År 1852-1945
Fornorskningspolitikken
I 1863 hadde Stortinget sin første omfattende debatt om fornorskingspolitikken.
Flertallet som stod for ei fornorskingslinje var ledet av venstremennene Johan Sverdrup og Johannes Steen. De trakk linjer til Kautokeinoopprøret, og definerte samene som både en fremmed og fiendtlig Nationalitet. Etter deres oppfatning var samenes verste fiender de som ønsket å styrke og bevare samisk språk og kultur.
Sverdrups syn var at den eneste redning for samene var å absorberes af den norske Nation. Samene hadde ikke noen kultur eller sivilisasjon som det var verdt å ta vare. De kunne også være en fare for staten. Stortingsflertallet mente derfor at den samiske etnisiteten og identiteten ikke var noe å ta vare på.
Et mindretall, under ledelse av Anton Martin Schweigaard, sto likevel for en annen linje og avviste at samene var noen sikkerhetspolitisk trussel. De hadde alltid vært lojale mot den norske stat. Hvis man gjennomførte en streng fornorskingspolitikk kunne det føre til misnøye med sikkerhetspolitiske følger.
Fremmede folkeslag
En av de mest omfattende fremstillingene av fornorskingspolitikken finner man i boka Den finske fare, som ble skrevet av Knut Einar Eriksen og Einar Niemi i 1981. De følger utviklingen i denne politikken helt frem til andre verdenskrig.
Om stortingsdebatten i 1863 skriver de at for første gang ble også kvenene eller innflytterne fra Finland trukket inn i de sikkerhetspolitiske vurderingene. I Stortinget ble det nemlig trukket frem at det langs grensen i nord også bodde en beslektet stamme som tilhørte den russiske Nation, og som ble behandlet med stor liberalitet.[1] De som sto på denne linjen mente også at kvenene var blitt favorisert i forhold til samene, og at de kunne utgjøre en nasjonal fare. Dette var innledningen til en fornorskingspolitikk på nye premisser og med kvenene i fokus.[2]
Finland var etter 1809 et storfyrstedømme under den russiske tsaren, og de som bodde der ble omtrent konsekvent kalt russiske.
Et nytt trekk man også ser i denne stortingsbehandlingen er bruken av begrepet fremmede folkeslag. Til tross for at samene hadde vært amtets flertallsbefolkning i Finnmark til henimot midten av 1800-tallet, kalte man fra nå av både samene og kvenene under ett for de fremmede folkeslag.
Det ble snart iverksatte en politikk i det nordligste Norge for å tvinge samene og de finsktalende (kvenene) til å forlate sitt språk og sin kultur. Det var den såkalte fornorskingspolitikken. Mange av de sistnevnte var nyinnflyttere fra den russiske tsarens storhertugdømme Finland, og myndighetenes hovedbegrunnelsen i forhold til de finskpråklige var av sikkerhetspolitisk art. (3).
Når det gjelder samene ser det ut til at grunnlaget for fornorskingen var et noe annet, og bør søkes i defineringen av samene som bærere av en kultur som var underlegen den norske. Under ett ble likevel både samer og kvener nå omtalt som de fremmede folkeslag.
Fjerner samisk fra skolen
Fra andre halvdel av 1800-tallet ble det bestemt at samisk og finsk ikke skulle brukes i skolen – unntatt når det var helt nødvendig. En rekke andre metoder ble også tatt i bruk. Blant annet innskrenket man bruken av samisk i rettsvesenet. I 1902 ble det også vedtatt en egen lov for Finnmark som satte forbud mot salg av jord til de som ikke behersket norsk. Formelt sto denne bestemmelsen ved lag til 1965.
Ett av de mest konkrete resultatene av denne politikken er at trolig størstedelen av den samiske befolkningen – på grunn av restriksjonene mot bruk av samisk i skoleverket fra andre halvdel av 1800-tallet til inn på 1960-tallet – mistet sitt opprinnelige språk. Når opplæringsspråket var norsk, var det mange samisk- og finsktalende som satt flere år på skolen uten å skjønne noe av det som foregikk der.
