Et grunnleggende historisk perspektiv når det gjelder forholdet mellom samene og statene, er at samene bebodde store deler av det området hvor statene trakk sine grenser. Det vil si at både Sverige, Norge, Finland og Russland, er etablert også på gamle samiske områder.

Se artikkel om det gamle samiske bosettingsområdet.

Samene produserte verdifulle varer – ikke minst pelsverk – som var etterspurte langt ut over Norden. For å kunne profitere på den samiske produksjonen, var det derfor viktig å få kontroll over samene, og deres landområder og ressurser. Dette førte til en sterk konkurranse og rivalisering mellom de nordiske statene etter hvert som de ble etablert – og Novgorod – forløperen for Russland.

Samene ble delvis også ansett som statenes felles undersåtter. Blant annet finner man eksempler på at begge skulle ha skattleggingsrett, mens bare den ene skulle utøve geistlig og verdslig jurisdiksjon. Slike forhold vedvarte helt til grensene var fastlagt, og det samiske territoriet endelig oppdelt. I enkelte tilfeller skjedde ikke det før et stykke ut på 1800-tallet.

I en fredstraktat og grenseskille mellom Norge og Novgorod på slutten av 1320-tallet, ble man enige om et felles influensområde hvor samisk skattebetaling var det sentrale

Mellom Kolahalvøya og Lyngstuva i nærheten av Tromsø skulle samene betale skatt til begge statene. Denne avtalen skulle stå ved lag i bortimot tre hundre år. Den innebærer også at den norske kongen, og etter hvert den danske, ikke hadde full jurisdiksjon over den nordligste delen av Norge.

Samene – utsatt for flerdobbelte beskatningsregimer.

De påfølgende to-tre hundreårene ble en trengselstid i samisk historie. Rivaliseringen mellom russere/karelere, svensker/finner og nordmenn, førte ofte til flerdobbel beskatning og utbytting. Dynamikken i dette maktspillet var at alle som gjorde krav på deler av det samiske landet, mente at kravene ble forsterket og underbygd, jo høyere skatt man maktet å drive inn fra dem som bodde der. Mer eller mindre organiserte hær- eller røveravdelinger drog rundt om for å sikre sin konges eller stormanns interesser. Vold og tvang var vesentlige elementer i dette.

I muntlige overleveringer som har gått fra slektledd til slektledd, er denne vanskelige tiden reflektert i en rekke sagn om omreisende røvere – ikke minst tjudene. Et sentralt element i mange av disse, er også hvordan samene klarte overliste disse – føre dem over stup, utfor fosser, og liknende. Den Oscarnominerte filmen Veiviseren fra 1987 handler om nettopp tjudene og samene.

En samtidskommentator, Peder Claussøn  Friis, på slutten av 1500-tallet, undret seg over at samene hørte inn un­der kongen av både Norge, Sverige og Russland, og var skat­tepliktige til alle tre. Han skrev også at de var så verdifulle skatteobjekter at hvis noen drepte en same, måtte det bøtes til alle tre kongene.   En slik mangedobbel skatteplikt var ikke vanlig. Claussøn Friis  mente derfor at den tredobbelte skatteplikten måtte ha helt spesielle forklaringer. Det han kom frem til var at én konge alene ikke hadde klart å undertvinge samene. Årsaken var den trolldomsmakten de satt inne med.   De aktuelle kongene var derfor blitt nødt til å slutte et slags forbund for å få styringen over dem. Svenskekongen var kommet Norges konge til hjelp med sine såkalte østfinner. Fra russisk side stilte man med bjarmelendere. De to sistnevnte gruppene skulle være jevngode med samene i trolldom. Først når disse kreftene hadde forent seg, måtte samene gi tapt.   I rettferdighetens navn må det likevel nevnes at Claussøn Friis også hadde en annen forklaring på sa­menes tredobbelte skatteplikt. De ville ha Fred og ingen Fiendskab af de nest omliggendis Land.

Kalmarunionen, 1389-1521, hvor Danmark, Norge og Sverige, inkludert Finland, i prinsippet skulle være forent under et felles riksoverhode, fikk også en viss betydning for skattleggingen av samene. De mektige birkarlene langs Bottenviken fikk nemlig i denne perioden kongelig tillatelse til å drive slik virksomhet i forhold til sjøsamene på kysten og langs fjordene i Nord-Norge.

