåetie/gamma er det tradisjonelle samiske hjemmet. Den kan variere i ulike områder. I noen områder er det vanlig at de er ovale eller rektangulære, men i sørsamisk område har de i hovedsak vært sirkelformet. En dervhiegåetie (torvgamme), bygges ved at man først lager et reisverk i tre, som man deretter dekker med never og torv. Dermed blir den både isolert og stenger ut fukt.  Noen bruker også dïadtah, stokker som holder torven på plass (utenpå torven). I gåetien var det begrenset med plass noe som gjorde det viktig å ha et organisert system. Disse kom i hovedsak av praktiske årsaker og tok for seg blant annet plassering av familien, gjester, hunder og gjenstander.

Innerst finner man båassjoe, et hellig område. Dette området skulle man ikke gå over eller krysse. Hvis man skulle til den andre siden av gåetien måtte man derfor gå mot inngangspartiet, rundt bålet og deretter til den andre siden. I båassjoe oppbevarte man mat og kjøkkenutstyr, men også viktige gjenstander som våpen. Under hovedmåltidene la matmor på en duk ved seg som hun dekket på. Så samlet familien seg rundt den og spiste sammen. Bak båassjoe hadde man båassjoeraejkie, et hull i veggen, som kunne fungere som en ventil. Der kunne man ha en luke og regulere hvor stort det skulle være. I inngangspartiet hadde man ved og det var også her hundene holdt til. Hundene ble tatt inn på kveldene eller når det ble mørkt slik at de ikke skulle skjelle ute, og unger skulle ikke være ute å leke i mørket. Det skulle være stille rundt gammene når det var seint på kvelden.

Familiemedlemmene har også faste plasser. Innerst til venstre ved båassjoe hadde mor og far sin plass og ved siden av dem satt de yngste barna. Innerst til høyre hadde besteforeldrene sin plass om de bodde sammen med familien og de eldste barna satt også på høyre side. Når det kom gjester til gåetien holdt de til i inngangspartiet før de ble invitert inn. Da var det vanlig at de satt nærmest utgangen og ofte på høyre side. Man skulle alltid hilse når man kom inn i en gåetie. Aernie/ ildstedet er i midten av gåetien og kan bli sett på som et samlingspunkt for familien som satt rundt bålet. Bålet skulle være fint lagd og skikken var slik at man ikke skulle kaste verken mat, hundehår eller annet skrot i ildstedet. Hvis man skulle helle ut vann eller annen væske skulle det gjøres utenfor gåetien.

Det er forskjell på gåetien på vinteren og på sommeren. På sommeren legger man ferskt bjørkeris som gulv i gåetien og fyller på med nytt bjørkeris etter hvert som det slites. På vinteren bruker man granbar. På granbaret/ bjørkeriset la man reinskinn/ dueljie. Skinnene ble lagt på en spesiell måte. I vintergammen kunne man ha en kåava, et utbygg foran døra, hvor man blant annet kunne oppbevare klær. I tillegg kunne man ofte ha et lite gulvstykke midt i gåetien, fra døra inn til båassjoe. Her kunne man også plassere en liten ovn. Røykhullet var ikke nødvendigvis åpent, og man kunne ha et lite vindu der.

Det finnes flere type gåetie enn vintergamme og sommergamme. Noen av dem er låavhtgåetie. De var for midlertidig bruk og var tilpasset at man var på flyttefot. De hadde en enklere konstruksjon og man brukte tøy rundt reisverket. De kunne settes opp og tas ned raskere enn andre type gåetie. Høyt til fjells, hvor det var småbjørk, var gåetien ofte mindre og de var også ofte for midlertidig bruk.

De jeg har snakket med som vokste opp i gåetie syntes det var veldig koselig å få bo slik. Det var ikke noe gulvtrekk så det var lunt og godt. Likevel om det kunne bli trangt, var det alltid plass for alle.

Kilder:

• Baalka (u.å) Synlige og usynlige regler i gåetie. Hentet fra baalka,no 31.05.2024.
• Jonhild Joma, 78 år, bærer av tradisjonell kunnskap.

Kathrine Johnsen (født 22. oktober 1917 – død 22. juni 2002) var en nordsamisk programsekretær og lærer, fra Deatnu/Tana, i Finnmark, og er for mange i dag kjent som «Sameradioens mor».

Hun jobbet med samiske radiosendinger i en tidsperiode hvor flere ga et uttrykk om at samiske radiosendinger var det lite vits i, og at språket ikke ville overleve lenger enn noen ti år. Blant annet sa en tidligere kringkastingssjefen dette til Johnsen på et møte de hadde: «om fem år vil samisk språk dø ut, og om ti år er det helt borte». Slike holdninger gjorde den samiske pioneren Kathrine Johnsen sint, og derfor jobbet hun og flere så i herdig for å bekjempe disse påstandene. Johnsen sa blant annet dette i møtet med kringkastingssjefen og sendelederen, som i senere har blitt et berømt sitat:

«Arthur Klæbo skal dø en dag, men det er ikke likegyldig for Klæbo om jeg tar strupetak på ham mens han sitter her og kveler ham i denne stol, eller om Klæbo får leve til sine dagers ende og dø en naturlig død. Slik er det også med det samiske språk. Det er ikke likegyldig om vi kaster det over bord, som om det var en unødvendig ballast, eller om språket får leve til det dør en naturlig død.»

