Kola-samer er den mest østlige gruppen av samer. Her finner vi gruppene Kildin, Ter, Akkala og Skolt som bor og har historisk bodd på Kolahalvøya, Russland (nordsamisk: Guoládatnjárga).

Dagens Kola-samer
Totale antallet Kola-samer er anslått til omtrent 1599 personer (2010) som lever på Kolahalvøya i Russland. Kola-samene bor ikke lenger i sine tradisjonelle landsbyer. De ble stengt i forbindelse med politikken fra 1960-tallet, da samene ble flyttet med tvang fra sine tradisjonelle områder. Omtrent halvparten av den kolasamiske befolkningen bor i dag i Luujavv’r (Lovozero på russisk), og andre halvdel bor i ulike byer rundt omkring på Kolahalvøya.

Det er omtrent 700 personer som har kunnskap i kildinsamisk språk, 20 personer som snakker skoltesamisk og mulig 2 personer som kan tersamisk. Den siste bærer av akkalasamisk språk, Aleftina Sergina, gikk bort i 2003. Det ble da offisielt at språket gikk bort sammen med henne.

Imidlertid, kola-samene har vist sterk vilje og jobber aktivt for å opprettholde sin livsstil, sine språk, sin kultur og sitt håndverk (kiidt tujj, på kildinsamisk).

Kola-samenes dramatiske historie
Kola-samenes historie er preget av flere dramatiske hendelser gjennom det 20-århundre, hendelser som har rammet hardt den kola-samiske befolkningen.

Fram til slutten av 1930-tallet har samene opprettholdt sine slektsbaserte samfunn, kjent som syjjt (på kildinsamisk), og siida (på nordsamisk). Det lå 21 syjt på Kolahalvøya og i det kildinsamiske språket finner vi bla disse: N’javddam, Pac’jogk, Pecam, Muetk, Kiilt, Koardegk, Lejjavv’r, Arsjogk, Jovvkuj, Guoddemjavv’r, Limbes, P’enne, Sosnevke, Sueŋŋel, Nuett’javvr, Sarvesjavv’r, Akkel, Čukksuel, Masel’k, Lujavv’r, Kintuš.

Flertallet av befolkningen i disse landsbyene var samer som drev med reindrift, fiske og sanking. Om vinteren bodde samene i sine vinterbosettinger, og om sommeren fulgte de reinsdyrene til sommerbosettingene lengre inn på halvøya eller ved kysten.

Situasjonen for Kola-samene forandret seg hurtig og ubønnhørlig fra slutten av 1930-tallet til 1940-tallet da første ‘kollektiviseringspolitikk’ ble gjennomført. Som et resultat av denne politikken ble den private reindriften nasjonalisert av staten og overført til kollektivbruk. Samene ble leid inn til disse brukene for å gjete reinsdyrene som før hadde tilhørt deres egne familier.

Det endte med at på 1960-tallet ble disse kollektivbrukene nedstengt sammen med samiske tradisjonelle boplasser. I praksis betydde det at alle samene ble tvangsflyttet til Lujavv’r (russisk: Lovozero), som opprinnelig hadde vært en samisk landsby. Slik ble noen familier tvangsflyttet flere ganger i løpet av en periode på omtrent 30 år. Tvangsflyttingene resulterte i skjebnesvangre endringer i Kola-samenes liv i det 20. århundre: Tap av reinflokkene, fisket og bruken av lokale naturområder, tap av språk, tap av personlig bolig og eiendom, o.l.

I 1938-39, i etterkant av kollektiviseringspolitikken, fant det sted en finsk-russisk væpnet konflikt i Peäccam/Petsamo/Petsjenga-området der skoltesamene bodde.  En hel skoltesamisk landsby fra Kola halvøya, Sueŋŋel syjjt (på kildinsamisk), måtte flytte over grensa til Čeʹvetjäuʹrr/Sevettijärvi iFinland, og noen familier bosatte seg Njaudam/Näätämö/Neiden i Norge. På den måten har kola-samene sterke fellesrøtter med skoltesamene i Finland og Norge.

