Ottars beretning fra Finnmarkskysten i år 890

Rundt år 890 reiste den nordnorske høvdingen Ottar til kong Alfred av England. Kongen skrev ned det Ottar fortalte om hjemlandet, og dette ble den første skriftlige kilden om Norge.

Ottars beretning er blitt den klassiske kilden til samisk og norsk historie fra dette tidsrommet – fortalt av en som bodde der selv. Ottar bodde et sted sør for Tromsø. Han forteller at landet var helt ubebygd lenger nord. Han seilte nordover for å undersøke hvor langt landet strakte seg, og om det bodde noen nord for den øde strekningen. Etter tre døgns seilas var han kommet så langt nord som hvalfangerne dro på det lengste – trolig til kysten av Vest-Finnmark.

Ferden fortsatte helt inn i Hvitehavet. Der fant de bebygd land i Ottars egen mening av ordet. Langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya hadde han imidlertid møtt fiskere, fuglefangere og jegere, og de var alle samer.

Samenes hvalhuder og bjørneskinn gjorde høvdingene rike

Ottar forteller at det også bodde samer i de indre områdene av den skandinaviske halvøya – på de øde fjellstrekningene mot øst. Samene betalte skatt i form av varer til de nordnorske høvdingene, og Ottar gir en detaljert beskrivelse av varene.

Men deres (håløygenes) rikdom er for det meste basert på den skatt som samene betaler dem. Denne skatt består i dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau som er laget av hvalhud og selhud. Enhver betaler etter sin stand. Den fornemste må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og ti ambarer fjær og en bjørne- eller oterskinnkofte og to skipstau. Hvert av disse skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, og det andre av selhud.

Kilder:

Aschehougs norgeshistorie (1995) Bd. 2, s. 87. Oslo

---

Samer og vikinger i tett samarbeid

Allerede i norrøn tid bodde samene over store deler av det som i dag er Norge. Nordmenn hadde stor respekt for samenes kunnskap om blant annet produksjon av varer, båtbygging og seiding, og den norrøne eliten ønsket samene som allierte.

Samiske sjamaner ble ansett som dyktigere enn norrøne seidmenn

Snorres kongesagaer, som er skrevet midt på 1200-tallet, har mange hendelser med levende beskrivelser fra tidlig norrøn tid. Når Snorre snakker om finner, det vil si samer, spiller ofte seiden en vesentlig rolle. Samenes kunnskap om det overnaturlige vakte respekt hos folk. Dette har trolig sammenheng med at både den samiske og den norrøne førkristne religionen hadde sjamanistiske trekk. Det ser også ut til at den samiske sjamanen/noaidien ble ansett som dyktigere enn den norrøne seidmannen eller seidkvinnen.

Folk hadde generelt stor tro på seiden – den samiske overnaturlige dimensjonen. Vi kan blant annet lese om norske høvdinger som holdt til noen få mil nord for Oslo, som lå i konflikt med hverandre. De søkte hjelp hos samiske sjamaner. I en politisk sammenheng skjønner vi at det må ha vært viktig å ha samer som allierte – ikke som fiender og motspillere.

Harald Hårfagre giftet seg med samekvinnen Snefrid

Harald Hårfagre er fremstilt som den kongen som samlet Norge til ett rike. Langt mindre kjent er forholdet hans til samene. Ifølge Snorre var Harald var i kontakt med samer under oppveksten på Hadeland, men skikkelig spennende blir det først når han presenteres for Snefrid, datter til samehøvdingen Svåse på Dovre. Ifølge Snorre ble han hodestups forelsket. Harald giftet seg med Snefrid Svåsedatter og og fikk fire barn med henne.

«… begge er så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på treffer de. »

Snorre Sturlason

En av Haralds sønner, Eirik Blodøks, kom også i kontakt med sin dronning gjennom samer. Det skjedde i en gamme i Finnmark, hvor datteren av en nord-norsk høvding, Gunhild, var sendt for å lære trolldom av samene. Senere mente folk at hun hadde magiske evner.

Harald Hardråde i Sametingets valgmanntall?

Olav den helliges halvbror, Harald Hardråde, ble konge i 1046. Han skal ha vært oldebarn av nevnte Harald Hårfagre og samekvinnen Snefrid. Så Harald Hardråde ville fylt kriteriet for å stå i valgmanntallet til Sametinget – og kongerekken etter ham kunne også gjort det.

Samisk trolldom ved slaget på Stiklestad

Den norske helgenkongen – Olav den hellige – møtte den samiske trolldommen i slaget på Stiklestad i 1030. Han fikk banesåret av den nordnorske stormannen Tore Hund, som hadde en reinskinnskofte som samene hadde laget til ham. Den var visstnok satt inn med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på den.[ Sigvat skald uttrykte det slik:

«Gavmild konge merket hvordan kraftige galdrer fra trollkyndige finner fullt ut Tore berget; da gullets herre hamret «hunden» over aksla med gullprydet klinge- den beit ikke på ham»

Sigvat Tordsson

Sjøsamene hadde de raskeste båtene

Sagaene forteller også om sjøsamene i Nord-Norge, og at de var dyktige båtbyggere. Det var et håndverk som må ha stått høyt i kurs for 1000 år siden. Skulle du reise et sted, og skulle du frakte noe, var sjøveien dominerende. 