Kathrine Johnsen tok eksamen på Tromsø Lærerskole i 1949, og jobbet etter dette som lærer på den samiske ungdomskolen i Karasjok frem til 1958. I tillegg tok hun i 1968 samisk som grunnfag på Universitetet i Oslo.  

Kathrine Johnsen startet i 1948 som medarbeider for de samiske radiosendingene, dette var samtidig som hun gikk på lærerskolen i Tromsø. I 1959 fikk hun en fast ansettelse som programsekretær i NRK, og jobbet i herdig med samiske sendinger i mange år. Mange av disse årene jobbet hun alene, og selv om hun fikk oppleve mye motvilje og undertrykkelse mot arbeidet sitt fortsatte hun likevel sendingene på samisk, og det er nettopp derfor hun fikk kallenavnet «sameradioens mor». I 1964 flyttet hun til Tromsø, hvor hun var den eneste som var fast ansatt hos NRK sameradio, med da hovedansvaret for alle sendingene. Kathrine Johnsen var i hovedsak programsekretær, men tidvis også leder i noen perioder helt frem til 1987, da hun ble 70 år.

Hun fikk etter hvert annerkjennelse for arbeidet sitt. Johnsen ble i 1981 tildelt NRKs egen utmerkelse kalt «Sukkerbiten», hun fikk også Samerådets ærespris og Kongens fortjenstmedalje i gull i 1983.

I dag hylles hun blant annet ved at en gate i Deanušaldi/Tanabru er oppkalt etter henne, «Kathrine Johnsen geaidnu.» (Kathrine Johnsens vei).

Kilder:

NRK Sápmi (2017). NRK Sápmis historie.

https://www.nrk.no/sapmi/om/7.-nrk-sapmis-historie-1.4469009

SNL (2023). Kathrine Johnsen

https://snl.no/Kathrine_Johnsen

NRK Troms og Finnmark.

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/frykt-for-finland_-derfor-fikk-finnmark-nrks-forste-distriktskontor-1.16879514

Markasamisk område ligger i nordre Nordland og Sør-Troms, bl.a. i områdene på Iinnasuolu, Dielddasuolu og Stuornjárga. Mange forbinder markasamisk med jordbruk og kombinasjonsnæringer. Men det har også vært reindrift i disse områdene i lang tid, og det drives reindrift der i dag. Markasamisk reindrift har opp gjennom årene hatt noen særtrekk, og har også enkelte særtrekk i dag.

På 1700-tallet var det vanlig at mange eide små reinflokker, der hovedmålet med reindriften var å melke reinsdyrene. Mange drev også med andre næringer og kombinerte disse med reindrift. Reindrift var en viktig del av kombinasjonsnæringene i mange familier. Det vanligste var å drive subsistensreindrift, der man kun drev for eget livsunderhold.

Noe som tidligere var vanlig i markasamisk område, var å ha sytingsrein. Sytingsrein var rein som var eid av fastboende, merket med deres merke, og som gikk sammen med reindriftssamenes flokker. Flere hadde reinen hos seg selv på norsk side på sommerstid og sendte reinen sin til svensk side av grensen på vinterstid. De ble selv boende igjen på norsk side. Dette systemet var en sentral del av kombinasjonsnæringene. Systemet med sytingsrein opphørte etter 1933, da det ble forbudt å ha sytingsrein etter reindriftsloven. Dermed var det mange som valgte bort reindriften, og heller fokuserte på næringer som fiske og jordbruk.

Frem mot 1920-tallet var det flere som drev med grenseoverskridende reindrift. Ved oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige i 1905, ble det vanskeligere å drive med reindrift på begge sidene av grensen. Norske myndigheter ønsket ikke svensk reinbeiting på norsk side. Svenskene derimot, var en pådriver for grenseoverskridende reindrift. Den grenseoverskridende reindriften ble sterkt begrenset etter reinbeitekonvensjonen av 1919. Store deler av markasamiske områder ble forbudt å bruke til svensk reinbeiting. Dermed ble flere tvunget til å drive stasjonær helårsdrift på norsk side. De delene som enda var tilgjengelig for svensk reinbeiting etter 1919, ble fjernet etter 1949, da reinbeitekonvensjonen ble revidert.

Under andre verdenskrig ble det i praksis umulig å drive reindrift. Det ble dermed stor nedgang i rein. Etter krigen har det heller ikke vært drevet grenseoverskridende reindrift i markasamisk område.

I dag er reindriften basert på andre prinsipper enn tidligere. Reindriften har endret seg fra subsistensreindrift til å handle om pengeøkonomi. Fokuset har gått fra å være melkeproduksjon til kjøttproduksjon. Markasamisk reindrift drives i dag som stasjonær helårsdrift i Sør-Troms og nordre Nordland. På øyene Iinnasuolu og Dielddasuolu og på halvøya Stuornjárga, går reinen mot midten av øya/halvøya på sommerstid, opp i høyfjellet. Der er det godt beite, snøflekker og færre insekter. På vinterstid trekker de lengre ned mot lavlandet. Dersom du vil utforske ulike reinbeitedistrikter eller se på de ulike årstidsbeitene, kan du gjøre det her.