Sverige brøt varig ut av Kalmarunionen i 1521, og birkarlenes gamle skattlegging av samene ble lagt inn under den svenske kronen. I 1551 proklamerte nemlig Gustav Vasa, at samene på en lang strekning av Ishavskysten – Vesterhavet – var Sveriges undersåtter. De var skattepliktige kun til ham, og han tok både dem og deres rørlige og urørlige gods under sin beskyttelse.[1]

Den gamle avtalen mellom Norge og Novgorod om felles skattlegging av samene i dette området  var imidlertid ikke opphevet. I tillegg kom at den russiske storfyrsten i 1517, hadde kommet med en nærmest tilsvarende proklamasjon for delvis de samme samene som Gustav Vasa i 1551 mente var hans undersåtter. Storfyrst Basilius hadde muligens vært enda klarere enn svenskekongen, i det han forbød skattefogdene sine å fiske, eller drive jakt i samenes eyendoms Skoff och Mark.

1613. Norge får eneherredømmet over kyst- og fjordområdene i nord.

I 1595 skjer en ny endring. Russland overdro da til Sverige sin skattleggingsrett av samene vest for Varanger, og avkall på den skattleggingsretten helt til Tromsøområdet, som var blitt avtalt med den norske kongen mot slutten av 1320-tallet.

I henhold til denne avtalen mente den svenske kongen at hans rett til kyst- og fjordområdene i nord var blitt styrket. Svenskene begynte etablere fysiske støttepunkter i Finnmark, og man prøvde å få styring av næringslivet – blant annet gjennom inngripen i de store lakseelvene.

Striden om herredømmet over den nordligste delen av Nordkalotten var en av årsakene til Kalmarkrigen, 1611-12. Sverige hadde dårligst krigslykke. Gjennom freden i Knæred i 1613 ble det slått fast at alle i de omtvistede kyst- og fjordområdene, for første gang, kun skulle kulle ligge under norsk (i praksis dansk) styre. Samene der skulle fra da av betale skatt bare til kongen i København. Men – det ble ikke så veldig mye bedre fordi denne skatten ble kraftig hevet. 

I 1613 ble Norge likevel ennå ikke Norge slik det er i dag. Samene i den indre delen av Finnmark skulle nemlig fortsatt være begge lands undersåtter. Sverige skulle ha den geistlige og verdslige styring, men begge statene skulle stadig skattlegge samene i området.

1751. Grensen mellom Norge og Sverige fastsettes.

Danmark med Norge, og Sverige med Finland, lå i stadig strid med hverandre, utover på 1600-tallet. Dette fikk konsekvenser for sørsamene. Utfallet av en av disse krigen var nemlig at Jemtland og Härjedalen i 1645 gikk over fra å være norske, til å bli svenske distrikter.

Et stykke ut på 1700-tallet ble det enighet om å komme frem til en endelig grense mellom Norge og Sverige. Etter langvarige forhandlinger ble grenselinjen fastsatt i 1751. Dette er stadig grensen mellom Sverige og Norge, og størstedelen av grensen mellom Finland – Norge.

Man ble også enige om at mesteparten av det samiske fellesområdet i den indre delen av Finnmark skulle tilfalle Norge. Én vesentlig årsak til dette var norskregistrerte reindriftssamers bruk av Finnmarksvidda til vinterbeite. I praksis dreier det seg særlig om dagens kommuner Kautokeino, Karasjok og en stor del av Tana.

NaturIig nok ble det i lappekodisillen også gitt retningslinjer for hvordan samene kunne velge statsborgelig tilhørighet, eller hvordan denne tilhørigheten skulle avgjøres. Et interessant element var likeledes at den grenseoverflyttende samiske befolkningen skulle ha full nøytralitet i tilfelle krig mellom Danmark/Norge og Sverige. Selv i krigstider hadde de rett til å flytte fra det ene landet til det andre, og skulle taes vel imot. For grenseområdene i Øst-Finnmark, og mot det aller nordligste Sverige (senere Finland), merker man seg at kodisillen også sikret samene på svensk side full frihandelsrett i Norge.

Det gjaldt blant annet finske og norskregistrerte reindriftssamers flytting til fjordene og kysten av Nord-Troms og Finnmark om sommeren, og inn til de nordfinske skogene om vinteren. De fellessamiske laksefiskeordningene på tvers av grenselinjen i Tanavassdraget, og annen felles ressursbruk, ble likeledes videreført. Det samme gjaldt den nordfinske befolkningens regulære sjøfiske i de nærmeste fjordene på norsk side i Finnmark.

---

Lappekodisillen

I forbindelse med grenseforhandlingene ble man klar over at grensen kom til å berøre samisk næringsvirksomhet  på størstedelen av strekningen – reindriften – helt fra Hedmark/Trøndelagsfylkene til Varanger.

Fra statenes side hadde man en uttalt vilje til å sikre fremtiden for samene, og ville bidra til den Lappiske Nations Conservation.Til grensetraktaten knyttet man derfor et innholdsrikt tillegg på 30 paragrafer, om de grenseoverflyttende samenes rettigheter. Det var første kodisill og tillegg, som skulle ha samme kraft som grensetraktaten selv. Dette tillegget er gjerne kalt Lappekodisillen.

