Det er fra media vi har dem. Disse bildene av samer med rein, med fargerike klær, gjerne joikende på ei scene. Det er også fra media vi har bildene av trommende og dansende indianere[1] på krigsstien, eller fulle og kriminelle i reservatet.

Det er også media som har spredt bildene av fillete, fattige, skitne, arbeidsledige aborginere i Australia. Media har en enorm makt til å bygge opp og vedlikeholde stereotypier. For det som er nevnt ovenfor er nettopp stereotypier av noen urfolk. Stereotypier er vanligvis direkte feil eller bare en liten del av sannheten. Så blir stereotypiene spredt av media, gjentatt i media, og ender opp med å bli det folk flest vet om urfolk.

Årsaken er veldig enkel. Vi får en veldig stor del av inntrykkene om verden rundt oss gjennom media. Når inntrykkene fra media ikke blir rettet opp av noe annet er det stereotypiene som fester seg.

Noen forskere mener at nettopp feilinformasjon om urfolk i hovedstrømsmedier[2] er den direkte årsaken til at urfolk selv har opprettet egne medier.

Urfolksmedier

Urfolksmedier finns i dag i et stort antall over hele verden og noen av dem har svært gamle røtter. Allerede i 1828 ble det første urfolksmediet i verden opprettet, the Cherokee Phoenix, i USA. Også samene har vært tidlig ute med å opprette egne medier. I 1873 kom den første samiske avisa Muitalægje ut. Den overlevde i tre år. Den neste samiske avisa Nuorttanaste kom første gang ut i 1898 og den er fortsatt i drift. Siden slutten av 1940-tallet har det vært sendinger på samisk i radio og siden begynnelsen av 1990 på TV. I tillegg til radio og TV kommer det daglig ut ei samisk avis på norsk (Ságat) og på samisk (Ávvir). Alle disse samiske mediene er naturligvis også på internett.

Hvorfor behøver vi samiske medier?

At samiske og andre urfolksmedier finns er nå en ting. Men er det noe spesielt med dem? Svaret er både ja og nei. Media blir ofte beskrevet som limet som holder samfunnet i hop. Det er ingen dårlige beskrivelser. Et samfunn uten medier ville være kjedelig fordi vi ikke får den underholdningen som medier produsere. Det ville også være vanskelig å vite hva som skjer i lokalsamfunnet, ellers i landet og i utlandet. Det ville heller ikke være mulig å spre informasjon om hvordan de som har makt, bruker denne makta. Dermed åpnes det opp for maktmisbruk, og vi kan få et samfunn der demokratiet lider fordi folk forblir uopplyste.

Dette er ikke noe annerledes for urfolk enn andre folk. Vi trenger egne medier for å produsere nyheter fra våre samfunn, for å lage historier om oss selv, for å ha et sted der vi kan diskutere det som er viktig i våre samfunn og for underholdning laget av oss selv for oss selv.

Vi trenger også medier som fungerer som ei vaktbikkje overfor dem som har makt i våre samfunn: Sametinget, institusjonene våre, organisasjonene våre og våre lokale ledere. De samiske mediene har en viktig rolle i å følge med på hva de gjør og stille dem spørsmål på vegne av det samiske folket. I tillegg har urfolksmedia en viktig rolle for urfolksspråkene fordi de lager medieinnhold på urfolksspråk og dermed er med å holde disse språkene i livet.

En tofelts motorvei

Vi kan se på samisk journalistkk og andre urfolksjournalistikk som en tofelts motorvei. I det ene feltet kjører urfolksmediene og i det andre hovedstrømsmediene. Begge produserer stoff om samer og andre urfolk, men de produserer for to forskjellige publikum. Mange forskere har vært interessert i hva slags saker hovedstrømsmediene lager. De kommer fram til tre motstridende resultat. Enten blir samer og andre urfolk usynliggjort i mediene, eller så blir de presentert som problemer med problem eller de blir alt for pent behandlet.