De samiske båtene var så raske på vannet at ingen andre skip tok dem igjen. Det kommer særlig frem i kvadet om de skipene som samene bygde på 1100-tallet for Sigurd Slembe – en av dem som gjorde krav på den norske tronen. Skaldekvadet sier det slik:

«Få kan følge furubåt håløigsk som bundet med sener for seilet flyver»

Samene var dyktige jegere og fangstfolk

I tillegg til mye prat om trolldommen, gir sagaene også en bekreftelse på at samene var et dyktige jeger- og fangstfolk. De var ekstremt flinke til å følge spor, særdeles dyktige skiløpere, og uhyre dyktige skyttere.

Les gjerne Ottars beretning fra slutten av 800-tallet. Den viser også at den samiske produksjonen av verdifulle varer var med og dannet grunnlaget for makten til det tidlige vikingtids-aristokratiet i Nord-Norge. 

Levde fredelig sammen til landet ble kristnet

Sagaenes beretninger viser to folk som stort sett levde fredelig side om side. Det ser vi også i enkelte lovtekster. Samene regnes som en naturlig del av et ordnet samfunn hvor lov og rett gjelder.

Når kristendommen etter hvert slår rot i Norge fra tusentallet og utover, endrer forholdene seg. Det utvikler seg en større mistenksomhet overfor samer. Blant annet blir det forbudt å dra til samene for å bli spådd. Flere hundre år senere, da Norge var underlagt dansk styre, ble også samiske sjamaner brent på bålet. Holdningene fra den førkristne norrøne tiden hadde endret seg kraftig.

Kan vi stole på sagaer fra Snorre?

Snorres kongesagaer kan selvfølgelig ikke brukes som eksakte historiske kilder. Men mye kan vi slutte ut fra dem. Vi vet at det var nær kontakt mellom samer og nordmenn – helt til de øverste nivåene i det norrøne samfunnet. Visse typer samisk kunnskap vakte både respekt og frykt, og var sterkt etterspurt blant samenes naboer. Det gjorde samene til en faktor man regnet med både før og etter at det ble aktuelt å omtale Norge som ett rike. 

---

Kilder

Forholdet mellom samen og nordmenn i norrøne kjelder (2010)
Else Mundal
Umeå universitet

Samer som de «andra», Samer om «de andra» (2010)
Else Mundal og Håkon Rydving
Umeå universitet

Norges kongesagaer (1979)
Snorre Sturlason
Oslo

Mytene som skapte Norge. Myter og makt fra vikingtid til middelalder (2012)
Gro Steinsland
Oslo

---

Oppdelingen av det samiske territoriet

Et grunnleggende historisk perspektiv når det gjelder forholdet mellom samene og statene, er at samene bebodde store deler av det området hvor statene trakk sine grenser. Det vil si at både Sverige, Norge, Finland og Russland, er etablert også på gamle samiske områder.

Se artikkel om det gamle samiske bosettingsområdet.

Samene produserte verdifulle varer – ikke minst pelsverk – som var etterspurte langt ut over Norden. For å kunne profitere på den samiske produksjonen, var det derfor viktig å få kontroll over samene, og deres landområder og ressurser. Dette førte til en sterk konkurranse og rivalisering mellom de nordiske statene etter hvert som de ble etablert – og Novgorod – forløperen for Russland.

Samene ble delvis også ansett som statenes felles undersåtter. Blant annet finner man eksempler på at begge skulle ha skattleggingsrett, mens bare den ene skulle utøve geistlig og verdslig jurisdiksjon. Slike forhold vedvarte helt til grensene var fastlagt, og det samiske territoriet endelig oppdelt. I enkelte tilfeller skjedde ikke det før et stykke ut på 1800-tallet.

I en fredstraktat og grenseskille mellom Norge og Novgorod på slutten av 1320-tallet, ble man enige om et felles influensområde hvor samisk skattebetaling var det sentrale

Mellom Kolahalvøya og Lyngstuva i nærheten av Tromsø skulle samene betale skatt til begge statene. Denne avtalen skulle stå ved lag i bortimot tre hundre år. Den innebærer også at den norske kongen, og etter hvert den danske, ikke hadde full jurisdiksjon over den nordligste delen av Norge.

