Samisk er et svært rikt språk når det gjelder natur, dyr, fangst og jakt. Det finnes flere hundre ulike uttrykk for snø- og isforhold, og like mange for reinsdyr ut fra utseende, alder, kjønn og hvilken farge hårene på skinnet har.

Samisk språk er også rikt når det gjelder naturbeskrivende (topografiske) uttrykk og slektskapsrelasjoner.

I eldre tider hadde samisk også mange metaforiske navn på rovdyr som ulv og bjørn, fordi disse ble oppfattet å være så kloke at de forstod konkret menneskelig tale, men metaforiske omskrivninger av deres navn forstod de ikke. Om en skulle på bjørnejakt, var det derfor viktig at en ikke brukte uttrykket bjørn, for da ville bjørnen forstå at den ble jaktet på, men at en heller brukte en omskrivning av dyret som den pelskledde eller bestefar.

På samisk er verb viktigere enn substantiv. Verbet beskriver bevegelse og inneholder dessuten ofte en estetisk dimensjon, så der en på norsk og engelsk behøver et adjektiv eller adverb for å beskrive det estetiske innholdet i en bevegelse, kan dette uttrykkes gjennom verbet på samisk. Samiske forfattere har gjennom tidene vært flinke til å nyttiggjøre seg alle disse spesialitetene ved språket, noe som gjør studiet av samisk litteratur til et spennende prosjekt både språklig, litterært og kulturhistorisk.

På grunn av ytre påvirkning og nye livs- og samværsformer, er samisk under rask endring, der ikke minst tradisjonelle uttrykksformer må gi tapt for direkte oversettelser fra de nære majoritetsspråkene og engelsk. Også setningsstruktur og estetisk bruk av verb endres raskt. Samisk språk er en uvurderlig kilde til å forstå tradisjonelle samiske verdier og kulturutøvelse.