Rundt forrige århundreskifte var samenes politiske situasjon vanskelig i alle land: På norsk side av grensene var fornorskingspolitikken i full sving, og på svensk side økte presset mot reinnæringa samtidig som andre samer ble utsatt for forsvensking, mens samene under den russiske tsaren opplevde kolonisering fra alle kanter.

Den første samebevegelsen oppstod som en følge av presset. I både sør og nord, i både Norge og Sverige, tok samer grep for at de skulle kunne overleve som et eget folk med sine egne språk og næringer. Frivillige medlemsorganisasjoner var en viktig del av denne bevegelsen.

Den første sameorganisasjonen vi kjenner til ble stifta på 1870-tallet i Tana-området. Broderlagets formål var å utgi den samiskspråklige avisa Muitalægje. Pengemangel gjorde at både organisasjon og avis ble kortlevd, men nå var altså startskuddet gått for både samisk organisasjonsliv og samiske medier.

Den første store bølgen i samisk organisasjonsliv kom på tidlig 1900-tall. I 1904 ble Lapparnes Centralförbund stifta i Stockholm, historias første forsøk på en landsomfattende sameorganisasjon. Både på svensk og norsk side av Sør-Sápmi spratt det opp samiske lokalorganisasjoner. På norsk side var Daniel Mortenson en sentral leder, mens på svensk side var centralförbundets leder Elsa Laula svært viktig. Hun flytta seinere til norsk side av grensa, og tok etternavnet Renberg. I de sørsamiske miljøene var det særlig presset mot reindrifta som opptok folk.

Helt nord i Sápmi kunne reindriftssamene puste friere, men fornorskingspolitikken tok stadig hardere grep – særlig for samene på kysten. I 1903 stifta sjøsamen Anders Larsen ei sameforening i Kvænangen, som skulle arbeide for opprettelsen av ei ny samisk avis.

Media var viktig for det tidlige samiske organisasjonslivet. Akkurat som i dag trengte samene, som bor spredt over store avstander, felles plattformer for å dele informasjon og meninger, og planlegge politisk handling. Fra sitt hjem i Kvalsund redigerte Anders Larsen avisa Ságai Muittalægje, som ble trykt i trykkeriet til den kristelige sameavisa Nuorttanaste i Vesterålen, mens på Røros ga Daniel Mortenson ut Waren Sardne, og på svensk side utga Lapparnes Centralförbund Lapparnas egen tidning (i dag “Samefolket ”).

De mest visjonære i den tidlige samebevegelsen så for seg at samiske medlemsorganisasjoner kunne bli ryggraden i et eget samisk demokrati. Man tenkte at samiske lokalforeninger kunne gå sammen i landsforeninger, og deretter danne et felles grensekryssende sameforbund som forente samene på tvers av statsgrensene. Elsa Laula Renberg foreslo at lokale sameorganisasjoner kunne sende delegater til et ikke-statlig “samisk parlament”, en tanke som inspirerte det store samemøtet i  Trondheim i 1917.

Norges første samiske landsforbund, Sámi sentralsearvi, ble oppretta i Tana i 1919. Det fikk dessverre ikke noe langt liv: verden gikk inn i en urolig fase med pengenød og ustabilitet, og samisk organisering ble dessuten motarbeidet av norske myndigheter. Samisk organisasjonsliv gikk etter hvert inn i ei dvaletid -den såkalte “fimbulvinteren”- som varte helt til Andre verdenskrig var overstått.

Reindriftssamene var først ute etter krigen: organisasjonen som i dag kalles Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) ble stifta i årene 1947-1948, gjennom særlig sørsamisk innsats. I Sverige hadde man allerede den håndtverksorienterte organisasjonen Same Ätnam (1944), men etter krigen fikk man også Svenske Samers Riksforbund (SSR, 1950) der reinbeitedistriktene («samebyene») utgjorde en ryggrad i organisasjonen. På finsk side ble sameorganisasjonen Sámiid Lihttu danna i 1945, av flyktninger fra tyskernes herjinger i nord, og var ikke knytta til noen bestemt næring.

Den første bysamiske organisasjonen var Sámi Searvi (1948), som utflyttere fra Finnmark stifta i Oslo. Etter noen år omorganiserte Sámi Searvi seg til en landsomfattende organisasjon for alle samer i hele Norge. Samer i Finnmark stifta egne lokallag, og etterhvert tippa balansen i organisasjonen fra sør til nord. På et møte i Kautokeino i 1968 ble Sámi Searvi omorganisert til Norske Samers Riksforbund (NSR).

En grensekryssende sameorganisasjon kom endelig på plass i 1956, under en stor samekonferanse i Karasjok: Nordisk Sameråd ble stifta av samiske aktivister og ikke-samiske akademikere i samarbeid, og skulle være ei samisk grein av det nye nordiske samarbeidet. Etterhvert utvikla Nordisk Sameråd seg til en samarbeidsorganisasjon for de ulike landenes samiske medlemsorganisasjoner. I 1992, etter Den kalde krigens slutt, utvida Nordisk Sameråd sitt virkeområde til russisk Sápmi og bytta navn til Samerådet. Etter krigsutbruddet i 2022 frøys Samerådet alle sine aktiviteter i Russland.