Kildeliste:

Andersen, T.O, (2005). Markasamiske kombinasjonsnæringer, En undersøkelse på mikronivå 1860-1920. UiT​

Berg, B. A, (2007). Samisk naturbruk og retts-situasjon fra Hedmark til Troms, Del VIII Lulesamisk reindrift 1750-2000, Nou 2007:14 (regjeringen.no), ​

Reindriftens arealbrukskart – Landbruksdirektoratet

15. – 19. April deltok vi på FNs permanente forum for urfolkssaker (UNPFII) i New York. Forumet har som formål å rette søkelys mot urfolksspørsmål og sørge for at urfolks rettigheter blir sikret og respektert over hele verden. Temaet for forumets 23. sesjon var “Enhancing Indigenous Peoples’ right to self-determination in the context of the United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples: emphasizing the voices of Indigenous youth” (Forbedre urfolks rett til selvbestemmelse i sammenheng med FNs erklæring om urfolks rettigheter: fremheve stemmene til urfolksungdom).  

Urfolksungdom i fokus

Sápmi var godt representert på FNs permanente forum, og flere fikk taletid under møtene. Ettersom ungdomsstemmer var i fokus for årets forum, var det også flere unge samiske representanter som talte under møtet. En av disse var Sara Elvira Kuhmunen, leder av ungdomsorganisasjonen Sáminuorra. Hun holdt en sterk tale om samisk selvbestemmelse og kritiserte de nordiske statenes inngrep i samiske områder.  

Sametingspresidenten fra Sametinget i Norge, Silje Karine Muotka, holdt også et innlegg der hun blant annet tok opp unge samers rett til selvbestemmelse og trakk fram forbudet mot laksefiske i Tanaelva som eksempel. Muotka understrekte at vi må fortsette å arbeide for at urfolksungdom skal kunne ta del i urfolks rettigheter og tradisjonell kunnskap som overføres over generasjoner. I tillegg vektla Muotka ungdommers rolle for framtiden, og at unge i større grad må inkluderes i beslutninger som angår dem.

“Many people say that youth are the leaders of tomorrow, but this is not true, youth are already leaders and we need to include them in decisions that affect their lives.”

(Silje Karine Muotka, 2024) 

Side events

Under UNPFII deltok vi også på ulike side-events. Et av dem var «50 years of Arctic Indigenous Cooperation: Empowering youth in shaping the world» i regi av Inuit Circumpolar Council, Samerådet og Arctic Youth representatives. Formålet med eventet var å promotere uttalelsen fra Arctic Peoples´ konferansen fra 2023, en uttalelse skrevet av fem urfolksorganisasjoner hvor de uttrykte viktigheten av samarbeid om rettighetene og utfordringene som angår Arktiske urfolk.

Under dette side eventet ble det avholdt en panelsamtale, hvor tidligere samisk veiviser og nåværende leder i Sametingets ungdomspolitiske utvalg (SUPU), Elle Rávdná Näkkäläjärvi, var moderator for samtalen. Samtalen handlet blant annet om uttalelsen fra konferansen, ungdommers perspektiver og deres rolle i arbeidet fremover.

Lærerik opplevelse

Vi syns det var spennende og lærerikt å være med på UNPFII, og spesielt å høre samiske og andre urfolksrepresentanter tale under møtene. Særlig ungdommene som representerte ulike urfolk hadde sterke taler som tok opp utfordringer som gjelder urfolkssamfunn over hele verden.

Samtidig har det vært interessant å høre hvordan ulike stater forholder seg til urfolkene i sine områder og deres urfolksrettigheter.  

Kilder

Danbolt, I. L. (2024, 17. april). Tre ting du bør vite om årets møte i FNs permanente forum for urfolkssaker. FN. https://fn.no/nyheter/tre-ting-du-boer-vite-om-aarets-moete-i-fns-permanente-forum-for-urfolkssaker

Muotka, S. K. (2024, 17. april). Sametingspresidentens tale på UNPFII. Sametinget. https://sametinget.no/politikk/taler-og-innlegg/sametingspresidentens-tale-pa-unpfii.32057.aspx

Samerådet. (2023). Historic 50th Anniversary Arctic Peoples’ Conference. The Saami Council. https://www.saamicouncil.net/news-archive/historic-50th-anniversary-arctic-peoples-conference

Joik er kanskje det de fleste tenker på når man hører ordet “samisk musikk”, men i likhet med resten av musikkverden har vi i Sápmi også popmusikk!

Samisk popmusikk, spesielt da med bruk av moderne instrumenter, begynte å ta form på 1960- og 1970-tallet. Dette var en tidsperiode hvor det var økt interesse for bevaring, utvikling og synliggjøring av samisk identitet, kultur og språk gjennom musikk og kunst. Musikere og andre kunstnere begynte å eksperimentere med å kombinere tradisjonelle samiske elementer, som for eksempel joik, med moderne instrumenter som gitar, synth/keyboard og trommer. Denne tiden markerte begynnelsen på utviklingen av samisk popmusikk som en egen sjanger. Siden den gang har sjangeren fortsatt å vokse og utvikle seg, og det som vi i dag kjenner til som samisk popmusikk representerer et bredt spekter av stiler og innflytelser.