Samene – utsatt for flerdobbelte beskatningsregimer

De påfølgende to-tre hundreårene ble en trengselstid i samisk historie. Rivaliseringen mellom russere/karelere, svensker/finner og nordmenn, førte ofte til flerdobbel beskatning og utbytting. Dynamikken i dette maktspillet var at alle som gjorde krav på deler av det samiske landet, mente at kravene ble forsterket og underbygd, jo høyere skatt man maktet å drive inn fra dem som bodde der. Mer eller mindre organiserte hær- eller røveravdelinger drog rundt om for å sikre sin konges eller stormanns interesser. Vold og tvang var vesentlige elementer i dette.

I muntlige overleveringer som har gått fra slektledd til slektledd, er denne vanskelige tiden reflektert i en rekke sagn om omreisende røvere – ikke minst tjudene. Et sentralt element i mange av disse, er også hvordan samene klarte overliste disse – føre dem over stup, utfor fosser, og liknende. Den Oscarnominerte filmen Veiviseren fra 1987 handler om nettopp tjudene og samene.

En samtidskommentator, Peder Claussøn  Friis, på slutten av 1500-tallet, undret seg over at samene hørte inn un­der kongen av både Norge, Sverige og Russland, og var skat­tepliktige til alle tre. Han skrev også at de var så verdifulle skatteobjekter at hvis noen drepte en same, måtte det bøtes til alle tre kongene.   En slik mangedobbel skatteplikt var ikke vanlig. Claussøn Friis  mente derfor at den tredobbelte skatteplikten måtte ha helt spesielle forklaringer. Det han kom frem til var at én konge alene ikke hadde klart å undertvinge samene. Årsaken var den trolldomsmakten de satt inne med.   De aktuelle kongene var derfor blitt nødt til å slutte et slags forbund for å få styringen over dem. Svenskekongen var kommet Norges konge til hjelp med sine såkalte østfinner. Fra russisk side stilte man med bjarmelendere. De to sistnevnte gruppene skulle være jevngode med samene i trolldom. Først når disse kreftene hadde forent seg, måtte samene gi tapt.   I rettferdighetens navn må det likevel nevnes at Claussøn Friis også hadde en annen forklaring på sa­menes tredobbelte skatteplikt. De ville ha Fred og ingen Fiendskab af de nest omliggendis Land.

Kalmarunionen, 1389-1521, hvor Danmark, Norge og Sverige, inkludert Finland, i prinsippet skulle være forent under et felles riksoverhode, fikk også en viss betydning for skattleggingen av samene. De mektige birkarlene langs Bottenviken fikk nemlig i denne perioden kongelig tillatelse til å drive slik virksomhet i forhold til sjøsamene på kysten og langs fjordene i Nord-Norge.

Sverige brøt varig ut av Kalmarunionen i 1521, og birkarlenes gamle skattlegging av samene ble lagt inn under den svenske kronen. I 1551 proklamerte nemlig Gustav Vasa, at samene på en lang strekning av Ishavskysten – Vesterhavet – var Sveriges undersåtter. De var skattepliktige kun til ham, og han tok både dem og deres rørlige og urørlige gods under sin beskyttelse.[1]

Den gamle avtalen mellom Norge og Novgorod om felles skattlegging av samene i dette området  var imidlertid ikke opphevet. I tillegg kom at den russiske storfyrsten i 1517, hadde kommet med en nærmest tilsvarende proklamasjon for delvis de samme samene som Gustav Vasa i 1551 mente var hans undersåtter. Storfyrst Basilius hadde muligens vært enda klarere enn svenskekongen, i det han forbød skattefogdene sine å fiske, eller drive jakt i samenes eyendoms Skoff och Mark.

1613. Norge får eneherredømmet over kyst- og fjordområdene i nord

I 1595 skjer en ny endring. Russland overdro da til Sverige sin skattleggingsrett av samene vest for Varanger, og avkall på den skattleggingsretten helt til Tromsøområdet, som var blitt avtalt med den norske kongen mot slutten av 1320-tallet.

I henhold til denne avtalen mente den svenske kongen at hans rett til kyst- og fjordområdene i nord var blitt styrket. Svenskene begynte etablere fysiske støttepunkter i Finnmark, og man prøvde å få styring av næringslivet – blant annet gjennom inngripen i de store lakseelvene.

Striden om herredømmet over den nordligste delen av Nordkalotten var en av årsakene til Kalmarkrigen, 1611-12. Sverige hadde dårligst krigslykke. Gjennom freden i Knæred i 1613 ble det slått fast at alle i de omtvistede kyst- og fjordområdene, for første gang, kun skulle kulle ligge under norsk (i praksis dansk) styre. Samene der skulle fra da av betale skatt bare til kongen i København. Men – det ble ikke så veldig mye bedre fordi denne skatten ble kraftig hevet. 

I 1613 ble Norge likevel ennå ikke Norge slik det er i dag. Samene i den indre delen av Finnmark skulle nemlig fortsatt være begge lands undersåtter. Sverige skulle ha den geistlige og verdslige styring, men begge statene skulle stadig skattlegge samene i området.

