Det er en gammel idé at samer skal kunne ha sine egne folkevalgte representanter. I denne artikkelen skal vi se litt på hvordan ideen har utvikla seg fram til dagens sameting.
Rundt forrige århundreskifte oppstod den første samebevegelsen. Ei utfordring denne tok opp var at samene ble overstyrt av andre nord-europeiske folkeslag sine myndigheter herskere. Hvordan kunne samene bli sikra politisk innflytelse i saker som angikk dem?
Samebevegelsen var demokratisk. Idéene som ble brakt til torgs gikk på at samene måtte ha representanter som hadde forankring i det samiske folket. Aktivister som Elsa Laula Renberg så for seg en samisk politisk struktur der ryggraden var frivillige medlemsorganisasjoner, som sendte representanter til et “samisk parlament.” Om samenes organisasjoner kan du lese mer her. Andre samer mente tida var kommet for at samer tok plass i statenes folkevalgte parlamenter.
Egne samiske parlamentarikere ble foreslått av samer sjøl og av noen ikke-samiske allierte. Det samiske landsmøtet i Tana i 1920 ville at samene i Norge skulle kunne velge sine egne representanter til Stortinget. På svensk side ble forslaget brakt inn i riksdagen av Elsa Laula Renbergs allierte, Stockholms ordfører Carl Lindhagen. Dette ble ikke godtatt av verken norske eller svenske myndigheter.
Samer stilte også til valg i Norge på vanlige partiers lister. Den første samen som ble valgt inn i et parlament var Isak Saba fra Nesseby, som stilte til valg på samepolitisk og sosialistisk program. Saba satt på Stortinget for Arbeiderpartiet fra 1906 til 1912.
Etter andre verdenskrig ble det arbeidet fram et system der norske myndigheter valgte ut samer som skulle representere samiske interesser, først Samisk Råd i Finnmark (1953-1964), deretter Norsk Sameråd (1964-1989). Blant arkitektene for denne ordninga var den samiske aktivisten Per Fokstad og den norske forskeren og aktivisten Gutorm Gjessing. Norsk Sameråd ble leda av Harald Samuelsberg (AP) fra 1964 til 1080.
Systemet hadde sine ulemper. For det første uttalte ikke Norsk Sameråd seg offentlig, for det andre var det umulig å vite om rådets meninger var i takt med holdningene til flertallet av samene. Disse problemene ble tatt opp i media av et medlem i Norsk Sameråd, Mikal Urheim, allerede i 1969. Urheim mente at den samiske folkeviljen kom til uttrykk hvis et politisk organ var “av samer, ved samer, for samer”. Urheim foreslo at Norsk Sameråd skulle demokratiseres, og at det dessuten burde være en egen statssekretær eller minister for samesaker, og et sentralt byråkrati for samesaker i den norske staten. Alt dette ble senere gjennomført, men først lenge etterpå – da Altakampen (1968-1982) hadde rista godt i hele det norske samepolitiske systemet.
Det første sameparlamentet kom i stedet i Finland. På 1970-tallet var det flere samiske organisasjoner i landet, som ikke var helt enige med hverandre. Hvem ga uttrykk for samenes “folkemening”? I 1973 trådde det for første gang sammen et parlament valgt av og blant samer, som skulle representere samiske interesser. Dette parlamentet hadde blitt valgt av mennesker som var registrert i et eget samemanntall, som i utgangspunktet hadde blitt oppretta for å kunne lage statistiske undersøkelser om samene. Dette organet ble en inspirasjon for samer i andre land.
Altakampen satte Sápmi og Norge på hodet. Norsk Sameråd klarte ikke å være en tydelig representant for samenes folkemening. Situasjonen ble enda vanskeligere på grunn av indre samiske uenigheter, som i 1979 førte til at organisasjonen SLF (Samenes Landsforbund) brøyt ut fra NSR (Norske Samers Riksforbund). Hvem representerte flertallet av samene? Samme år var det krisemøte mellom norske myndigheter og samiske organisasjoner. NSR og reindriftsforbundet NRL krevde da et folkevalgt samisk organ inspirert av det finske sameparlamentet.
Sametinget trådde sammen i 1989, etter at opprettelsen av et slikt organ hadde blitt debattert og utreda i nesten ti år. I mellomtida hadde Norsk Sameråd blitt utvida og bytta lederskap. Da Sametinget ble oppretta tok det over Norsk Sameråds funksjoner, med mer til, og første møte i Sametinget ble leda av avtroppende leder i Norsk Sameråd, Aslak Nils Sara. Deretter valgte tinget sin første leder – Ole Henrik Magga (NSR). I 1993 fikk de svenske samene sitt eget sameting, og i 1996 ble det finske “sameparlamentet” omgjort til et sameting.