Det er spesielt en artist og joiker vi kan si hadde mye innflytelse og gjorde mye for at samisk musikk med moderne instrumenter ble populært og kjent i mye større grad. Det var multikunstneren Áillohaš – Nils Aslak Valkeapää (1943 – 2001).

I 1968 ble albumet “Joikuja” av Áillohaš utgitt, dette var første gangen noen kombinerte tradisjonell joik med lydeffekter og moderne musikk. Dette albumet ble starten på en ny samisk sjanger, nemlig samisk popmusikk. Etter dette albumet ble mange andre samiske artister inspirert. Blant annet Deatnogátte Nuorat (Tanabreddens Ungdom) som raskt gjorde seg bemerket i Norge, i Finland og Sverige.

I dag er samisk popmusikk fortsatt under utvikling og det er stadig flere sjangre, band og artister som gjør seg bemerket, både nasjonalt og internasjonalt. Det finnes mange plasser og festivaler hvor man i dag kan vise frem musikk og joik, og et av dem er Sámi Grand Prix! Sámi Grand Prix er en musikkonkurranse, hvor man både har en joikedel og en del for moderne samisk musikk. Konkurransen avholdes hvert år under påskefestivalen i Kautokeino!

Man har sett en økt interesse av samisk musikk og joik på ulike typer TV-program, festivaler og andre arrangementer, bare i 2024 har vi fått se og høre Mari Boine på TV2 sitt musikkprogram «Hver gang vi møtes», det viser at det samiske er i vinden og mer populært enn på lenge. Det er rett og slett en fin tid for musikk-sápmi og dens fremtid!

Noen av artistene/bandene vi har i dag, og som nevnt så dukker det stadig flere navn opp!

• Katarina Barruk
• Mari Boine
• Emil Kárlsen
• Lávre
• Isák
• DJ iDJa
• Niilas

Kilder:

Nordlige folk (u.å) Nils Aslak Valkeapaa. Hentet fra: https://nordligefolk.no/sjosamene/kunst-musikk-litteratur/nils-aslak-valkeapaa/  

Gaski, Harald; Haugen, Morten O.; Fredriksen, Lill Tove; Berg-Nordlie, Mikkel: Nils-Aslak Valkeapää. Store norske leksikon. https://snl.no/Nils-Aslak_Valkeap%C3%A4%C3%A4                                     

Olsen, E. (2023). Samisk bibliotektjeneste. https://samiskbibliotektjeneste.tromsfylke.no/2023/04/24/tanabredfdens-ungdom-daednugadde-nuorat/                                                         

Sæther, E.B (2023). Sámi Grand Prix. Store norske leksikon. https://snl.no/S%C3%A1mi_Grand_Prix

NRK Sápmi (2024) Den nyeste samiske musikken – 39 nye låter og joiker utgitt. NRK https://www.nrk.no/sapmi/den-nyeste-samiske-musikken-_-39-nye-later-og-joiker-utgitt-1.16785204

Elsa Laula Renberg var en sørsamisk organisasjonsbygger, jordmor, reineier og pioner. Hun ble født 29. november i 1877, inn i en reindriftsfamilie som hadde sine tradisjonelle områder både på norsk og svensk side av Sør-Saepmie.

Renberg hadde jordmor-utdanning, som en av få samiske jenter som fikk ta høyere utdanning på den tiden. Hun begynte å studere i Stockholm i 1904 og det var her hennes interesse og engasjement for samisk politikk og samiske rettigheter begynte.

Renberg ble dessverre bare 54 år. Man kan lure på hvor mye hun kunne fått til om hun ble eldre, men vi skal nå se nærmere på det arbeidet hun har gjort.

Et lite dykk inn i Renberg sitt arbeid
I 1904 gav hun ut kampskriften «Inför Lif eller Död”. Den handlet om trusselen mot samer og samenes eksistens grunnet koloniseringen av Saepmie. Hun ønsket at samenes vanskelige situasjon som de måtte leve under skulle synliggjøres og formidles til de svenske myndighetene. Gjennom kampskriften ble hun ikke bare den første samiske kvinnen til å gi ut en tekst, men også en av de aller første samene til å utgi en tekst.

Det samme året var hun med på å skape den første samiske organisasjonen: Lapparnas Centralförbund. Den ble stiftet i Stockholm, og Renberg ble selv leder. Renberg var også med på å danne Brurskankens Lappekvinde forening i 1910, som var den første samiske kvinneforeningen. En av sakene kvinneforeningen kjempet for var en skole for samiske barn i Nordland. Dette var muligens et stikk mot Havika internatskole, som ble ledet av Samemisjonen , og som fungerte som en fornorskningsskole.

Selv om hun har gjort alt dette arbeidet er hun likevel kanskje mest kjent for det første samiske landsmøtet, som ble holdt 6-9. februar i 1917, i Tråante/ Trondheim. På møtet kom det 150 samer fra norsk og svensk side av Saepmie. Renberg var opptatt av at kvinner også skulle komme på møtet og det endte opp med at 40 av deltakerne var kvinner. Hun var opphavspersonen for ideen om landsmøtet, som i dag er årsaken til at samenes nasjonaldag feires 6. februar hvert år.