Samtidig med at samisk ble utdefinert som skolespråk, ble lærerne i 1879 pålagt å ta hensyn til elevenes norske dialektgrunnlag og deres lokale ordtilfang. I 1885 vedtok Stortinget at også landsmål (nynorsk) skulle være et offisielt språk i Norge.
Utvalget som i 1985 utredet forslaget om en samisk språklov, kommenterte dette slik:
Paradoksalt nok vokste denne respekten for norsktalende barns språklige forutsetninger parallelt med at en motsatt tendens – minst mulig hensyn til barns talespråk – ble gjort gjeldende overfor samisktalende og finsktalende barn (NOU 1985:14, s. 168).
Etter en mer enn hundreårig fornorskingsperiode, ble det ikke før i andre halvdel av 1960-tallet igjen tillatt med beskjedne forsøk i samisk begynneropplæring. Det vil si at barna skulle få lære å lese og skrive gjennom sitt eget morsmål eller førstespråk.
Rundt midten av 1800-tallet ble det snakket 5 ulike samiske språk eller hoveddialekter i Norge. Det var sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk og skoltesamisk. I dag er det svært få som snakker pite- og skoltesamisk. Sør- og lulesamisk har flere språkbrukere, mens nordsamisk er den språkvarianten som står sterkest.
Les mer om fornorskningspolitikken og dens konsekvenser i Henry Mindes artikkel publisert i GÁLDU ČÁLA 3/2005, FORNORSKINGA AV SAMENE – hvorfor, hvordan og hvilke følger?
Kilder:
Oppbrudd og tilpassing. Den finske innflyttingen til Vadsø 1845-1885 (1977 Vadsø)
Einar Niemi
s. 31
Den finske fare (1981)
Knut Einar Eriksen/Einar Niemi
s.34-35
Innvandringsteorien om samer og sosialdarwinismen
Den norske historiske skoles innvandringsteori om hvordan det området som skulle bli Norge var blitt befolket av den norrøne germanske stamme og som der hadde møtt samene, ble forlatt i løpet av 1860-tallet.
Oppfatningen ble nå at det også i steinalderen fantes to ulike kulturer i Norge – den arktiske (samiske) og den sørskandinaviske. Skiferbruken var typisk for den nordlige og flintbruken for den sørlige.
Forskerne begynte nå også å hevde at samene hadde levd på steinaldernivå med bruk av steinredskaper helt til nyere tid. Den samiske, i likhet med andre primitive kulturer, hadde stivnet på ett utviklingstrinn. Samene var et folkeslag som ikke hadde evne til egen utvikling. Den overlegne sørskandinaviske kulturen derimot, hadde brakt denne frem til både bronsealder og jernalder. Den arktiske derimot, eksisterte som en uforandret, hendøende fortidsrest.[1]
Dette vil si at når man kom et stykke inn i andre halvdel av 1800-tallet, bidro vitenskapen til en ytterligere marginalisering av samene og samisk kultur. Vel nok hadde Keyser og Munch fremstilt samene som laverestående mennesker med kun en nomadisk tilpasning 20-30 år tidligere, men ifølge deres lære hadde samene imidlertid vært i det området som skulle bli Norge, før nordmennenes ankomst for et par tusen år siden
Det nye i forskningsbildet i andre halvdel av 1800-tallet var at samene ble definert som en befolkning som opprinnelig kun hørte hjemme i Finnmark eller i det nordlige Norge, og da som innvandrere fra nordøst. Det som imidlertid ikke endret seg var læren om at samene var mennesker med en laverestående kultur, og at nomadisme var en livsform som ikke genererte noen eiendomsrett – og knapt noen andre rettigheter heller.
