Frem til 1814 var samene i Norge under den danske kongen. Men fra da av ble de norske statsborgere. Grunnloven av 1814 la grunnlaget for en enestående vekst og utvikling for norsk språk og kultur. Det motsatte skjedde for samenes språk og kultur. Ikke minst fikk man den organiserte fornorskingspolitikken fra rundt midten av 1800-tallet.

De to-tre første tiårene etter 1814 var imidlertid positive. Blant annet ble det lagt vekt på å trykke samiskspråklig litteratur, og samisk språk skulle brukes i skolen i størst mulig grad.

Det positive snur

Det gunstige klimaet skulle imidlertid ikke vare. I forbindelse med den norske nasjonsbyggingen, ble samene definert som et mindreverdig folkeslag. Dette gjorde sin virkning i samfunnet, og man fikk en offentlig debatt om samene skulle få undervisning og lærebøker på sitt eget språk, eller om man burde legge mest vekt på bruk av norsk. (Pedersen 2012)

På begynnelsen av 1840-tallet var det røster som uttrykte seg tvilende til om det var riktig i å bevilge penger til å opprettholde samisk språk. Det kunne ikke være riktig å bevare et språk som bare ble snakket av noen få tusen mennesker. Hvorfor skulle man bruke en masse penger på en folkestamme som snart gikk sin undergang i møte?

Dessuten spurte man om hvilken nytte det lå i samiskstudier når man nå hadde fått en tredje folkegruppe – kvenene – som var samene overlegne, og hadde et tilsvarende fremmed språk. Veien var at man gjennom fornorsking måtte sørge for at Norge satte seg i besittelse av dem og ikke de av oss. (Dahl 1957:77/78)

Norsk måtte bli samefolkets morsmål

En sentral forkjemper for samenes språklige og kulturelle rettigheter, Nils V. Stochfleth og hans tilhengere, ble beskyldt for å skape politisk uro. Kanskje ville man også oppleve at Russland en dag ville stå frem som beskytter av samene og kvenene i Norge. Ledende personer krevde at man måtte foreta en grundig undersøkelse av samespørsmålet, og at det samiske språket iallfall burde utryddes hos sjøsamene. (Dahl 1957:77/79)

En annen skribent hevdet at norsk også måtte bli samefolkets morsmål. Eller for å si sannheten, man måtte få samene til å glemme sitt språk. På begynnelsen av 1850-tallet var det også forslag om at man burde sette samebarn bort til norske familier. (Dahl 1957:85. Jf. Dahl 1957:113)

Disse eksemplene viser at man rundt midten av 1800-tallet var i ferd med å få et mye kaldere klima når det gjelder samisk språk og kultur.