Hvordan hylles hun i dag?
Alt arbeidet som Renberg har gjort gjør at hun i dag regnes som en samisk organisasjonspioner. Derfor hylles hun i dag på forskjellige måter. På bildet under ser dere en statue av Elsa Laula Renberg. Den ble avduket i 2019, og står utenfor rådhuset i Mosjøen. Hun er den første samekvinnen i historien som er på sokkel.

16.oktober 2020 vedtok Trondheim kommune at området utenfor metodistkirken i Trondheim skulle få navnet Elsa Laula Renbergen sijjie/ Elsa Laula Renbergs plass. Det var nemlig i metodistkirken det første samiske landsmøtet ble holdt. I år, 6.februar 2024, fikk stedet et blåskilt. Steder med kulturhistorisk betydning får blåskilt, som er årsaken til at dette stedet har fått det.

Renberg har i dag også en båt som er oppkalt etter henne. Det er en hurtigbåt som har sin rute fra Bodø til Lofoten, altså Nordlandsekspressen. I tillegg er hennes fødselsdag, 29. november, en offisiell samisk flaggdag i hele Sápmi.

Kildehenvisning:

• Berg-Nordlie, M, Berg, B. A (3.08.2023) Elsa Laula Renberg. Hentet fra SNL.no 15.02.2023: https://snl.no/Elsa_Laula_Renberg
• Maritimt Magasin (19.03.2019) Elsa Laula Renberg (03/2019). Hentet fra maritimt.com: https://maritimt.com/nb/batomtaler/elsa-laula-renberg-032019
• NRKSápmi (07.02.2024) Blåskilt på Elsa Laula Renbergs plass. Hentet fra nrk.no: https://www.nrk.no/sapmi/blaskilt-pa-elsa-laula-renbergs-plass–1.16752778
• Strask, J. S ( 22.10.2020) Elsa Laula Renberg hedres med plass. Hentet fra sagat.no: https://www.sagat.no/elsa-laula-renberg-hedres-med-plass/19.24349

I 2018 oppnevnte Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonen. Kommisjonen hadde et tredelt mandat. De skulle granske fornorskningen, kartlegge fornorskningspolitikkens konsekvenser og fremme tiltak som bidrar til forsoning. 1. juni 2023 leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget.

Fra midten av 1800-tallet førte norske myndigheter en hard fornorskningspolitikk overfor samer og andre minoriteter i Norge. Den offisielle norske politikken var at samer og andre minoriteter som kvener/norskfinner og skogfinner skulle assimileres. Den offisielle fornorskningspolitikken varte frem til 1960-tallet. Mange samer og minoriteter mistet sin tilknytning til sitt språk og sin kultur på grunn av fornorskningen.

Over lengre tid har det vært uttrykt et ønske om å opprette en offentlig kommisjon som skulle granske fornorskningspolitikken og dens virkninger, etter inspirasjon fra andre lands lignende kommisjoner. Sametinget har vært en av pådriverne for opprettelse av en slik kommisjon. 20. juni 2017 vedtok Stortinget å opprette en sannhetskommisjon for fornorskning og urett begått mot det samiske og det kvenske folk. Stortingets presidentskap utarbeidet deretter forslag til mandat, navn og sammensetning, som ble behandlet av Stortinget 14. juni 2018. Den 9.mai 2019 inkluderte kommisjonen skogfinnene i arbeidet.

Kommisjonens viktigste oppgave var å kartlegge fornorskningspolitikken og virkningene den hadde for grupper og enkeltpersoner. Personlige erfaringer skulle også bringes frem i lyset. Under kommisjonens arbeid ble det arrangert åpne møter der folk kunne komme med innspill og dele sine historier. Det ble også gjennomført intervjuer, og man kunne sende inn sine personlige historier til kommisjonen. Det ble til sammen samlet inn mer enn 760 personlige historier.

Videre skulle kommisjonen se på ettervirkninger av fornorskningspolitikken knyttet til konsekvenser for samer, kvener og skogfinner både som grupper og som individer. De skulle også undersøke ettervirkningene i dagens samfunn, for eksempel i form av diskriminering og hatytringer.

Den siste oppgaven til kommisjonen var å foreslå tiltak for videre forsoning. Dette inkluderte å se på pågående forsoningstiltak. Kommisjonen peker på 5 pillarer for forsoning:

• Kunnskap og formidling
• Språk
• Kultur
• Forebygging av konflikter
• Implementering av regelverk

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som ble overlevert til Stortinget var på 758 sider. Hele rapporten ble lest høyt på Nasjonalteateret og ble sendt direkte på NRK. Opplesningen tok over 30 timer. Høytopplesningen kan sees på NRK TV under tittelen «Norge lytter».

