Rundt år 890 reiste den nordnorske høvdingen Ottar til kong Alfred av England. Kongen skrev ned det Ottar fortalte om hjemlandet, og dette ble den første skriftlige kilden om Norge.

Ottars beretning er blitt den klassiske kilden til samisk og norsk historie fra dette tidsrommet – fortalt av en som bodde der selv. Ottar bodde et sted sør for Tromsø. Han forteller at landet var helt ubebygd lenger nord. Han seilte nordover for å undersøke hvor langt landet strakte seg, og om det bodde noen nord for den øde strekningen. Etter tre døgns seilas var han kommet så langt nord som hvalfangerne dro på det lengste – trolig til kysten av Vest-Finnmark.

Ferden fortsatte helt inn i Hvitehavet. Der fant de bebygd land i Ottars egen mening av ordet. Langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya hadde han imidlertid møtt fiskere, fuglefangere og jegere, og de var alle samer.

Samenes hvalhuder og bjørneskinn gjorde høvdingene rike

Ottar forteller at det også bodde samer i de indre områdene av den skandinaviske halvøya – på de øde fjellstrekningene mot øst. Samene betalte skatt i form av varer til de nordnorske høvdingene, og Ottar gir en detaljert beskrivelse av varene.

Men deres (håløygenes) rikdom er for det meste basert på den skatt som samene betaler dem. Denne skatt består i dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau som er laget av hvalhud og selhud. Enhver betaler etter sin stand. Den fornemste må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og ti ambarer fjær og en bjørne- eller oterskinnkofte og to skipstau. Hvert av disse skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, og det andre av selhud.

Den nord-norske høvdingen Ottar

Ottar var ikke til å misforstå når det gjaldt grunnlaget for sin egen velstand, og for sine likemenns. Rikdommen skyldtes skatten som samene betalte, og som igjen kom fra måten de utnyttet naturen på.

Beskrivelsen av håløygenes viktigste rikdomskilde gir et godt bilde av det økonomiske potensialet i den samiske veide- og fangstkulturen. Samene drev tydeligvis en svært allsidig utnyttelse av ressursene i havet og innlandet, og de videreforedlet produktene selv.

Det var også denne kulturen som la grunnlaget for den første handelen med varer fra det som i dag er Nord-Norge, og helt sentralt i eksporten stod de samiske skinnvarene.

Hvor store verdier var det snakk om?

Historikeren Andreas Holmsen har beregnet hvor mye den fornemste av samene måtte betale i skatt.  Holmsen fant ut at skatten var så stor at den ville ha dekt leidangsskatten av 10–12 store bondebruk i det hardeste skattlagte distriktet i Trøndelag. (Holmsen 1977: 62).

Rikdom gir grunnlag for makt

For det tidlige vikingtidsaristokratiet i Nord-Norge var den samiske produksjonen viktig. Rikdommen sikret dem grunnlag for makten. Når det nye norske kongedømmet vokste nordover, ble det viktig å legge under seg skatten fra samene, den såkalte finneskatten.

Før antok vi at den norrøne skattleggingen var en form for utbytting av samene. Nyere forskning viser at det var mer nyansert, sannsynligvis hadde begge parter nytte av samhandlingen. Men konkurransen om finneskatt og handel med samene var uansett et forvarsel om det som skulle komme – kappløpet mellom fyrster og stater om å underlegge seg samene og deres landområder gjennom skattlegging og nye grenser.