Det viktigste med Lappekodisillen er de samiske næringsrettighetene. De samene som hadde behov for å krysse grensen i forbindelse med næringsutøvelsen, i særlig grad reindrift, skulle fortsatt ha full rett til å gjøre dette. Mot en viss avgift skulle de likeledes ha rett til å bruke land og vann i det andre landet på linje med dets egne undersåtter. Dette gjaldt både beite, jakt, og fiske i sjø og ferskvann.

I forbindelse med reindriftsoverflyttingene ble det innført en egenforvaltning, hvor samelensmannen skulle ha en sentral rolle. Kodisillen etablerte også et internt samisk rettssystem, Lapperetten, med myndighet – også på tvers av den nye grensen. I tillegg det skulle være samiske meddommer på det laveste nivået i det ordinære rettsvesenet, når en same fra det andre landet stod for retten.

NaturIig nok ble det i kodisillen også gitt retningslinjer for hvordan samene kunne velge statsborgelig tilhørighet, eller hvordan denne tilhørigheten skulle avgjøres. Et interessant element var likeledes at den grenseoverflyttende samiske befolkningen skulle ha full nøytralitet i tilfelle krig mellom Danmark/Norge og Sverige. Selv i krigstider hadde de rett til å flytte fra det ene landet til det andre, og skulle taes vel imot. For grenseområdene i Øst-Finnmark, og mot det aller nordligste Sverige (senere Finland), merker man seg at kodisillen også sikret samene på svensk side full frihandelsrett i Norge.

1809/14: Omveltninger for Finland og Norge. Lappekodisillen ble ikke berørt.

I forbindelse med Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, skjedde det grunnleggende endringer i Norges og Finlands status.

Finland ble utskilt fra Sverige i 1809. Man ble da et storfyrstedømme under den russiske tsaren, og det ble trukket en riksgrense mellom Finland og Sverige. Norge på sin side ble i 1814 revet løs fra Danmark, og tvunget inn i en union med Sverige under den svenske kongen.

Det ser ikke ut til at dette fikk negative virkninger for samene og det samiske rettsvernet, slik det var nedfelt i Lappekodisillen. Den fortsatte å fungere på den grensetrekningen som nå var blitt grense mellom Norge og Finland.

Det gjaldt blant annet finske og norskregistrerte reindriftssamers flytting til fjordene og kysten av Nord-Troms og Finnmark om sommeren, og inn til de nordfinske skogene om vinteren. De fellessamiske laksefiskeordningene på tvers av grenselinjen i Tanavassdraget, og annen felles ressursbruk, ble likeledes videreført. Det samme gjaldt den nordfinske befolkningens regulære sjøfiske i de nærmeste fjordene på norsk side i Finnmark.

Den grenseoverskridende ressursbruken var så rotfestet, at det også ble enighet om likelydende regler i Norge og Finland, for gjensidig kirkelig betjening av samene når disse oppholdt seg i nabolandet.[2]

For den gamle svensk-norske grensen var det også helt uproblematisk etter 1814, at reindriftssamene, i henhold til Lappekodisillen fortsatte med flyttingene sine som tidligere.

1826: Oppdeling av det siste samiske fellesområdet. Norge blir endelig samlet til ett rike.

Gjennom en avtale mellom den russiske tsaren og kongen av Sverige-Norge, ble det siste
samiske fellesområdet delt mellom statene i 1826. Det var de øst- eller skoltesamiske siidaene Neiden, Pasvik, og Peisen, sør for Varangerfjorden. Det ble da trukket en fast grense mellom Russland og Norge, og den siste delen av grensen mellom Norge og Finland. Frem til da hadde samene i dette området i det vesentlige vært under russisk jurisdiksjon, men med skatteplikt også til Norge. Dette er i dag Sør-Varanger kommune. Gjennom grensefastsettelsen i 1826 fikk Norge sin endelige fastlandsgrense. Det er nesten tusen år etter Harald Hårfagre. Hva så med de skoltesamene som ble berørt av 1826-grensen? Noen lappekodisill etter mønsteret fra 1751, fikk de ikke. Det eneste formelle var at Pasviksamene som valgte å bli russiske undersåtter, gjennom en avtale fra 1834, beholdt visse rettigheter til laksefiske i enkelte fjorder på norsk side, og i Pasvikelva.

1852/89: Grensesperringer for reindriften.

Mindre kontroverser på grensen mellom Norge og Finland, førte frem mot midten av 1800-tallet til et mer anstrengt forhold når det gjaldt reindriftssamenes bruk av beitene i begge land. I 1852 kom det så et forbud mot grenseoverskridende reindrift.

Forbudet ble først proklamert fra russisk-finsk side, deretter fra svensk-norsk, som også nedla forbud mot finske undersåtters sjøfiske og jakt på norsk område. Men – Lappekodisillen som sådan ble verken da eller senere sagt formelt opp av noen av partene.