Kilder:

Nordlie, M. (2023). Fornorsking. Store norske leksikon. https://snl.no/fornorsking

Uit Norges arktiske universitet. (2023). Sannhet og forsoning. https://uit.no/sannhetogforsoning

Stortinget. (2023). Sannhets- og forsoningskommisjonen. https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Organene/sannhets–og-forsoningskommisjonen/

Mellomkrigstiden er kjent som «en mørk vinternatt» for samene og samiske historie. Fordi det var da fornorskningspolitikken sto sterkest og det var da det foregikk rasebiologis forskning av samene. Forskere mente nemlig at samene var en primitiv folkegruppe, at vi var både fysisk og psykisk annerledes enn majoriteten i Norge (nordmenn), og dette ville de bevise. Dermed ble samer målt og fotografert. Det ble også tatt nakenbilder av samene.

(Foto: ukjent)

Bilde over er hentet ut fra Hellemofjorden i Tysfjord. I 1914 og 1921 kom forskere til Tysfjord. Der ble ca. 210 samer målt og fotografert, og det var ca. 28 målinger per person. På dette eksemplet kan vi også se hvor nedverdigende bildene ble tatt av samene, nesten som en mugshot ville bli tatt i dag. Hun som ledet denne forskningen i Tysfjord, var Alette Schreiner. Hun kom ut med rapporten som heter «Tysfjordlappen» i 1932 etter forskningen hun hadde gjort på samene i Tysfjord. I rapporten skriver hun blant annet:

Som vanlig med primitive mennesker var lapperne, til tross for sin barnslige nysgjerrighet og vennlighet, direkte uvillig til å underkaste seg en nøyaktig undersøkelse, framfor alt hvis det innebar å kle av seg på kroppen og helt spesielt hvis det innebar å kle av seg på de omhyggelige innsvøpte føttene.

Alette Schreiner

Tysfjordlappen

Og ikke nok med det, det ble også gjort gravplyndring. Forskere for i samiske graver, og gravde opp hodeskallene for å ta de med seg for å forske og studere dem. Mellom årene 1850 til 1977 ble ca. 1000 skjeletter gravd opp. En av dem som gjorde det var dr. Johan Brun. Han kjøpte retten til å grave opp skoltesamiske skjeletter i 1915 for 5 kr per stykk. Dette anses i dag som både rasistisk og som et overgrep. Etter 96 år ble de endelig returneres til Finnmark.

(Foto: Johan Brun, 1915 / Tromsø museum)

Etter andre verdenskrig endret synet seg på mennesker. Etter Holocaust eller jødeforfølgelsen under andre verdenskrig, kunne vi ikke lengre dele mennesker i rase og dermed ble det slutt på den rasebiologiske forskningen, men fornorskningen fortsatte.

Disse hodeskallene og bildene som ble tatt av samene finnes enda i dag rundt omkring i arkiv i hele Europa. Det er blitt gjort en forøk å få disse tilbake til sine slektninger, men det er så mange at det nesten er umulig å kartlegge dem.

Om du ønsker å få mer innblikk i rasebiologisk forskning som ble gjort på samene, anbefaler jeg på det sterkeste å se filmen Sameblod som kom ut i 2016. Ta gjerne også en titt på kildene jeg har lagt med nederst.

(Foto: Sophia Olsson/Storytelling Media)

• TØNNESSEN, M. «Hodeskallen levert tilbake». Skrevet: 11/96 (hentet: 12.05.2023). https://www.uniforum.uio.no/nyheter/1996/uniforum11-96/hode.html
• Skogheim, C. «210 samer ble utsatt for fysiske målinger. Nå skal historien fra 1900-tallet fortelles på en ny måte». Publisert: 08.01.2018 (hentet: 12.05.2023). https://www.an.no/tysfjord/sametinget/nordland-fylkeskommune/210-samer-ble-utsatt-for-fysiske-malinger-na-skal-historien-fra-1900-tallet-fortelles-pa-en-ny-mate/s/5-4-672445
• Andersen, S. «-Vi må fjerne alt det skammelige med forskningen». Publisert: 18.05.2017 (hentet: 12.05.2023). https://www.nrk.no/sapmi/_-vi-ma-fjerne-alt-det-skammelige-med-forskningen-1.13522136
• Keskitalo, A. «Kronikk: Sametinget og samiske skjeletter i de Schreinerske samlinger». Publisert: 26.06.2020, sist endret: 08.05.2023 (hentet: 12.05.2023). https://sametinget.no/aktuelt/kronikk-sametinget-og-samiske-skjeletter-i-de-schreinerske-samlinger.7387.aspx
• Lieungh, E. «Samiske skjelett kommer hjem». Publisert: 30. 03.2011 (hentet: 12.05.2023). https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/samiske-skjelett-returneres-1.7573034

Visste du at det finnes en internasjonal koftedag?

I dag, 11.april 2023, er den internasjonale gáktebeaivi/koftedagen! Det er en dag der man oppfordrer til å bruke kofta for å synliggjøre samisk kultur i hverdagen. Gáktebeaivi ble for første gang arrangert i 2014, og har hatt oppslutning fra starten av. Det var den samiske organisasjonen Noereh (som er sørsamisk for ungdom) som for aller første gang 10.april 2014 oppfordret alle til å ta på seg kofta for å hedre, synliggjøre, og oppmuntre til bruk av kofta i hverdagen, og dermed arrangerte for første gang nasjonal koftedag. Gáktebeaivi har blitt arrangert hvert år siden.

