På midten av 1800-tallet skjedde det et voldelig, samisk opprør. En gruppe samer gikk da til angrep på øvrigheten i Kautokeino. Lensmannen og handelsmannen ble drept, og presten torturert.
Mer om opprøret
Her finner du lenker til nettsteder som kan være nyttige hvis du vil dykke dypere i denne delen av samisk historie.
Kautokeino-opprøret er en hendelse i samisk historie som det er blitt skrevet mye om, det er laget teaterstykker og den kjente filmskaperen Nils Gaup har også laget film om det.
Det finnes mye informasjon om opprøret og mange har meninger om hva som drev Kautokeino-samene til opprør.
Denne hendelsen, som er blitt kalt Kautokeino-opprøret, er en av de mest omskrevne enkelthendelsene i samisk historie.
Konflikten tilknyttet opprøret hadde pågått i flere år. Den sto mellom en gruppe samer som deltok i den læstadianske vekkelsesbevegelsen og den ikke-samiske øvrigheta i Kautokeino: handelsmannen, presten og lensmannen. I midten av november 1852 fant selve opprøret sted.
Dømt til døden
Opprørerne ble overmannet av andre samer som tok sterkt avstand fra det som hadde skjedd. I unnsetningsaksjonen som myndighetene satte i verk, ble også to av opprørerne drept. Rettsvesenet avsa flere dødsdommer og lange fengselsstraffer. To av de dødsdømte, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet i 1854 ved halshugging.
En følge av kolonialistiske holdninger
Nellejet Zorgdragers har forsket på dette opprøret og gir en grundig fremstilling av kontakten og forholdet mellom folkegruppene i nord. Det gjelder blant annet den økende koloniseringen av kysten og fjordstrøkene i det nordligste Norge. Dette førte til bitre konflikter mellom reindriftssamene og kolonister lengre sørfra som nå tok deres tidligere sommerbeiteområder til jordbruksformål.
Zorgdrager gir også en sterk beskrivelse av de norske kolonistenes rasistiske syn på samene, og embetsmennenes nedlatende og brutale behandling av sine samiske undersåtter. Hennes avhandling er et særlig viktig bidrag for å belyse det konfliktfylte klimaet mellom folkegruppene midt på 1800-tallet.
Det etniske hierarkiet var markert. Den norske kulturen var den overlegne. Mange nordmenn betraktet reindriftssamene som halvville mennesker som levde et liv i uvitenhet og elendighet. Hun skriver også at knapt en eneste nordmann tvilte på at hans kultur stod over samenes. Reindriftssamene drev etter deres syn med den mest primitive av alle næringsformer – nomadisme. De hørte hjemme i en verden uten kultur og lover.
Konklusjonen til Zorgdrager er meget klar: Kautokeino-opprøret var i siste instans rettet mot nordmenns kolonialistiske holdninger og den lave status samene fikk i det norske samfunnet som en følge av dette.
Definert som villmenn
Hendelsene i Kautokeino bidro ikke til å høyne den samiske kulturens status i det norske samfunnet. Høyesterett karakteriserte også dette som en eksempelløs forbrytelse som var farlig for samfunnet i sin alminnelighet, men særlig for disse tynt befolkede områdene – bebodd av usiviliserte mennesker. På grunn av at gjerningsmennene hadde fått kristelig undervisning, definerte øverste domstol dette som et røvertog av en horde av ville.
Høyesterett skriver også at det var ledet av hat og hevntørst, og at ønsket blant den laveste klasse i samfunnet over hele verden, var å bryte ned de naturlige skrankene mellom seg og de høyerestående med vold og makt. Det ville føre til en likhet, som ville tilintetgjøre al sivilisasjon.
Det er naturlig å tenke seg at hendelsene i 1852 ga næring til den allerede etablerte læren om at samene var usiviliserte og lavtstående, i forhold til sine norske naboer.