Sosialdarwinisme rettferdiggjør og legitimerer assimilasjon
Det er flere som har satt fornorskingspolitikken fra andre halvdel av 1800-tallet i sammenheng med Charles Darwins´ naturvitenskapelige lære. Denne læren som han lanserte i 1859, gikk som kjent ut på at bare de sterkeste og mest tilpasningsdyktige individene i en art overlevde mens andre gikk til grunne.[2] Når disse prinsippene ble overført til menneskesamfunn, førte det til en innbyrdes rangering av kulturer. Denne bruken av Darwins naturvitenskapelige teori er kalt for sosialdarwinisme.
I Nordnorsk kulturhistorie beskriver Randi Rønning Balsvik og Michael Drake hvordan sosialdarwinismen så på menneskene og forholdet mellom folkegrupper:
Noen varianter av arten mennesker var mer utviklet og levedyktig enn andre og hadde i kraft av sin styrke også rett til å herske over andre samfunn, utrydde deres kulturer og absorbere dem i sin egen kultur. Den europeiske rasismen, dens nedvurdering av andre folkeslag og deres kulturer, fikk slik en vitenskapelig legitimering. Europeeren kunne erobre verden i kraft av naturrett.[3]
Håvard Dahl Bratrein og Einar Niemi er inne på det samme når de konstaterer at den norske nasjonalismen utviklet seg til en konformitetsideologi, og knytter dette til at rasismen og sosialdarwinismen rettferdiggjorde assimilasjonspolitikken ytterligere: Rasismen opererte med en klar hierarkisk rangering av folkeslagene, med den germanske rase som den overlegne.[4]
Et annet forhold er selvsagt at europeerne i århundrer hadde vært overbevist om de var overordnet andre folkeslag, og hadde lagt under seg kolonier over hele verden. Det nye var at man nå kunne bruke Darwins begrep om kampen for tilværelsen som et argument i rasedebatten. Ut fra denne teorien kunne man forklare at indianerbefolkninger og andre naturfolk gikk til grunne som et uunngåelig resultat av kampen for å eksistere.[5]
De rasistiske trekkene i synet på samene ble svært markante i andre halvdel av 1800-tallet. Grunnlaget for dette var lagt av norske akademikere allerede før midten av århundret, og nå kom sosialdarwinismen nærmest som en bekreftelse på innvandringsteoriens fremstilling av samene som en laverestående folkegruppe. Den ga dermed en ytterligere legitimering av det norske samfunnets nedvurdering av sine egne innenlandske ville – samene.
Nordmenn – den herskende, germanske rase
I andre halvdel av 1800-tallet utvikler det seg derfor et klart rasehierarki som ikke ligger langt unna det man kan kalle for en herrefolksmentalitet. Ett slikt eksempel finner man blant annet i en lærebok i historie fra 1862. Der heter det at germanerne – som nordmennene tilhører, var
den beste og mest begavete folkestamme. Den var utrustet med herlige legemlige og sjelelige anlegg, et usvekket urfolk, ublandet av språk og blod og ganske enkelt utmerket fra andre i seder og dypsindighet.[6]
Myndighetene var heller ikke i tvil om hvilken folkegruppe som var den intellektuelt overlegne. På begynnelsen av 1870-tallet skriver amtmannen i vårt nordligste amt at de stemmeberettigede i de fleste kommuner i amtet var samer og kvener, mens det i kommunestyrene var en sterk norsk overrepresentasjon. I følge amtmannen viste dette at den norske Races intellektuelle Overlegenhed ialmindelighed villigen anerkjennes af de øvrige Racer.[7]
Statistisk sentralbyrå (DsC) som beskrev den etniske lagdelingen på begynnelsen av 1880-tallet, er også helt klar på hvilken folkegruppe som sto øverst på rangstigen –
Nordmændene er den herskende Stamme, de er i det hele taget mere velhavende, mere fremskredne i Oplysning end Finner og Lapper.»