1751. Grensen mellom Norge og Sverige fastsettes

Danmark med Norge, og Sverige med Finland, lå i stadig strid med hverandre, utover på 1600-tallet. Dette fikk konsekvenser for sørsamene. Utfallet av en av disse krigen var nemlig at Jemtland og Härjedalen i 1645 gikk over fra å være norske, til å bli svenske distrikter.

Et stykke ut på 1700-tallet ble det enighet om å komme frem til en endelig grense mellom Norge og Sverige. Etter langvarige forhandlinger ble grenselinjen fastsatt i 1751. Dette er stadig grensen mellom Sverige og Norge, og størstedelen av grensen mellom Finland – Norge.

Man ble også enige om at mesteparten av det samiske fellesområdet i den indre delen av Finnmark skulle tilfalle Norge. Én vesentlig årsak til dette var norskregistrerte reindriftssamers bruk av Finnmarksvidda til vinterbeite. I praksis dreier det seg særlig om dagens kommuner Kautokeino, Karasjok og en stor del av Tana.

NaturIig nok ble det i lappekodisillen også gitt retningslinjer for hvordan samene kunne velge statsborgelig tilhørighet, eller hvordan denne tilhørigheten skulle avgjøres. Et interessant element var likeledes at den grenseoverflyttende samiske befolkningen skulle ha full nøytralitet i tilfelle krig mellom Danmark/Norge og Sverige. Selv i krigstider hadde de rett til å flytte fra det ene landet til det andre, og skulle taes vel imot. For grenseområdene i Øst-Finnmark, og mot det aller nordligste Sverige (senere Finland), merker man seg at kodisillen også sikret samene på svensk side full frihandelsrett i Norge.

Det gjaldt blant annet finske og norskregistrerte reindriftssamers flytting til fjordene og kysten av Nord-Troms og Finnmark om sommeren, og inn til de nordfinske skogene om vinteren. De fellessamiske laksefiskeordningene på tvers av grenselinjen i Tanavassdraget, og annen felles ressursbruk, ble likeledes videreført. Det samme gjaldt den nordfinske befolkningens regulære sjøfiske i de nærmeste fjordene på norsk side i Finnmark.

---

Lappekodisillen

I forbindelse med grenseforhandlingene ble man klar over at grensen kom til å berøre samisk næringsvirksomhet  på størstedelen av strekningen – reindriften – helt fra Hedmark/Trøndelagsfylkene til Varanger.

Fra statenes side hadde man en uttalt vilje til å sikre fremtiden for samene, og ville bidra til den Lappiske Nations Conservation.Til grensetraktaten knyttet man derfor et innholdsrikt tillegg på 30 paragrafer, om de grenseoverflyttende samenes rettigheter. Det var første kodisill og tillegg, som skulle ha samme kraft som grensetraktaten selv. Dette tillegget er gjerne kalt Lappekodisillen.

Det viktigste med Lappekodisillen er de samiske næringsrettighetene. De samene som hadde behov for å krysse grensen i forbindelse med næringsutøvelsen, i særlig grad reindrift, skulle fortsatt ha full rett til å gjøre dette. Mot en viss avgift skulle de likeledes ha rett til å bruke land og vann i det andre landet på linje med dets egne undersåtter. Dette gjaldt både beite, jakt, og fiske i sjø og ferskvann.

I forbindelse med reindriftsoverflyttingene ble det innført en egenforvaltning, hvor samelensmannen skulle ha en sentral rolle. Kodisillen etablerte også et internt samisk rettssystem, Lapperetten, med myndighet – også på tvers av den nye grensen. I tillegg det skulle være samiske meddommer på det laveste nivået i det ordinære rettsvesenet, når en same fra det andre landet stod for retten.

NaturIig nok ble det i kodisillen også gitt retningslinjer for hvordan samene kunne velge statsborgelig tilhørighet, eller hvordan denne tilhørigheten skulle avgjøres. Et interessant element var likeledes at den grenseoverflyttende samiske befolkningen skulle ha full nøytralitet i tilfelle krig mellom Danmark/Norge og Sverige. Selv i krigstider hadde de rett til å flytte fra det ene landet til det andre, og skulle taes vel imot. For grenseområdene i Øst-Finnmark, og mot det aller nordligste Sverige (senere Finland), merker man seg at kodisillen også sikret samene på svensk side full frihandelsrett i Norge.

1809/14: Omveltninger for Finland og Norge. Lappekodisillen ble ikke berørt.

I forbindelse med Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, skjedde det grunnleggende endringer i Norges og Finlands status.

Finland ble utskilt fra Sverige i 1809. Man ble da et storfyrstedømme under den russiske tsaren, og det ble trukket en riksgrense mellom Finland og Sverige. Norge på sin side ble i 1814 revet løs fra Danmark, og tvunget inn i en union med Sverige under den svenske kongen.