I Russland ble det ikke noe Sameting. Russiske samer prøvde ved flere anledninger å få oppretta et slikt organ, men de fikk ikke gjennomslag. På nittitallet ga russiske myndigheter samene lite oppmerksomhet, mens i løpet av 2000-tallet ble de gradvis mer fiendtlige til både demokrati og samarbeid med Vesten, og da ble det upopulært å arbeide for å importere en demokratisk modell fra det vestlige Sápmi. I en periode hadde russiske samer et uformelt valgt organ som het Sam’ sobbar, men dette ble motarbeida og etter hvert fjerna av myndighetene.
Sametingene i Norden ble ikke helt like. Alle sametingene ble valgt av og blant samer som hadde ført seg inn i sametingets valgmanntall, men reglene for hvem som kunne skrive seg inn ble litt ulike fra land til land. Norge ble delt inn i valgkretser, og antallet sametingsrepresentanter som sendes fra hver enkelt valgkrets er avhengig av hvor mange samer som har skrevet seg inn i valgmanntallet der. Siden 2009 er norsk Sápmi delt inn i seks valgkretser, der den geografisk største er kretsen Sør-Sápmi, mens resten av Norge utgjør én valgkrets kalt “Sør-Norge”. I Sverige og Finland finnes det ikke valgkretser, men i Finland er de nordligste kommunene garantert et bestemt antall sametingsrepresentanter.
Partiene på Sametinget i Norge er en blanding av vanlige norske stortingspartier sine samiske «fløyer», og politiske lister som kun stiller til sametingsvalg. I Sverige deltar kun reine sametingspartier i sametingsvalg, mens i Finland har de ikke partier på Sametinget. Når Sametinget ble stifta var det meninga at det skulle gjenspeile hele bredden av meninger i det samiske folket, men SLF -en av de to store samiske organisasjonene- stilte ikke til valg. De hadde vært mot opprettelsen av Sametinget, og boikotta valget. Dermed ble en del samiske synspunkter dårligere representert på Sametinget enn de ellers ville vært. De to største partiene på det norske sametinget har gjerne vært NSR, som er den eldste av de to samiske hovedorganisasjonene, og Arbeiderpartiets samiske fløy. Sia 2021 har Nordkalottfolket, som ble stifta i 2009, vært nest største partiet på Sametinget i stedet for Arbeiderpartiet.
Alle Sametingene ledes av en president. I Norge finner ulike partiers representanter på Sametinget sammen i et flertall, som velger sametingspresidenten. Presidenten utnevner så et sametingsråd, altså ei regjering. Et sånt system der flertallet styrer tinget kalles parlamentarisme, til forskjell fra et formannskapssystem der alle de større partiene har representanter i tingets styre. Sametinget har i tillegg en plenumsleder, som tradisjonelt velges fra opposisjonen – altså fra et parti som ikke er en del av flertallet. I Sverige ledes Sametinget en ordförande, som velges av flertallet, og en styrelseordförande som utnevnes av svenske myndigheter. Førstnevnte kalles gjerne også “sametingspresident” i Sverige.
De tre sametingene har ulik grad av innflytelse, ansatte og ressurser. Det er Sametinget i Norge som har mest av alle disse tre. Geografisk ligger alle tingene i det nordsamiske området: det finske i Inari, det norske i Karasjok, og det svenske i Kiruna. Det svenske har imidlertid vedtatt å flytte til Østersund i Sør-Sápmi. Det norske Sametinget har også kontorer mange ulike steder i Sápmi.
Samisk Parlamentarisk Råd er et fellesorgan for de tre tingene. Dette ble oppretta på begynnelsen av 2000-tallet. Russlands sameorganisasjoner kunne delta på møtene i Samisk Parlamentarisk Råd fram til Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022, da alt samarbeid med russiske samer ble lagt på is. Internasjonalt representeres samene av både det ikke-statlige Samerådet og Samisk Parlamentarisk Råd.
Sametingene har fantes i snart førti år. I løpet av den perioden har de endret seg på ulike måter, blant anna ved å få nye rettigheter og ansvarsområder. Det som ligger fast er at Sametingene er organer “av samer, for samer, ved samer”, som skal være både arenaer for meningsbrytning samer i mellom, og tale på vegne av samene utad i møte med andre nasjoner i verden.