Likevel var man ikke helt sikker på om nordmennene i alle henseender var en overlegen rase i forhold til Finnene (kvenene), men nasjonalfølelsen var nok sterkere hos dem, som høre til det herskende Folk. [8]
Virkningene av rangering av raser
Rangeringen mellom de ulike etniske gruppene, hadde også klare virkninger for hvem som giftet seg med hverandre. Hvis en mann fra en Nationalitet som stod under kvinnens egen, kom med et ekteskapstilbud, ville hun frykte for å synke i sine landsmenns omdømme. Helt annerledes var det med en norsk mann som søkte seg en ektefelle fra en av de to andre folkestammene som lå på et lavere nivå enn hans eget. For ham ville det ikke bli tale om å stige ned, men om at hæve Hustruen op til hans eget Standpunkt.[8]
Rasetenkning og gradering av de enkelte rasenes verdi som så tydelig kommer til uttrykk i statistisk sentralbyrås folketellingsanalyser, var ikke noe enkeltstående tilfelle. Det var den vanlige oppfatning blant eliten i Norge. Etnografiprofessor Yngvar Nielsen var en av dem. I
Den Norske turistforenings Aarbog, 1898, skrev han blant annet følgende:
Lappen – han er i familie med Sibiriens nordlige stammer. Han har sine fjerne slegtninge nede i Bagindien. Af dem har endnu ingen konstruert en maskine eller bygget et dampskip. En virkelig forsoning mellom racerne kan vel ikke tenkes.[9]
Yngvar Nielsen var også den fagperson som i 1889 lanserte den herostratisk kjente fremrykningsteorien. Den gikk ut på at reindriftssamene hadde ekspandert nordfra, og at de før om lag 1750, og knapt da heller, hadde vært så langt sør som i området ved Røros.[10] Den rådende oppfatning blant forskerne på hans tid var at samene hadde alltid vært en nordlig befolkning. Derfor måtte de nødvendigvis komme nordfra. Nielsen «beviste» at slik var det.
Hans lære fikk fort gjennomslag. Under Stortingets behandling av en reindriftslov i 1897, uttalte en av representantene at i de nordlige landsdelene hvor Lappen hadde vært fra uminnelige tider, fikk man finne seg i denne ulempen (reindriften) og begrense den ved lov så godt man kunne. I fjellområdene i Sør-Norge var det annerledes. Derburdeikke Lappen kunne etablere seg fordi det var til betydelig skade for de fastboende. Likevel var det et unntak:
Hvis Lappen kommer her og driver en Næringsvei, som ikke skader Omgivelserne, faar han være her ligesaa vel som Tyrker og Hedninger.[9]
Kilder:
1 Graver i ur og berg(2000 Karasjok)
Audhild Schanche
31 ff.
2 Origin by Means of natural Selection(1859)
Charles Darwin
3 Menneskene i Nord-Norge. Fra istid til nåtid – fra vogge til grav (1994 Bodø)
Randi Rønning Balsvik/Michael Drake
s. 99
4 Inn i riket. Politisk og økonomisk integrasjon gjennom tusen år. I Nordnorsk kulturhistorie 1. (1994 Bodø)
Håvard Dahk Bratrein/Einar Niemi
s.188
5 Sosialdarwinisme som historisk forklaringsfaktor. Historisk tidsskrift nr. 2. (1998)
Harald Dag Jølle
s. 203
6 Den almindelige Verdenshistorie efter bibelske Grundsætninger (1862)
C. G. Barth
s.168. Jf. også Lindkjølen 1996: 64
7 Underdanigst Beretning om Finmarkens Amts økonomiske Tilstand m.v. i Femaaret 1866-70 (1872 Hammerfest)
Finmarkens Amt
s. 59
8 Det statistiske Centrabureau (1882)
Det statistiske Centrabureau
s. 147-148
9 Samer i Rørostraktene(1999 Snåsa)
Sverre Fjellheim
s136 og 138
10 Om Yngvar Nielsens fremrykkingsteori i Gåebrien sijte – en sameby i Rørostraktene(2012)
Sverre Fjellheim
99 ff.
Jordloven for Finnmark, 1902 – samer måtte ofre språket for å få kjøpe jord
I norsk historie er det få eksempler på at det er vedtatt lover hvor det er blitt satt som vilkår om å forlate sitt eget språk, for å kunne livberge seg. Dette skjedde imidlertid i den verste fornorskningsperioden, da Stortinget vedtok en ny jordsalgslov for Finnmark i 1902.