Det ser ikke ut til at dette fikk negative virkninger for samene og det samiske rettsvernet, slik det var nedfelt i Lappekodisillen. Den fortsatte å fungere på den grensetrekningen som nå var blitt grense mellom Norge og Finland.

Det gjaldt blant annet finske og norskregistrerte reindriftssamers flytting til fjordene og kysten av Nord-Troms og Finnmark om sommeren, og inn til de nordfinske skogene om vinteren. De fellessamiske laksefiskeordningene på tvers av grenselinjen i Tanavassdraget, og annen felles ressursbruk, ble likeledes videreført. Det samme gjaldt den nordfinske befolkningens regulære sjøfiske i de nærmeste fjordene på norsk side i Finnmark.

Den grenseoverskridende ressursbruken var så rotfestet, at det også ble enighet om likelydende regler i Norge og Finland, for gjensidig kirkelig betjening av samene når disse oppholdt seg i nabolandet.[2]

For den gamle svensk-norske grensen var det også helt uproblematisk etter 1814, at reindriftssamene, i henhold til Lappekodisillen fortsatte med flyttingene sine som tidligere.

1826: Oppdeling av det siste samiske fellesområdet. Norge blir endelig samlet til ett rike.

Gjennom en avtale mellom den russiske tsaren og kongen av Sverige-Norge, ble det siste samiske fellesområdet delt mellom statene i 1826. Det var de øst- eller skoltesamiske siidaene Neiden, Pasvik, og Peisen, sør for Varangerfjorden. Det ble da trukket en fast grense mellom Russland og Norge, og den siste delen av grensen mellom Norge og Finland. Frem til da hadde samene i dette området i det vesentlige vært under russisk jurisdiksjon, men med skatteplikt også til Norge. Dette er i dag Sør-Varanger kommune. Gjennom grensefastsettelsen i 1826 fikk Norge sin endelige fastlandsgrense. Det er nesten tusen år etter Harald Hårfagre. Hva så med de skoltesamene som ble berørt av 1826-grensen? Noen lappekodisill etter mønsteret fra 1751, fikk de ikke. Det eneste formelle var at Pasviksamene som valgte å bli russiske undersåtter, gjennom en avtale fra 1834, beholdt visse rettigheter til laksefiske i enkelte fjorder på norsk side, og i Pasvikelva.

1852/89: Grensesperringer for reindriften.

Mindre kontroverser på grensen mellom Norge og Finland, førte frem mot midten av 1800-tallet til et mer anstrengt forhold når det gjaldt reindriftssamenes bruk av beitene i begge land. I 1852 kom det så et forbud mot grenseoverskridende reindrift.

Forbudet ble først proklamert fra russisk-finsk side, deretter fra svensk-norsk, som også nedla forbud mot finske undersåtters sjøfiske og jakt på norsk område. Men – Lappekodisillen som sådan ble verken da eller senere sagt formelt opp av noen av partene.

Grensesperringen var imidlertid et faktum.  For første gang opplevde samene i dette området en av de viktigste negative realitetene i grensebegrepet: Man ble avskåret fra å innrette næringslivet på den økologisk sett riktigste måten, slik man her hadde gjort i slektledd etter slektledd.

For reindriftssystemene på hele Nordkalotten var grensesperringen en katastrofe, og førte til store omveltninger, avskallinger, og endringer i flyttemønstre. Mest markant var den betydelige utflyttingen av reindriftssamer fra Kautokeino til svensk Karesuando, i løpet av 1850-tallet. Som svenske undersåtter kunne de også fortsette med å bruke vinterbeiter i Finland, fordi grensen mellom Finland og Sverige ennå ikke var lukket.

I de aller nordligste sognene i Finland førte særlig utelukkelsen fra sjøfisket, og tapet av sommerbeitene i Norge, til svært vanskelige forhold.  Mot slutten av 1850-tallet vokste det derfor frem en klar vilje i Finland til å gjøre betydelige innrømmelser overfor Norge. Målsettingen var at samene igjen skulle kunne gjenoppta den gamle måten å bruke de fornybare naturgodene.

I 1859 kom det til og med et hemmelig tilbud til norsk-svenske myndigheter om at man ville overlate den aller nordligste delen av Finland til Norge, slik at samene igjen skulle kunne bruke både innland og kystområder slik de tidligere hadde gjort. 

Svenske og norske myndigheter sa imidlertid blankt nei til å vurdere tilbudet.

I 1889 ble også grensen mellom Finland og Sverige stengt for overflytting med rein. Dermed var også den grensen som ble fastsatt i 1809, blitt et reelt hinder for samisk fellesskap i næringsutøvelsen. Stengingen av denne grensen forsterket ytterligere de problemene for reindriften på Nordkalotten, som var skapt av grensesperringen mellom Finland og Norge i 1852.

Unionsoppløsning og reinbeitekonvensjoner.