Usynlig urfolk

Vi kan lett se det selv. Det er ikke ofte saker om samer i de store mediene. Samer utgjør 1-2 prosent av befolkninga i Norge, og burde tatt opp 1-2 prosent av mediebildet. Men det gjør vi ikke. I Canada er det utført en grundig undersøkelse av hvor synlig urfolkene er i media. Mens fire prosent av befolkninga på 36,7 millioner er urfolk utgjør de under en prosent av dem som er på TV i de store kanalene, og under 0,5 prosent av dem som er i de store avisene. Kanadisk rikskringkasting CBC er et unntak. Der er tre prosent av dem som kommer på TV urfolk. Men selv det er mindre enn de fire prosentene urfolk utgjør av befolkningen.

Urfolk i konflikt

Svært ofte viser mediene interesse for urfolk når det er en eller annen konflikt mellom urfolk og andre. Duncan McCue forteller om de fire D:ene som må oppfylles for at urfolk skal komme fram i media: Drumming, Dancing, Drunk or Dead. Altså trommende, dansende, full eller død.

Medieforskere i Norge har funnet ut at det er spesielt reindrifta som får negativ omtale i norske medier. I en analyse av samer i norske medier fant Arne Johansen Ijäs fra Samisk høgskole ut at mens bildet av reindrift i media var positivt på 1970-tallet, har det blitt fremstilt mer og mer som en kriminell næring. Den kulturelle delen av reindrifta bryr media seg lite om. Istedenfor er det mye krim, slåssing, reintyveri, og at reindrifta står i veien for det moderne samfunnet.

Bård A. Berg fra Universitetet i Tromsø undersøkte omtalen av samiske saker i norske medier og kom fram til at mest negativ omtale får reindrifta. Reindrifta blir helt påfallende omtalt i alle avisene. Særlig gjelder dette reindrifta på Finnmarksvidda, som man får inntrykk av styres med mafialignende metoder. Han viser til at avisene gjengir ukritisk bøndenes versjon av konflikter med reindrifta og at «rein på innmarka» er en typisk sak: bøndene klager, reineierne «var ikke å få i tale» og lignende. Positiv omtale av reindrifta i media handler ofte om foreldede reindriftsformer som er i  konflikt med reindriftsforvaltningen og moderne reindrift.

Arne Johansen Ijäs fant også ut at norske medier har det samme forholdet til samisk politikk som til reindrifta. Samisk politikk er interessant for mediene når majoritetssamfunnet er truet. Lignende funn finnes i internasjonal forskning. Da tar pressen sympati for de nasjonale interessene, ikke for urfolkenes interesser.

Eksotisk ikke kritisk

Både forskning i Norge og internasjonalt viser at de nasjonale mediene dekker urfolks kunst, kultur og samfunnsspørsmål overflatisk. Arne Johansen Ijäs undersøkelse viste at mediene bare var positiv til samisk kulturuttrykk. Det skulle man kanskje tro var bare bra, men det er det ikke. «Du har samiske artister, som Mari Boine, som aldri får noen kritiske røster. Hun sammenlignes med verdensartister. Det samiske teateret Beaivvas er alltid helt fantastisk. Samisk litteratur og billedkunst det samme. Det er lite stridigheter,» mener han. Han synes media er nærmest overdrevet beundrende. “Samisk kultur er fargerikt og veldig eksotisk, og et slags tillegg til norsk kultur. Det blir ikke tatt på alvor, og får ikke kritikk i egentlig forstand. Man står litt på utsiden og beundrer.»

Stereotypiene består

Samiske medier og andre urfolks medier retter opp noe av dette skjeve inntrykket som kommer fram i norske medier og andre hovedstrømsmedier. Men de har så mye mindre publikum, altså seere, leser og lytter at det blir en kjempeforskjell i gjennomslagskraft. Derfor kommer stereotypiene til å bestå fram til hovedstrømsmediene endrer seg. Hvis det noen gang skjer.

---

[1] Indianer er et ord vi skal passe oss for å bruke. For de vi tidligere kalte indianere liker ikke ordet. De foretrekker å bli kalt for Native Americans/amerikanske urfolk eller at vi bruker navnet på folket deres slik som anishinaabe, cree og navajo.

[2] Mainstream media på engelsk.