I henhold til den ble det formelt fastsatt at kun norsktalende skulle få adgang til å kjøpe jord i amtet/fylket. Myndighetene ville nemlig ha en såkalt skikket befolkning som kunne snakke, lese og skrive på norsk, og benytte språket til daglig. Jordsøkeren skulle også opplyse om sin nasjonalitet, det vil si sin etniske opprinnelse. Jordeiendommene skulle også gis norske navn. Dette lovverket sto formelt ved lag til 1965.
I forarbeidet til denne loven mente landbruksdirektøren at det sikreste, og det som svarte mest til hensikten, ville være å kreve at den som søkte om å få kjøpe jord skulle være av norsk avstamning.
Dette var et klart rasistisk prinsipp, men denne myndighetspersonen så ikke noe problem med det. Staten måtte ha en sikker rett til å overdra jorden, og styre bruken av denne på en måte som var mest hensiktsmessig for samfunnets interesser. Hvis man ikke krevde norsk avstamming av dem som fikk kjøpe jord, var det nest beste å tillate jordsalg bare til fornorskede individer.
Samisk motstand
Samenes syn på disse bestemmelsene er skarpt formulert i den samiske kandidaten Isak Sabas program foran Stortingsvalget i 1906. En hovedpost på valgprogrammet var å få vekk kravet om å beherske norsk som vilkår for å erverve jord. Saba formulerte en dyp vrede og forbitrelse over bestemmelsene, og stilte følgende spørsmål i den samiskspråklige avisen Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren), 1.3.1906:
Vil ikke gresset vokse like bra på enga, om man taler norsk eller samisk? Holder det ikke med at samene må kjøpe den jord som fra gammelt av har vært deres egen?
Isak Saba var den første samiske stortingsrepresentant (90 år etter 1814), og satt der i perioden fra 1906 til 1912, men vant ikke frem i forsøkene på å få endret denne fornedrende loven.
Kilder:
1 Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig(I NOU 1994:21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv.)
Steinar Pedersen
81 f.
2 Avisartikkel (Sagai Muittalægje 1.3.1906)
Isak Saba / oversatt av Steinar Pedersen
3 Samiske nasjonale strategar. Samepolitikk og nasjonsbygging 1900-1940, Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad (Tromsø 2011)
Ketil Zachariassen
Doktorgradsavhandlin i historie, Universitetet i Tromsø. s. 325
Etableringen av sameforeninger og det første samelandsmøtet 1917
Rundt begynnelsen av 1900-tallet begynte man å få en viss samisk organisering. 6. februar 1917 skulle også bli en viktig dag for samene.
Ett resultat av organisasjonsarbeidet i nord, var at Isak Saba i 1906 ble valgt inn, som første same, på Stortinget fra en valgkrets i Finnmark.
Det neste store høydepunktet var det historiske samelandsmøte i Trondheim i 1917, med deltakere både fra svensk og norsk side. Dette møtet startet 6. februar, datoen som i dag er samenes nasjonaldag.
Resultatene var magre
To sørsamer, Elsa Laula Renberg og Daniel Mortensen var sentrale samiske skikkelser i forberedelse med dette, med god hjelp fra norske medhjelpere som støttet samenes sak. Språk, kultur, næring og rettigheter var de viktige temaene på møtet.
Til tross for hard jobbing og engasjement, med landsmøtet i 1917 som en viktig symbolsk milepæl, ble de umiddelbare resultatene likevel magre. Selv om det ble holdt to store samemøter i Finnmark både i 1919 og 1920, og ytterligere ett i Trondheim i 1921, svant det samiske organisasjonsarbeidet etter hvert hen. Det var imidlertid fortsatt spredte forsøk utover på 1920-tallet. Blant annet ble det gjort forsøk med å stille egne samelister ved stortingsvalg, eller at samer stilte på listene til politiske partier. To personer som markerte seg i dette arbeidet var blant annet Henrik Kvandahl i Nordland og Per Fokstad i Finnmark.