Urfolks rettigheter og selvbestemmelse kom på agendaen i løpet av 1970-tallet. Samtidig som Alta kampen (1968-1982) fikk de vanskelige spørsmålene om land og vann i nord til å prege Norges nyhetsbilde, deltok Norske Samers Riksforbund og Nordisk Sameråd i den framvoksende urfolksbevegelsen. Det var imidlertid ikke alle samer som delte NSRs politiske linje, og i 1979 ble det stifta en alternativ samisk organisasjon: Samenes Landsforbund (SLF). I løpet av 1980-tallet ble denne en viktig stemme særlig for fastboende samer ved kysten.

Sametinget endra det samiske sivilsamfunnet. Da det første sametingsvalget ble avholdt i 1989, stilte ikke SLF til valg. De var mot at Sametinget skulle opprettes. Deretter ble det splittelse i SLF, og organisasjonen forsvant fra offentligheten. NSR gikk i motsatt retning: de stilte til valg og endte opp som største parti på Sametinget. Men sjøl om NSR nå var blitt et parti, fortsatte de samtidig å være en kulturorganisasjon. NSRs regnes som en av to såkalte “hovedorganisasjoner” for samer i Norge, sammen med Samenes Folkeforbund (SFF), som brøyt ut fra SLF i 1993. For å regnes som en samisk hovedorganisasjon må man arbeide både politisk, kulturelt og med skolering, være landsomfattende, og ha over fem hundre medlemmer. Hovedorganisasjonene og Norske Reindriftssamers Landsforbund representerer samene fra norsk side i Samerådet.

Samisk kvinneorganisering begynte å skyte fart i løpet av åttitallet. Samiske kvinner hadde alltid deltatt i samiske organisasjoner som gikk på tvers av kjønnene, men det hadde vært lite av egne kvinneorganisasjoner. Et tidlig unntak var den lokale samiske organisasjonen Brurskankens Lappekvindeforening (1910) på Helgeland, som ble leda av Elsa Laula Renberg. I 1988 avholdt Nordisk Sameråd et stort kvinneseminar i Kiruna, hvorpå kvinneorganisasjonen Sáráhkká stiftet. Dette ble den første organisasjonen som forente samer fra både de nordiske statene og Russland. Senere har det også blitt stifta andre samiske kvinneforeninger.

Samiske kunst- og kulturnæringer har egne, partiuavhengige, organisasjoner. Det finnes foreninger for joikere, filmarbeidere, visuelle kunstnere, komponister, scenearbeidere, forfattere, og duodji-utøvere. Kunst- og kulturorganisasjonene er gjerne allsamiske, det vil si at de organiserer samer på tvers av grensene, og mange av dem er forent i Samisk kunstnerråd som skriver seg fra 1987.

Av de samiske primærnæringene har særlig reindrifta ei lang organisasjonshistorie. Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) ble stifta allerede på førtitallet, og reindriftssamer var viktige i den første samebevegelsen på tidlig 1900-tall. Fiske, jordbruk, fangst og sanking er også gamle og viktige samiske næringer, men disse yrkesgruppene har en sterkere tradisjon på å organisere seg sammen med ikke-samer. Først i 2005 ble det stifta en egen samisk fangst- og fiskeorganisasjon, Bivdi. I nyere tid har det blitt etablert en annen organisasjon med liknende formål og navn, Bivdu.

Samiske barn og unge har også egne organisasjoner. Ungdomsorganisasjonen Davvi Nuorra eksisterte i Norge fra 1995 til 2007, og i 2011 ble den nye samiske ungdomsorganisasjonen Noereh skipa. Samiske ungdomsorganisasjoner har også blitt stifta i Sverige, Finland, og Russland. Det finnes dessuten flere ulike samiske studentforeninger. De samiske foreldrenettverkene arbeider for interessene til samiske barn og yngre ungdom, og for samiske barnefamiliers kår.

Indre samiske minoriteter har i mindre grad stifta egne organisasjoner. På norsk side har mennesker fra de minste samiske språkgruppene etter hvert stifta sine egne organisasjoner: Salten pitesamiske forening ble danna i 1999, og Umesamisk ressurssenter ble til i 2019. Skoltesamene etablerte flere ulike organisasjoner på åttitallet, og i 2023 ble den enhetlige foreninga Norrõs stifta. Når det gjelder de større samiske minoritetsspråkene lulesamisk og sørsamisk, finnes det ikke egne organisasjoner som representerer disse. De samiske seksuelle og legningsmessige minoritetene (LHBT+) fikk stifta sin egen allsamiske organisasjon i 2019 – Garmeres.

Det mangfoldige samiske organisasjonslivet fortsetter å utvikle og endre seg. Nye organisasjoner kommer til, mens andre forsvinner. Noen blir værende over lang tid, mens andre etter hvert går i “dvale”, og kanskje ikke våkner opp igjen. Slik er det overalt, men samene er kanskje særlig utsatt for dette fordi vi er et ganske fåtallig folkeferd, og det krever folk å drive en organisasjon stabilt. Mange samer er dessuten allerede aktive gjennom andre deler av det samiske samfunnet – som kulturinstitusjoner, barnehage- og skolesektoren, privat næringsliv, eller sametingssystemet. Sistnevnte kan du lese mer om i artikkelen Samene og parlamentene.