Allerede i norrøn tid bodde samene over store deler av det som i dag er Norge. Nordmenn hadde stor respekt for samenes kunnskap om blant annet produksjon av varer, båtbygging og seiding, og den norrøne eliten ønsket samene som allierte.

Samiske sjamaner ble ansett som dyktigere enn norrøne seidmenn

Snorres kongesagaer, som er skrevet midt på 1200-tallet, har mange hendelser med levende beskrivelser fra tidlig norrøn tid. Når Snorre snakker om finner, det vil si samer, spiller ofte seiden en vesentlig rolle. Samenes kunnskap om det overnaturlige vakte respekt hos folk. Dette har trolig sammenheng med at både den samiske og den norrøne førkristne religionen hadde sjamanistiske trekk. Det ser også ut til at den samiske sjamanen/noaidien ble ansett som dyktigere enn den norrøne seidmannen eller seidkvinnen.

Folk hadde generelt stor tro på seiden – den samiske overnaturlige dimensjonen. Vi kan blant annet lese om norske høvdinger som holdt til noen få mil nord for Oslo, som lå i konflikt med hverandre. De søkte hjelp hos samiske sjamaner. I en politisk sammenheng skjønner vi at det må ha vært viktig å ha samer som allierte – ikke som fiender og motspillere.

Harald Hårfagre giftet seg med samekvinnen Snefrid

Harald Hårfagre er fremstilt som den kongen som samlet Norge til ett rike. Langt mindre kjent er forholdet hans til samene. Ifølge Snorre var Harald var i kontakt med samer under oppveksten på Hadeland, men skikkelig spennende blir det først når han presenteres for Snefrid, datter til samehøvdingen Svåse på Dovre. Ifølge Snorre ble han hodestups forelsket. Harald giftet seg med Snefrid Svåsedatter og og fikk fire barn med henne.

«… begge er så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på treffer de. »

Snorre Sturlason

En av Haralds sønner, Eirik Blodøks, kom også i kontakt med sin dronning gjennom samer. Det skjedde i en gamme i Finnmark, hvor datteren av en nord-norsk høvding, Gunhild, var sendt for å lære trolldom av samene. Senere mente folk at hun hadde magiske evner.

Harald Hardråde i Sametingets valgmanntall?

Olav den helliges halvbror, Harald Hardråde, ble konge i 1046. Han skal ha vært oldebarn av nevnte Harald Hårfagre og samekvinnen Snefrid. Så Harald Hardråde ville fylt kriteriet for å stå i valgmanntallet til Sametinget – og kongerekken etter ham kunne også gjort det.

Samisk trolldom ved slaget på Stiklestad

Den norske helgenkongen – Olav den hellige – møtte den samiske trolldommen i slaget på Stiklestad i 1030. Han fikk banesåret av den nordnorske stormannen Tore Hund, som hadde en reinskinnskofte som samene hadde laget til ham. Den var visstnok satt inn med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på den.[ Sigvat skald uttrykte det slik:

«Gavmild konge merket
hvordan kraftige galdrer
fra trollkyndige finner
fullt ut Tore berget; 
da gullets herre hamret
«hunden» over aksla
med gullprydet klinge-
den beit ikke på ham»

Sigvat Tordsson

Sjøsamene hadde de raskeste båtene

Sagaene forteller også om sjøsamene i Nord-Norge, og at de var dyktige båtbyggere. Det var et håndverk som må ha stått høyt i kurs for 1000 år siden. Skulle du reise et sted, og skulle du frakte noe, var sjøveien dominerende. 

De samiske båtene var så raske på vannet at ingen andre skip tok dem igjen. Det kommer særlig frem i kvadet om de skipene som samene bygde på 1100-tallet for Sigurd Slembe – en av dem som gjorde krav på den norske tronen. Skaldekvadet sier det slik:

«Få kan følge
furubåt håløigsk
som bundet med sener
for seilet flyver»

Samene var dyktige jegere og fangstfolk

I tillegg til mye prat om trolldommen, gir sagaene også en bekreftelse på at samene var et dyktige jeger- og fangstfolk. De var ekstremt flinke til å følge spor, særdeles dyktige skiløpere, og uhyre dyktige skyttere.

Les gjerne Ottars beretning fra slutten av 800-tallet. Den viser også at den samiske produksjonen av verdifulle varer var med og dannet grunnlaget for makten til det tidlige vikingtids-aristokratiet i Nord-Norge. 

Levde fredelig sammen til landet ble kristnet

Sagaenes beretninger viser to folk som stort sett levde fredelig side om side. Det ser vi også i enkelte lovtekster. Samene regnes som en naturlig del av et ordnet samfunn hvor lov og rett gjelder.

Når kristendommen etter hvert slår rot i Norge fra tusentallet og utover, endrer forholdene seg. Det utvikler seg en større mistenksomhet overfor samer. Blant annet blir det forbudt å dra til samene for å bli spådd. Flere hundre år senere, da Norge var underlagt dansk styre, ble også samiske sjamaner brent på bålet. Holdningene fra den førkristne norrøne tiden hadde endret seg kraftig.

Kan vi stole på sagaer fra Snorre?

Snorres kongesagaer kan selvfølgelig ikke brukes som eksakte historiske kilder. Men mye kan vi slutte ut fra dem. Vi vet at det var nær kontakt mellom samer og nordmenn – helt til de øverste nivåene i det norrøne samfunnet. Visse typer samisk kunnskap vakte både respekt og frykt, og var sterkt etterspurt blant samenes naboer. Det gjorde samene til en faktor man regnet med både før og etter at det ble aktuelt å omtale Norge som ett rike.