Samiske politikere, akademikere, kunstnere og samiske organisasjoner har vært synlige aktører i den globale urfolksbevegelsen siden denne for alvor ble verdensomspennende på 1970- og 80 tallet. Historisk sett har det vært samiske fagfolk, organisasjoner og institusjoner involvert i alle større prosesser som har ledet frem til etableringen av de organene som skal ivareta urfolks rettigheter internasjonalt.
Internasjonalt urfolksnettverk
Samisk engasjement på den internasjonale arenaen har skjedd parallelt med institusjonsbygging og rettighetskamp på hjemmebane, i de nordiske land, og samepolitisk mobilisering regionalt, nasjonalt og nordisk. Milepælene i den samiske rettighetskampen har kommet gjennom at organisering, mobilisering, kapasitetsbygging og samarbeid har skjedd på flere ulike nivåer: lokalt, regionalt, nasjonalt, nordisk og internasjonalt. Veien fra små samiske bygdesamfunn til korridorene i Palais des Nations i Genéve eller FN-bygget i New York er ikke så lang når man har et stort nettverk av urfolksorganisasjoner å samarbeide med, og lang tradisjon i å delta i det internasjonale urfolkssamarbeidet.
Urfolks rett til deltakelse og selvrepresentasjon
Styrking av urfolks deltakelse i beslutningsprosesser i FN- systemet har de siste tiårene vært en av de store sakene som både samiske organisasjoner og andre urfolksorganisasjoner har arbeidet med. Verdenskonferansen for urfolk i 2014 initierte en egen prosess for å styrke urfolks deltakelse i FNs beslutningsprosesser og sluttdokumentet fra verdenskonferansen vektlegger dette som en prioritet i samarbeidet mellom stater og urfolk i FN.
Urfolksorganisasjoner og institusjoner har også hatt dette som en av de viktigste sakene både i sluttdokumentet fra Alta-konferansen i 2013 og Quito-konferansen i 2020. Artikkel 18 i FNs urfolkserklæring sier at urfolk har en rett til å delta i beslutningsprosesser i saker som påvirker deres rettigheter. Videre sier erklæringen at urfolk skal ha rett til å bli representert av sine egne institusjoner og på den måten de tradisjonelt representerer seg selv på. Artikkel 41 i urfolkserklæringen ber FNs organer om å ta ansvar for å etablere ordninger som sikrer urfolks deltakelse i beslutningsprosesser i saker som påvirker dem.
Styrking av urfolks deltakelse i FN-systemet
FN som organ har siden etableringen primært vært et organ av og for stater. Urfolk har utfordret tenkningen rundt hele konseptet med «Forente nasjoner», og hevdet at FN-systemet må endres for å bedre inkludere også nasjoner eller folk som ikke har etablert stater, men som likevel utgjør egne folk innenfor grensene til de etablerte statene. I en verden hvor mange land tar oppgjør med en historie med kolonisering, assimilering og grove brudd på urfolks menneskerettigheter, så har også FN igangsatt prosesser for å sammen med urfolksrepresentanter finne ut hvordan urfolks stemme kan styrkes når det gjelder i ulike beslutningsorganer innenfor FN.
Styrking av urfolks deltakelse i FN-systemet krever blant annet at akkrediteringsreglene som FN opererer med, endres, slik at urfolksinstitusjoner også kan ta ordet og komme med forslag i ulike typer FN-møter. Urfolk har argumentert med at deres institusjoner ikke er vanlige NGO´er på lik linje med ulike interesseorganisasjoner, at f.eks Sametingene er folkevalgte parlamenter som representerer det samiske folket, og kan ikke settes i samme kategori som en interesseorganisasjon. Urfolk har vist til at deres måte å organisere seg på, gjennom tradisjonelle råd eller moderne urfolksparlamenter, og urfolks egne rettssystemer og autonome strukturer skal anerkjennes på lik linje med stater i FN.
Utfordringen er å bli enige om hvilke kriterier som skal brukes når FN vurderer hvorvidt en institusjon skal få adgang til akkreditering som representativt organ for urfolk i FN. Prosessen pågår fortsatt og for å få fremdrift i arbeidet stater og urfolk blitt enige om å starte med å vurdere hvordan urfolks deltakelse i prosessene som skjer i FNs Menneskerettsråd skal styrkes.