Frem mot andre verdenskrig gikk man inn i det som er kalt en fimbulvinter, når det gjelder vilkårene for samisk kultur i det offentlige rom. Den sørsamiske avisen Waren Sardne holdt stand til 1927, men måtte da gi opp. Fornorskingspolitikken fortsatte med uforminsket styrke, og de offisielle holdningene til samer og samisk kultur endret seg heller ikke i betydelig grad.
Økonomisk krise
Én annen grunn til at dette ble en meget vanskelig periode kan være at samenes tradisjonelle økonomi var i ferd med å bryte sammen. Nord i landet ble det spesielt ille da pomorhandelen ble borte rundt første verdenskrig. Det var en krise som rammet sjøsamene særlig hardt. I følge Edvard Bull hadde sjøsamene, sammenliknet med andre i det norske samfunnet, kanskje aldri vært verre stilt enn i mellomkrigsårene.
Fornorskingstrykket var på det høyeste. Av hele det offentlige forvaltningsapparatet, agronomer, prester, leger og lærere, ble samene innpodet at samiske verdier og samisk kultur ikke var til noen nytte for dem. De ble fortalt at en forutsetning for økonomisk fremgang var at de oppga sin kultur.
Kilder:
Samebevegelsen i Norge. Idé og strategi 1900 – 1940.(Universitet i Tromsø,1986)
Regnor Jernsletten
s. 193-194, Hovedoppgave i historie
Klassekamp og fellesskap 1920-1945(Oslo 1979)
Edvard Bull
s. 178, Bind 13 i Cappelens Norgeshistorie. Knut Mykland, red. Oslo.
Samebevegelsen, det norske arbeiderparti og samiske rettigheter (1980)
Henry Minde
s. 99. Trond I. Thuen, redaktør
Samiske nasjonale strategar. Den samepolitiske opposisjonen i Finnmark, ca. 1900-1940(Universitet i Tromsø 2011)
Ketil Zachariassen
s. 289, Doktorgradsavhandling
Skallemålinger av samer
I 1920-årene sto skallemålingene sterkt blant en god del vitenskapsfolk. Blant annet ble kirkegårder i samiske distrikter gravd opp. Samer som protesterte ble betegnet som latterlig overtroiske.
Raseforskningen gikk ut på å måle og kartlegge «rasenes» fysiske og biologiske kjennetegn, og deretter plassere dem i et rasehierarki. For å få et best mulig fysisk-antropologisk resultat, var det også nødvendig å ta fullstendige kroppsmål i naken tilstand.
Alette Schreiner som sto sentralt i dette arbeidet møtte en del praktiske vanskeligheter. Samene var mindre villige til å kle av seg, noe hun forklarte med at dette ofte var vanlig hos primitive mennesker. Små gaver og mild vold bidro imidlertid til at hun fikk gjennomført målingene
Ble kalt for en døende, underlegen rase
Schreiners erfaringer var fra Nordland, hvor man noen år senere også fikk en annen beskrivelse av samene i fylket. Denne finnes i praktverket Norge vårt land, i 1937. Trolig er denne beskrivelsen ganske representativ for den allmenne oppfatning i datidens samfunn. Nordlands innbyggere var norske så godt som det går an å være det, het det – men:
Det var også noen hundre finner, lapper eller samer (som det er blitt en høflighetsskikk å kalle dem). Muligens kunne det være et tusen i alt. Nu betraktes de nærmest som en døende rase, underlegen og barnslig, men engang var de ikke lite fryktet fordi man trodde dem i stand til å gjøre trolldom, «sette gan».
Kilder:
1 Kortskaller og langskaller. Fysisk antropologi i Norge og striden om det nordiske herremennesket(Oslo 2004)
Jon Røyne Kyllingstad
s. 156
2 Troms og Nordland (Oslo 1937)
Oscar Sund
236 f. I Werner Werenskiold, red: Norges land og folk
3 Folkehøgskolen og samane(Karasjok 2013)
Svein Lund
s. 160, I Samisk skolehistorie. Bd. 6. Lund, Svein, Boine, Elfrid, Johansen, Siri Broch, Rasmussen, Siv, red.
