Motstanden mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i årene før og rundt 1980, var det som for alvor satte samiske kultur- og rettighetsspørsmål på den nasjonale politiske dagsorden.

I 1968 ble de første planene om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget lagt fram. Disse planene møtte hard kritikk. Da det ble fattet vedtak om utbygging gikk samiske interesser og miljøverninteresser sammen for å prøve å stoppe disse planene.

Konflikten rundt denne vannkraftutbyggingen ble en brytningstid man knapt hadde opplevd i Norge tidligere. Det var store demonstrasjoner både i Alta og i Oslo, sultestreiker, sivil ulydighet, og tilløp til sabotasje mot en vei som var nødvendig for kraftverksutbyggingen. Det enorme politioppbudet i Alta vinteren 1981 for å rydde anleggsveien for demonstranter var også noe man aldri hadde sett i Norge tidligere.

Krav om et eget representativt samisk organ

Muligens kan man betegne Altasaken for en oppvåknende samegenerasjons oppsamlede frustrasjon over en mer enn hundreårig fornorskingspolitikk og fornektelse av samenes plass som et eget folk i Norge, ved siden av det norske.

Sentrale spørsmål i det offentlige ordskiftet var kravet om et eget representativt samisk organ, en grunnlovsparagraf om samenes rettsstilling, en avklaring om retten til land og vann, og spørsmålet om samenes språklige kulturelle rettigheter.

Regjeringen fulgte opp gjennom at det høsten 1980 ble nedsatt to store utvalg som skulle gå grundig inn i disse problemstillingene. Det var Samekulturutvalget og Samerettsutvalget, under ledelse av hhv. fylkesordfører Kirsten Myklevoll, Troms, og professor dr. juris Carsten Smith, Oslo.

Sameloven og sameparagrafen

Forslagene fra disse utvalgene fikk en rask behandling. Stortinget vedtok Sameloven i 1987 om opprettelsen av et direkte folkevalgt sameting. Året etter kom vedtaket om en egen sameparagraf i Grunnloven.

Sametinget kom i arbeid i 1989, og en samisk språklov – det vil si en prinsipiell likestilling mellom samisk og norsk språk i forvaltningen – ble vedtatt i 1990.

Samerettsutvalget som ble nedsatt i 1980 skulle også utrede rettighetsforholdene til grunn og ressurser i Finnmark – en region som var blitt definert som statens private eiendom i 1848. Den utredningen ble sluttført i 1997.

Rett til grunn og ressurser

Etter mange, lange og harde offentlige debatter ble forslaget fulgt opp gjennom at Stortinget vedtok Finnmarksloven i 2005. I henhold til denne ble eiendomsretten til grunnen i Finnmark i 2006 overført til et styre som består av representanter fra Sametinget og Finnmark fylkesting – Finnmarkseiendommen.

Et nytt samerettsutvalg ble oppnevnt i 2001, for å utrede samenes rettslige stilling i forhold til grunn og ressurser i samiske områder sør for Finnmark. Denne utredningen ble sluttført i 2007 men er ennå ikke fulgt opp av regjering og storting. Se nærmere om disse i Aarseth 2006: 87 ff. Jf. også Hirsti 1980: 58-67.