På de tre offisielle samiske språkene i Norge, så er kofta: Gákti på nordsamisk, gáppte på lulesamisk, og gapta på sørsamisk. Kofta er samenes tradisjonelle klesdrakt, og brukes på tvers av landegrensene. Kofta er så personlig at vi kan se utfra kofta hvor personen er fra, hvilken slekt, og i noen tilfeller sivilstatusen. Fordi kofta er så personlig at det blir en identitetsmarkør. I dag blir kofta mest brukt som pynteklesplagg, men det er fortsatt noen i dag som bruker det som et dagligplagg!

Det er stor variasjon på gákti/gáppte/gapta fra område til område. Det er variasjon i både mønster, form og farger. Bilde over kan du se guttene i nordsamiske kofter fra Kautokeino, og jentene i lulesamiske kofter fra Jokkmokk/Tysfjord. Ønsker du å lese mer om kofta, sjekk ut denne artikkelen!

Skal du bruke kofta på den internasjonale koftedagen?

Lyngshesten har vært et vanlig og viktig arbeidsverktøy i sjøsamiske bygder i mange generasjoner. Hesten kan både pløye jorda, trekke høylast og andre typer last, være et fremkomstmiddel og en god venn for folket. Lyngshesten er viktig for kulturen i det sjøsamiske området i Lyngen, og har lange røtter og historie tilknyttet området. Grunnen til at jeg synes det er så spennende med lyngshesten er blant annet fordi min máttaráhkku, min oldemor, som jeg også er oppkalt etter, var en av få kvinner som fraktet kobbermalm fra Ankerlia med hest ned til kaia i Birtavarre. Og på det tidspunktet hun jobbet i gruvene var hun bare 17 år gammel!

Lyngshest i hverdagen

Lyngshesten har blitt brukt til så utrolig mangt i sitt lokale miljø gjennom tidene. Alt fra fest til arbeid, og fødsel til død, god hjelp for funksjonshemmede og som villig og rask transports hjelper. Det skrives at Lyngshesten blir omtalt som en klok hjelper, som har overnaturlige sanser, som en trygghet i harde situasjoner i livet, en lojal lytter og en trofast venn for alle ulike generasjoner. Min áhkku, min bestemor, hadde også Lyngshest på gården sin i Skibotn. Gulli het hesten, og áhkku beskrev henne slik som en ville beskrevet en hund. Hennes bestevenn, turfølge, god lytter og lojal. Áhkku brukte å plukke bær i skogen rett ved gården, mens hesten gikk løs på jordet. Den brukte å følge med áhkku på bærtur, men når áhkku fikk nok av at hesten gikk å tråkka ned bærene hennes, så kommanderte hun hesten å gå hjem, og hjem gikk hesten villig.

Den eldste hesterasen?

Lyngshesten er en av Norges tre nasjonale hesteraser, og kan være den eldste hesterasen i Norge og kommer fra Nord-Norge. Lyngshesten kategoriseres som ponni av den grunnen at mankehøyden på hesterasen er under 148 cm. Vanlig mankehøyde på Lyngshesten er mellom 130-140 cm. Begrepet «Lyngshest» ble først nedskrevet av en dyrlege ved navn Olsen rundt 1910-1925, men ble brukt på folkemunne i området i lang tid før dette. Elling Vatne skriver i sin andre utgave av boken «Lyngshesten (nordlandshesten)» fra 2006 om dette.  Han forteller om fylkesagronom Tyssø i 1948 som forklarer om hvorfor Lyngshesten blir betegnet som Lyngs-hest:

«… fordi det var i Lyngendistriktet den [hesterasen] er blitt bevart og fordi det er det eneste distrikt der det virkelig er blitt gjort noe for å ta vare på den.» (Tyssø, 1948)

Arbeidsvillig og smart

Lyngendistriktet vil her omfatte dagens Lyngen, Kåfjord og Storfjord kommuner, som i eldre dager var en kommune, Lyngen. På småbrukene i Nord-Norge har Lyngshesten blitt brukt som en allsidig brukshest fordi den er arbeidsvillig og fornuftig. I mange sjøsamiske, og kvenske, bygder har Lyngshesten blitt holdt i bruk, spesielt i Lyngendistriktet. Hesten hadde mange bruksområder på gårdene, den ble også brukt som skysshest på landeveien i gamle dager og som hjelp for funksjonshemmede før rullestolens tid. Lyngshesten er mindre i størrelse enn andre arbeidshester, så på gårdene måtte man kjøre med mindre last på vognen, men i gjengjeld var Lyngshesten veldig energisk og seig at den fikk til å gjøre like bra arbeid som større hester. Hesten hadde lik funksjon på gårdene i gamle dager som det både bilen og traktoren i dag har.