Begynnelsen av 1900-tallet – fortsatt fornorskning, nedvurdering og rasisme
Det er ingen tegn til at rasismen overfor samene avtok i det nye århundret. Amund Hellands nærmest offentlig autoriserte beskrivelse av de enkelte amtene i landet, gir i 1906 en særdeles god illustrasjon på hvilket syn man i ledende kretser i Norge hadde på nordmenn, finner/kvener og samer.
Han skriver at samene hadde et mindre tiltalende utseende. Blant annet hadde de særegenheter ved øynene som man ikke fant hos sædvanlige Mennesker. Videre slo han fast at samenes utseende var frygsomt og godmodig, nærmere dumt end klogt. Dessuten var de oftest hjulbenede og krogryggede.
I følge Helland var det ulike oppfatninger om samene var degenererte, men sjøsamene syntes å staa lavt og at være degenererede. Øst- eller skoltesamene ble uten videre karakterisert som en lavtstaaende Race. Samene var også så svakt utviklet i både legemlig og åndelig henseende at de ikke var i stand til å avgi noen særlig betraktelig kontingent til forsvar av riket.
– Mandige trekk kjennetegner den herskende rase
Kvenene var sterke og kraftige mennesker, selv om de heller ikke hadde et vakkert eller inntakende ytre. Likevel var det en kraftig rase med både legemlig og åndelig seighet. Derfor måtte den kunne bestå i Kampen for Tilværelsen.
Nordmennene var de to andre rasene overlegne både i legemlig og åndelig utvikling. Det så i det hele tatt ut til at nordmennene i Troms og Finnmark i følge Helland,
besidder den germanske races beste egenskaper: stor og sterk benbygning, kraftig muskulatur, veldannede hænder og føtter og skarpt utviklede sanseorganer; ogsaa i aandelig henseende synes den norske befolkning at være høit begavet; derom vidner deres kloge, gløgge blik og hurtige opfatningsevne.
Selv om kvenene kunne være både slanke og velbygde, savnet de imidlertid det kraftige og mandige trekk som nordmennene hadde, og som med én gang stempler dem som den herskende Race.
Den norske rasen var ifølge vurderingene overordnet
I disse iakttakelsene og vurderingene fra tiden rundt begynnelsen av 1900-tallet finner man altså en gjennomgående oppfatning om at den norske, germanske rasen – var overordnet de andre. Presten, språkforskeren, målmannen og venstremannen Christopher Bruun, hevdet til og med at den germanske stammen var den som stod fremst inden menneskeheden. Alle andre folkeslag stod i skyggen for de germanske, og nordmenn var de som sto øverst på listen over raserene folk.
Samene og samisk kultur kunne likevel være interessante studieobjekter, fordi den samiske kulturen fortsatt befant seg på et primitivt utviklingstrinn. Forestillingen om at samene egentlig representerte et tilbakelagt kulturtrinn, ga ikke bare en begrunnelse for å drive forskning på dem. I samtidens minoritetspolitiske debatt var dette også et argument for at samisk kultur ikke hadde livets rett.
Kilder:
1 Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 20 D. 2 : Finmarkens amt Befolkning og historie(Kristiania: Aschehoug 1906)
Amund Helland
s. 3, 5-8, 11-12
2 Folkelige Grundtanker(Hamar 1878)
Christopher Bruun
3 «Menneskeåndens universalitet». Instituttet for sammenliknende kulturforskning 1917-1940. Ideene, institusjonen og forskningen. (2008)
Jon Røyne Kyllingstad
s. 304
2. verdenskrig
I 1940 ble de norske nazistene – Nasjonal Samling (NS) – av den tyske okkupasjonsmakten innsatt til å styre Norge.