Reinbeitesaken kom også til å bli ett av de vanskeligste spørsmålene i forbindelse med unionsoppløsningen mellom Sverige og Norge i 1905. Norge ønsket å bli kvitt Lappekodisillen og de svenske samenes reinbeiterett. Dette fikk man ikke gjennomslag for, og ble tvunget til å godta at den i prinsippet var uoppsigelig.

1919 lyktes man i å komme frem til en reinbeitekonvensjon. Der ble svenske samers reinbeiteadgang i Norge, fra og med 1923, sterkt begrenset. Dette førte til en vanskelig situasjon i de nordligste reinbeiteområdene i Sverige. I den forbindelse ble det også gjennomført tvangsflyttinger av reindriftsenheter sørover i landet.

Reinbeitekonvensjonen fra 1919 ble revidert i 1949, uten at det ble gjort noen grunnleggende endringer. Slike endringer kom imidlertid med den nye reinbeitekonvensjonen i 1972. Igjen ble de svenske reindriftssamenes beiterett i Norge ytterligere beskåret. Denne konvensjonen skulle gjelde til år 2002, men man er ennå ikke kommet til enighet om en ny.

Grenser på 1900-tallet.

Norges uavhengighet i 1905 påvirket ikke samenes situasjon i grenseområdene mot Finland. Sistnevntes uavhengighet i 1917 derimot, fikk betydning de øst- eller skoltesamene som bodde i Russland. I 1920, avsto nemlig Sovjetunionen en landstripe til Finland, øst for den norsk-russiske grensen fra 1826.  Denne strakte seg helt til Nordishavet, sør for Varangerfjorden. Det var Petsamo – den såkalte finske Ishavskorridoren. Skoltesamene i dette området ble dermed finske undersåtter.

Norge ønsket å få slutt på de nå finske skoltesamenes rett til laksefiske i fjordene i Sør-Varanger, slik denne retten var avtalt med Russland i 1834. Gjennom forhandlinger med finske myndigheter ble denne retten kjøpt ut i 1925.

I 1944 tok Sovjetunionen Petsamoområdet tilbake, samtidig med at man drev de tyske okkupasjonsstyrkene ut av Øst-Finnmark. Mange skoltesamer valgte da å forbli finske undersåtter. De flytta vestover og fikk nye oppholdssteder i det aller nordligste Finland, hvor Sevettijärvi er et blitt et skoltesamisk senter.

Slutten av andre verdenskrig markerte også begynnelsen på den kalde krigen, hvor Jernteppet i mer enn 40 år skilte de russiske samene fra sine frender i de nordiske land.

---

[1] Jf Hyvärinen 1979:124

[2] Se Osmonsalo 1938. eta.thumb|

---

Grunnlovens konsekvenser for samisk eksistens og kultur

Vi forbinder 1814 med grunnlov og demokrati, men i praksis opplevde befolkningen dette ulikt. Ideen om nasjonalstaten med det norske folk i sentrum slo gjennom. Det skulle få negative konsekvenser for den samiske befolkningen.

De første tiårene etter 1814 var positive for samiske språk og kultur. Kongen selv, Carl Johan, engasjerte seg også i arbeidet for samenes rettigheter. I 1840 sa han blant annet at det var lett å gjøre disse urinnvånere urett, men at «…den rette politikk tillot ingen urett». Men selv om Grunnloven ikke hadde noen brodd mot samene, endret forholdene seg raskt i negativ retning.

Sterk norsk nasjonalisme

Under det danske styret fra København hadde samene i prinsippet vært ett av mange likestilte folk eller nasjoner. I det danske veldet som Norge var en del av før 1814, fantes det en rekke språk og kulturer som hovedstaden og kongens embetsverk respekterte.

Men en tid etter 1814 slo ideen om nasjonalstaten gjennom i Norge. Det norske folket sto i sentrum, og det skulle være ett folk, én stat, ett språk og én rettstenking. Når grunnloven ble praktisert etter dette prinsippet, åpnet det for å ramme både samenes språk, kultur og materielle rettigheter. Særlig etterhvert som samene begynte å bli sett på som et mindreverdig folkeslag.

Den såkalte innvandringsteorien ble utviklet av Rudolf Keyser fra slutten av 1820-tallet. Hans gode venn og elev, P. A. Munch, fulgte opp og publiserte teorien i lærebøker og større historieverker. Teorien skulle bevise at nordmennene – den norrøne germanske stamme – var kommet til Skandinavia før danskene og delvis også svenskene.

Samene var ikke en del av folket i Keysers ideer

Samene eide ikke grunnen de levde på, og de drev heller ikke jordbruk. Derfor fantes det ikke eiendomsrett til jord før innvandrerne slo seg ned som bønder. Den norrøne stammen tok det ubebygde landet til eie som odel og etablerte staten.

Keyser beskrev de frie norske bøndene som selve folket. Han mente at samene trolig var nordmennenes første treller. Det fantes ikke noe folkefellesskap mellom samer og nordmenn, uten det aller fjerneste. Samene var ikke en del av folket, og tilhørte ikke rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.