Lyngshestens bruk i Bolagstiden og malutvinningen i Ankerlia, Kåfjord

Bolagstiden handler om en tidsepoke under første verdenskrig, årene 1916-1918, hvor det ble bestemt av stormaktene at russisk krigsmateriell skulle transporteres til Finland gjennom Nord-Norge. Med dette ble Nord-Troms midt i smørøyet i denne stormaktspolitikken. Skibotndalen ble den naturlige veien opp til Finland, så store skip lastet med dette krigsmateriellet kom til Skibotn og ved hjelp av hest og vogn ble det transportert opp Skibotndalen. I lang tid har det vært et levende og sentralt markedsliv i Skibotn, med handelsvei både til Sverige og Finland. Det var mange hester som ble brukt i bolagstiden i Skibotn, Elling Vatne estimerer i sin bok rundt 190-200 hester i bruk, hvor det har vært brukt Lyngshester i stor grad, med andre hesteraser også.  Videre forteller han at lønna bøndene på gårdene rundt Lyngenfjorden fikk for å låne ut sine hester til disse kjøreoppgavene var bra. Det ga også biintekter til bøndene fordi Lyngshestekjøringa trakk til deg turister og.

Lyngshestens bruk i gruvedriften

I Ankerlia i Kåfjorddalen begynte gruvedriften å utvinne kobbermalm under første verdenskrig. Her også ble Lyngshesten et sentralt arbeidsverktøy. Kåfjord er også et sjøsamisk område, hvor kombinasjonsnæring med jordbruk og fiske var næring folk levde av hovedsakelig i eldre tider. Vatne (2006) forteller at utvinningen av malm varte fra 1898 til 1919. Kobbermalmen ble fraktet fra gruvene oppe i Ankerlia, ned til kaia i Birtavarre og fraktet videre ut med skip. Dette gikk ved hjelp av Lyngshester som trakk skinnevogner, men også andre hesteraser som fjording, døl og finskhest. Hestene ble brukt både til gårdsarbeid, og bli leid ut til frakting av malm til kaia, og dette ga bøndene i Birtavarre litt ekstra inntekt.

Kilder:

https://snl.no/nordlandshest/lyngshest

Lyngshesten – Nordlige folk

Vatne, E. (2006) Lyngshesten (Nordlandshesten) – Historie og kultur i nord. Utg. 2. Samuelsberg.

Navn – STIFTELSEN NORSK HESTESENTER (nhest.no)

Grenevevens historie

Å veve grener er noe vi samer har holdt på med i mange hundre år, i vertfall siden 600-tallet. Grener ble brukt som betaling i handel, og som byttingsmiddel i byttehandelen mellom folk. De ble viktige som inntektskilde etter krigen, men var og veldig brukbare fordi grenene er vannavstøtende og kan dermed brukes uansett vær.

Grene på nordsamisk heter rátnu, og er et ullteppe som veves og brukes som veggpynt i dag, mens tidligere ble grena også brukt som sengetøy og lavvuduk. Det var vanlig før andre verdenskrig å veve grener på tradisjonell måte i deler av Nord-Troms (Kåfjord og Kvænangen), i kystområdene i Finnmark og i de skoltesamiske områdene. Grenevevingen minsket da markedene i Bossekop og i Skibotn tok slutt og når etterspørselen av grener minsket fra 1900-tallet. Veven som brukes til å lage grener tar liten plass og er lett å ha med seg og sette opp, det er trolig derfor grenevevingen har holdt seg i de sjøsamiske områdene, hvor man bodde i småe hus og i gammer.

Det skrives i skatteregnskap fra 1500-tallet at grener har blitt brukt som et middel for å betale skatt. Sjøsamene hadde ikke råd til å ha grenene til sitt eget bruk, men ble nødt å bruke de som betaling. De byttehandlet eller solgte grener til reindriftssamer, som brukte de som kjøretepper i pulken og som lavvuduk. Etter krigen ble det for dyrt for reindriftssamene å kjøpe grener, da det var lettere å få tak i andre billigere ulltepper til bruk i lavvuen. Rundt 1950-tallet går dermed grenene ut av bruk som lavvuduk, men har blitt brukt som lavvudør helt fram til i dag.

Greneveving i Kåfjord og Manndalsgrena

Fra langt tilbake har grenevevingstradisjonen sitt feste i Kåfjord. Husflidsproduksjon og salg av husflidsprodukter har vært viktig i dette området fram til i dag. Det var fem, seks kvinner i Manndalen og Skardalen i Kåfjord kommune som, etter evakueringen og nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark under andre verdenskrig, igjen tok opp grenevevingen. Det finnes en film fra sommeren 1947 som handler om grenevevingen i Kåfjord, som er laget av Anna Grosdøl fra Norges Husflidslag. Marta Hoffmann fra Norsk Folkemuseum besøkte også Kåfjord i 1955 og lagde en film om greneveving i Manndalen. Etter dette ble det populært igjen med veving av grener, og flere begynte å lære seg og veve grener.

Grenene ble også brukt som hestekjøringstepper og som tepper i båter blant sjøsamene. I dag brukes Manndalsgrena som pyntetepper på offentlige bygg og i private hjem. Noen kjøper også grener for å gi i gave ved større anledninger. Manndalsgrena har bare frynser i nederste enden av grena, og all garnet som blir brukt for å produsere en Manndalsgren skal være håndspunnet, og om det skal brukes farget garn, så skal det være plantefarget garn.

Ordliste: Greneveving

Kilder og bildekilder:

• Grenevevingens historie – Nordlige folk
• Greneveving – Ordliste – Nordlige folk
• Manndalsgrena – Manndalen Husflidslag (manndalen-husflidslag.no)