Slik vi har sett var det ulike sterke samfunnsaktører som fra før midten av 1800-tallet hadde fremhevet den norske germanske rasen som overlegen i forhold til andre nasjonaliteter i Norge. I deres ideologi var det germanske herremennesket overordnet alle andre. Det er derfor ikke forbausende at NS-styret igjen trakk frem enkelte av de store norske nasjonsbyggerne fra midten av 1800-tallet, som i prinsippet hadde stått for et liknende syn.
Ett slikt kulturpolitisk trekk var at man i 1941 påbegynte gjenutgivelse av P.A. Munchs storverk fra 1850-tallet – Det norske folks historie. I forordet, skrevet av NS-ideologen Gudmund Schnitler, omtales P.A. Munch som Føreren i norsk nasjonal reisning midt på 1800-tallet – Det norske folks historie var en begivenhet i vår nasjonale utvikling. Det han tegnet av vår storhetstid virket som en åpenbaring for sine lesere. (…) En sterk norsk nasjonalfølelse ble vakt, og vårt folk hentet hos ham ny styrke for sin selvfølelse og ble egget til ny fremgang. (1)
Denne utgivelsen var også i tråd med det som ellers ble fremhevet fra NS sin side om relasjonene mellom folkegruppene Et slikt eksempel finner man blant annet hos Sigurd Saxlund, også i 1941. Han skriver at det fra de eldste tider hadde vært en ære å være nordmann. Et hardt liv hadde herdet rasen, men det hadde tatt lang tid å skape en slik rase. Men – ikke alle slekter hadde nådd samme kraft og heder. Allerede i sagatiden var man klar over det:
Man la stor vekt på å være av god ætt, og av norsk ætt. Trælleblod og lappeblod var lite aktet. Slike folk manglet den kraft og reisning, det mot og den åndens stolthet som vikingalderen krevde av menn.
Saxlund understreket også at fra tidenes morgen hadde de nordiske stammer vært herskerfolk i forhold til andre folk og raser, men – hadde blandet seg med dem og tapt sitt hegemoni. (2)
Nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i 1944.
Okkupasjonsmakten brente ned og ødela det aller meste av bygninger og infrastruktur Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. En stor av befolkningen derfra ble deportert til sørligere deler av landet. De norske nazistene mente at dette burde skje etter prinsippet om raserenhet. De som skulle ha førsteprioritet var NS-medlemmer og sympatisører, deretter øvrige med rent norsk blod. De lavest prioriterte var samene, folk av blandingsblod, alvorlig syke, smittefarlige og sinnssyke.
Reindriftssamene skulle lures til Troms med tobakk og brennevin. Når man hadde fått tak i kjøttet deres kunne de returnere til Finnmarksvidda. Sjølappene som ble anslått til 10-12 000 mennesker kunne likeledes bli igjen i nord. Det gjaldt også de sinnssyke. Så var man kvitt den byrden. En fremtredende NS-leder uttalte at disse var de eneste han unte bolsjevikene – det vil si den fremrykkende sovjetiske armeen som jaget tyskerne ut av Øst-Finnmark i oktober 1944. Samene som likevel kom sørover måtte heller ikke blandes med ariske sørnorske folk.
NS-styrets prioritering av hvem som skulle ha forrang ved deportasjonen ble imidlertid ikke fulgt. Én ting var at tyskerne hadde det svært travelt med å komme seg ut av regionen, med den sovjetiske armeen i hælene. Et annet forhold var også at til tross for de tyske nazistenes forferdelig raselære ellers, var ikke samene beskrevet eller definert som undermennesker. (3)
Kilder:
1 Utgiverens forord gjenutgivelsen av P.A. Munchs, Det norske folks historie(Oslo : Instituttet for historisk forskning : Blix, 1941)
Gudmund Schnitler
s. IX
2 Vår fedrearv(Oslo 1941)
Sigurd Saxlund
3 Bind 8. Frigjøring. (4. opplag) I verket Norge i krig. Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945(Oslo 1995. )
Knut Einar Eriksen/Terje Halvorsen
64 f. Hovedredaktør Magne Skodvin