Teorien kom samtidig med nasjonsbyggingen

For å forstå hvordan denne teorien kunne bli anerkjent omfavnet, er det greit å vite at Rudolf Keyser og P. A. Munch tilhørte Norges ypperste intellektuelle elite rundt midten av 1800-tallet. Og Munch var trolig landets fremste åndshøvding, så folk lyttet til disse to. I tillegg var innvandringsteorien var utrolig godt tilpasset den intense norske nasjonsbyggingen, og den fikk en enorm gjennomslagskraft. Høyst sannsynlig er det også deres lære som bidrar til at samisk kultur og materielle rettigheter kommer i en mye dårligere stilling enn tidligere.

På begynnelsen av 1840-tallet oppstår en offentlig debatt med rasistiske undertoner om at samisk er en underlegen kultur. Omtrent samtidig gjør Norge det første fremstøtet for å svekke reindriftssamenes rettigheter til reinbeiting over grensen mellom Sverige og Norge. Disse rettighetene var tidligere fastlagt i Lappekodisillen av 1751. 

Legger grunnen for fornorskningspolitikken overfor samene

I 1848 gjør Stortinget det første vedtaket som peker frem mot fornorsking av samene. Regjeringen og stortinget slår fast at Finnmark (halvannen gang Belgias størrelse) hadde vært eid av kongen/staten fra gammelt av. Regjeringens begrunnelse var helt i tråd med innvandringsteoriens syn på eiendomsrett. Distriktet hadde skulle bare vært bebodd av nomadiske «lapper» uten eiendomsrett til jord, i tillegg hadde amtet vært en koloni. Så i 1852 blir Lappekodisillen satt til side på den nordligste delen av grensen, og reindriftsflyttingene over grensen mellom Norge og Finland blir forbudt.

Den samiske befolkningen og samisk kultur kom altså i en vanskeligere situasjon under norsk styre enn de før 1814 hadde vært noen tiår tidligere under dansk styre. Det nye rikssentret var nå Kristiania. Der skulle man med alle midler prøve å sikre sin nye selvstendighet og skape en egen norsk/nasjonale plattform i forhold til andre stater og folk. I et slikt bilde var det mindre plass for rettighetene til urfolk og minoriteter.

P. A. Munch skrev samene ut av historiebøkene

Samene hørte ikke hjemme i det nasjonale bildet. P.A. Munch begynte på sitt storverk «Det norske folks historie» i 1852. Der skrev han like godt samene helt ut av historien allerede på de to første sidene:

«Det norske folks historie begynner samtidig med landets. Norge har ingen historisk tilstedeværelse uten ved nordmennene, og nordmennene ingen uten Norge. De vesentlige delene av landet, dalene og de lavere strøkene, var ikke bebygd før vore Forfædre vandret inn. Oppe på fjellslettene vandret det kanskje noen Finner eller Lapper med reinflokkene sine, men det kan man ikke kalle for noen Bebyggelse. Og – det er med Bebyggelsen et lands egentlige historie begynner.»

Nye ord fra stortingspresidenten i 2014.

Under Sametingets grunnlovsjubileumsseminar i 2014 holdt stortingspresident Olemic Thommesen en viktig tale. Han kom inn på hvilke konsekvenser etableringen av Norge som stat hadde fått for samene som urfolk. Han slo fast at politikken overfor urbefolkningen hardnet til da nasjonsbyggingen ble intensivert utover 1800-tallet.

Stortingspresidenten pekte også på samenes manglende plass i norsk historieskriving. Blant annet ekteskapet mellom Harald Hårfagre og samekvinnen Snefrid, og nordmenns samkvem med samene forøvrig. Dette ble ikke bare glemt, men bevisst utelatt da den store fortellingen om Norge og nordmenn skulle skrives på 1800-tallet og det fikk stor innflytelse for synet på samene og samenes status i Norge.

---

Samisk språk, 1814-1850

Frem til 1814 var samene i Norge under den danske kongen. Men fra da av ble de norske statsborgere. Grunnloven av 1814 la grunnlaget for en enestående vekst og utvikling for norsk språk og kultur. Det motsatte skjedde for samenes språk og kultur. Ikke minst fikk man den organiserte fornorskingspolitikken fra rundt midten av 1800-tallet.

De to-tre første tiårene etter 1814 var imidlertid positive. Blant annet ble det lagt vekt på å trykke samiskspråklig litteratur, og samisk språk skulle brukes i skolen i størst mulig grad.