Grensesperringen var imidlertid et faktum.  For første gang opplevde samene i dette området en av de viktigste negative realitetene i grensebegrepet: Man ble avskåret fra å innrette næringslivet på den økologisk sett riktigste måten, slik man her hadde gjort i slektledd etter slektledd.

For reindriftssystemene på hele Nordkalotten var grensesperringen en katastrofe, og førte til store omveltninger, avskallinger, og endringer i flyttemønstre. Mest markant var den betydelige utflyttingen av reindriftssamer fra Kautokeino til svensk Karesuando, i løpet av 1850-tallet. Som svenske undersåtter kunne de også fortsette med å bruke vinterbeiter i Finland, fordi grensen mellom Finland og Sverige ennå ikke var lukket.

 I de aller nordligste sognene i Finland førte særlig utelukkelsen fra sjøfisket, og tapet av sommerbeitene i Norge, til svært vanskelige forhold.  Mot slutten av 1850-tallet vokste det derfor frem en klar vilje i Finland til å gjøre betydelige innrømmelser overfor Norge. Målsettingen var at samene igjen skulle kunne gjenoppta den gamle måten å bruke de fornybare naturgodene.

I 1859 kom det til og med et hemmelig tilbud til norsk-svenske myndigheter om at man ville overlate den aller nordligste delen av Finland til Norge, slik at samene igjen skulle kunne bruke både innland og kystområder slik de tidligere hadde gjort. 

Svenske og norske myndigheter sa imidlertid blankt nei til å vurdere tilbudet.

I 1889 ble også grensen mellom Finland og Sverige stengt for overflytting med rein. Dermed var også den grensen som ble fastsatt i 1809, blitt et reelt hinder for samisk fellesskap i næringsutøvelsen. Stengingen av denne grensen forsterket ytterligere de problemene for reindriften på Nordkalotten, som var skapt av grensesperringen mellom Finland og Norge i 1852.

Unionsoppløsning og reinbeitekonvensjoner.

Reinbeitesaken kom også til å bli ett av de vanskeligste spørsmålene i forbindelse med unionsoppløsningen mellom Sverige og Norge i 1905. Norge ønsket å bli kvitt Lappekodisillen og de svenske samenes reinbeiterett. Dette fikk man ikke gjennomslag for, og ble tvunget til å godta at den i prinsippet var uoppsigelig.

1919 lyktes man i å komme frem til en reinbeitekonvensjon. Der ble svenske samers reinbeiteadgang i Norge, fra og med 1923, sterkt begrenset. Dette førte til en vanskelig situasjon i de nordligste reinbeiteområdene i Sverige. I den forbindelse ble det også gjennomført tvangsflyttinger av reindriftsenheter sørover i landet.

Reinbeitekonvensjonen fra 1919 ble revidert i 1949, uten at det ble gjort noen grunnleggende endringer. Slike endringer kom imidlertid med den nye reinbeitekonvensjonen i 1972. Igjen ble de svenske reindriftssamenes beiterett i Norge ytterligere beskåret. Denne konvensjonen skulle gjelde til år 2002, men man er ennå ikke kommet til enighet om en ny.

Grenser på 1900-tallet.

Norges uavhengighet i 1905 påvirket ikke samenes situasjon i grenseområdene mot Finland. Sistnevntes uavhengighet i 1917 derimot, fikk betydning de øst- eller skoltesamene som bodde i Russland. I 1920, avsto nemlig Sovjetunionen en landstripe til Finland, øst for den norsk-russiske grensen fra 1826.  Denne strakte seg helt til Nordishavet, sør for Varangerfjorden. Det var Petsamo – den såkalte finske Ishavskorridoren. Skoltesamene i dette området ble dermed finske undersåtter.

Norge ønsket å få slutt på de nå finske skoltesamenes rett til laksefiske i fjordene i Sør-Varanger, slik denne retten var avtalt med Russland i 1834. Gjennom forhandlinger med finske myndigheter ble denne retten kjøpt ut i 1925.

I 1944 tok Sovjetunionen Petsamoområdet tilbake, samtidig med at man drev de tyske okkupasjonsstyrkene ut av Øst-Finnmark. Mange skoltesamer valgte da å forbli finske undersåtter. De flytta vestover og fikk nye oppholdssteder i det aller nordligste Finland, hvor Sevettijärvi er et blitt et skoltesamisk senter.

Slutten av andre verdenskrig markerte også begynnelsen på den kalde krigen, hvor Jernteppet i mer enn 40 år skilte de russiske samene fra sine frender i de nordiske land.

---

[1] Jf Hyvärinen 1979:124

[2]Se Osmonsalo 1938. eta.thumb|