Stengt bak jernteppet
Frem til 1991, tilhørte kola-samene Sovjetunionen. De første forsøkene på å inkludere kola-samiske representanter i samisk samarbeid begynte før Sovjetunionens oppløsning. I perioden fra 1960- til 1980-tallet var det flere samiske grenseoverskridende møter som fant sted enten på russisk eller nordisk side av grensen. Et slikt møte ble innledet av det nordiske Samerådet under Nordkalotten-konvensjonen i 1966, der samiske representanter fra alle fire stater samlet seg i Murmansk. Godt og vel et tiår senere, i 1977, fikk delegasjonen fra Samerådet mulighet til å arrangere en studietur til Lujavv’r/Lovozero, den samiske hovedlandsbyen på Kolahalvøya.

I 1968 deltok flere sovjetiske forskere på en av de grenseoverskridende kongressene, også arrangert av Samerådet. Imidlertid fikk kun én etnisk kola-same delta på en slik kongress, og det var først i 1983. Denne samiske personen var Vasilii Selivanov, som senere ble den første presidenten i AKS Kola samenes forening, opprettet i 1989.

I 1988 besøkte delegasjonen fra Samerådet den nordlige festivalen i Murmansk. På 1980-tallet var bevegelsesfriheten utenfor det sovjetiske jernteppet fremdeles en alvorlig hindring for kola-samenes deltagelse i grenseoverskridende samarbeid. Men året 1989 var et vendepunkt: Representanter fra den kola-samiske språkgruppen ble endelig tillat å dra på en studiereise til Finland. Det var en av de første samarbeidsturene med en kola-samisk delegasjon.  

Forent av samiske kvinner
Som resultat av denne turen, skjedde det i mai i 1989 et historisk møte som ble en viktig symbolsk manifestasjon, da samiske kvinner fra russisk side møtte samiske kvinner fra Finland, og fra Sáráhkka – den samiske kvinneorganisasjonen i Norge – med Máret Sara som leder. Stedet for møtet ble valgt til å skje på broen over Anárjohka, elven som renner mellom grenselandsbyene Karigasniemi (Finland) og Karasjok (Norge). Foruten den symbolske betydningen, spilte en annen faktor den store rollen i valget av broen som møteplass. Realiteten var at samene fra Kolahalvøya ikke hadde lov å krysse grensen til Norge.  Formelt sett skulle deres besøk avholdes kun på den finske siden av elvebredden i Karigasniemi.

På grunn av dette kvinnemøtet, ble AKS (Kola-samenes forening) inkludert i Samerådets struktur på den 15. samekonferansen i Helsinki i 1992. Under denne konferansen ble Nina Afanas’eva valgt som den første lederen for Samerådet fra russisk side (1992-1995). Den 16. samekonferansen fant deretter sted på russisk side, i Murmansk i 1996. Slik skapte samiske kvinner fra de tre stater Russland, Finland og Norge en felles samisk historie, på broen ved Karigasniemi i mai 1989.

Samene fra Russland, representert av AKS, ble med i arbeidet til Arbeidsgruppe for urfolk i Barents regionen (WGIP) i Kirkenes allerede i 1992. Etter det fikk WGIP endelig fast status i det Barents Regionale Rådet i 1995. Siden da og frem til krigen mellom Russland og Ukraina i 2022, var det to prinsipprammer for samisk grenseoverskridende samarbeid: Samerådet og WGIP.

---

Kilder:

Afanasyeva, Anna. 2014. Guoládaga sámiid eallin ovdal bággofárrehemiid= The Kola Sámi people after enforced resettlement. In Sámis (17–18), pp. 20-25. ČálliidLágádus. 

Berg-Nordlie, Mikkel. 2017. “Fighting to be heard in Russian and in Sápmi. Russian Sámi representation in Russian and pan-Sámi politics, 1992–2014.” PhD diss., UiT The Arctic University of Norway.

Kulonen, Ulla-Maija, and Irja Seurujärvi-Kari, and Risto Pulkkinen. (eds). 2005. The Saami: A Cultural Encyclopedia. Vammalan kirjapaino Oy, Vammala.

Ottar. Samiske kvinner. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum 2 (90) Nr. 180.  

Rantala, Leif, and Aleftina Sergina. 2009. “Áhkkila sápmelaččat: oanehis muitalussámejoavkku birra, man maŋimuš sámegielalaš olmmoš jámii 29.12.2003” [Akkala Sami: a short story about a Sami group, whose last speaker died 29.12.2003]. Lapin yliopiston kasvatustieteellisiä raportteja 8, Rovaniemi.

Sara, Máret, and Nina Afanasjeva. 2017. Samer i Russland: 1917–2017 = Sámit Ruoššas: 1971-2017. ČálliidLágádus: Kárášjohka.