Det positive snur

Det gunstige klimaet skulle imidlertid ikke vare. I forbindelse med den norske nasjonsbyggingen, ble samene definert som et mindreverdig folkeslag. Dette gjorde sin virkning i samfunnet, og man fikk en offentlig debatt om samene skulle få undervisning og lærebøker på sitt eget språk, eller om man burde legge mest vekt på bruk av norsk. (Pedersen 2012)

På begynnelsen av 1840-tallet var det røster som uttrykte seg tvilende til om det var riktig i å bevilge penger til å opprettholde samisk språk. Det kunne ikke være riktig å bevare et språk som bare ble snakket av noen få tusen mennesker. Hvorfor skulle man bruke en masse penger på en folkestamme som snart gikk sin undergang i møte?

Dessuten spurte man om hvilken nytte det lå i samiskstudier når man nå hadde fått en tredje folkegruppe – kvenene – som var samene overlegne, og hadde et tilsvarende fremmed språk. Veien var at man gjennom fornorsking måtte sørge for at Norge satte seg i besittelse av dem og ikke de av oss. (Dahl 1957:77/78)

Norsk måtte bli samefolkets morsmål

En sentral forkjemper for samenes språklige og kulturelle rettigheter, Nils V. Stochfleth og hans tilhengere, ble beskyldt for å skape politisk uro. Kanskje ville man også oppleve at Russland en dag ville stå frem som beskytter av samene og kvenene i Norge. Ledende personer krevde at man måtte foreta en grundig undersøkelse av samespørsmålet, og at det samiske språket iallfall burde utryddes hos sjøsamene. (Dahl 1957:77/79)

En annen skribent hevdet at norsk også måtte bli samefolkets morsmål. Eller for å si sannheten, man måtte få samene til å glemme sitt språk. På begynnelsen av 1850-tallet var det også forslag om at man burde sette samebarn bort til norske familier. (Dahl 1957:85. Jf. Dahl 1957:113)

Disse eksemplene viser at man rundt midten av 1800-tallet var i ferd med å få et mye kaldere klima når det gjelder samisk språk og kultur.

---

Samene og den norske historiske skole (2012 Oslo)
Steinar Pedersen
Trykt i Henriksen, Tore/Ravna, Øyvind, red: Juss i nord: Hav, fisk og urfolk. Det juridiske fakultets jubileumsbok (Universitetet i Tromsø)

Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905 (1957 Oslo)
Helge Dahl

---

Kautokeino-opprøret 1852

På midten av 1800-tallet skjedde det et voldelig, samisk opprør. En gruppe samer gikk da til angrep på øvrigheten i Kautokeino. Lensmannen og handelsmannen ble drept, og presten torturert.

Denne hendelsen, som er blitt kalt Kautokeino-opprøret, er en av de mest omskrevne enkelthendelsene i samisk historie.

Konflikten tilknyttet opprøret hadde pågått i flere år. Den sto mellom en gruppe samer som deltok i den læstadianske vekkelsesbevegelsen og den ikke-samiske øvrigheta i Kautokeino: handelsmannen, presten og lensmannen. I midten av november 1852 fant selve opprøret sted.

Dømt til døden

Opprørerne ble overmannet av andre samer som tok sterkt avstand fra det som hadde skjedd. I unnsetningsaksjonen som myndighetene satte i verk, ble også to av opprørerne drept. Rettsvesenet avsa flere dødsdommer og lange fengselsstraffer. To av de dødsdømte, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet i 1854 ved halshugging.

En følge av kolonialistiske holdninger

Nellejet Zorgdragers har forsket på dette opprøret og gir en grundig fremstilling av kontakten og forholdet mellom folkegruppene i nord. Det gjelder blant annet den økende koloniseringen av kysten og fjordstrøkene i det nordligste Norge. Dette førte til bitre konflikter mellom reindriftssamene og kolonister lengre sørfra som nå tok deres tidligere sommerbeiteområder til jordbruksformål.

Zorgdrager gir også en sterk beskrivelse av de norske kolonistenes rasistiske syn på samene, og embetsmennenes nedlatende og brutale behandling av sine samiske undersåtter. Hennes avhandling er et særlig viktig bidrag for å belyse det konfliktfylte klimaet mellom folkegruppene midt på 1800-tallet.

Det etniske hierarkiet var markert. Den norske kulturen var den overlegne. Mange nordmenn betraktet reindriftssamene som halvville mennesker som levde et liv i uvitenhet og elendighet. Hun skriver også at knapt en eneste nordmann tvilte på at hans kultur stod over samenes. Reindriftssamene drev etter deres syn med den mest primitive av alle næringsformer – nomadisme. De hørte hjemme i en verden uten kultur og lover.

Konklusjonen til Zorgdrager er meget klar: Kautokeino-opprøret var i siste instans rettet mot nordmenns kolonialistiske holdninger og den lave status samene fikk i det norske samfunnet som en følge av dette.

Kilder:

De rettferdiges strid : Kautokeino 1852 (1997)
Nellejet ZorgdragerISBN 82-412-0300-4

2. Høyesteretts innberetning til kongen om sin dom (1997)
Retstidende. nr. 10, 6.3.1854, i gjengivelse hos Mikkelsen/Pålsrud 1997:309.

---