Som historiker Steinar Pedersen beskriver i Oppdelingen av det samiske territoriet [1], fikk samene som et folk, sine landområder delt opp av statlige grenser mellom det som i dag er Finland, Norge, Russland og Sverige. Samene ble undersåtter i sine respektive land gjennom kolonisering, skattelegging, misjon og politisk og økonomisk integrasjon, og dette skjedde over flere hundre år.  

Assimileringspolitikken (ca 1850-1960) fratok samene anerkjente rettigheter
Sannhets- og forsoningskommisjonen fra 2023 [2] viser til at myndighetene fram til midten av 1800-tallet i hovedsak anerkjente samiske rettigheter og rettsoppfatninger. Lappekodisillen – et tillegg til grensetraktaten av 1751 mellom Danmark/Norge og Sverige som Finland var en del av – er et særlig viktig uttrykk for en anerkjennelse av samenes nedarvede rettigheter. Lappekodisillen skulle sikre at samene fortsatt kunne bruke land og ressurser basert på alders tids bruk slik som de grensekryssende sesongflyttingene til reindriften. Men utover på 1800-tallet svekket myndighetene disse rettighetene, og Norge igangsatte en offisiell assimilerings- eller fornorskningspolitikk. Denne varte i godt over 100 år, og politikken og virkningene av denne er undersøkt av Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Kampen om urfolksrettigheter i gang
Eksemplene er mange på at samer allerede tidlig mobiliserte og protesterte mot uretten som den statlige fornorskningspolitikken resulterte i. I Kvænangen henvendte 101 samer seg til myndighetene og ba som beskyttelse som «landets urbeboere» mot undertrykkerne slik at de i fred kunne beholde den bruk og rett som de hadde hatt i uminnelige tider.[3] På begynnelsen av 1900-tallet ble den samiske avisen Waren Sardne utgitt på Røros. Avisen ble en viktig kanal for samisk motstand. Her ser vi at samiske ledere brukte begrepet urfolk om samene i sine politiske innspill og krav til norske myndigheter.[4]  Et eksempel er et samisk valgprogram til stortingsvalget i 1927 som starter på følgende måte: «Samefolket er landets urfolk, et fredselskende og religiøst anlagt folk».[5]  

Eksemplene forteller at samene på begynnelsen av 1900 tallet snakket om seg selv som urfolk og brukte begrepet på en lignende måte som vi gjør det i dag. De samiske protestene mot statlig fornorskning og forsøk på å få myndighetenes oppmerksomhet, baserte seg på en samisk selvforståelse av å være et urfolk. De forteller oss at samene tidlig tok til motmæle mot fornorskningspolitikken, og særlig kjent er Elsa Laula Renberg[6] sin innsats og ledelse i samisk mobiliserings- og organisasjonsarbeid.

Samer med i internasjonal urfolksbevegelse
Som vi ser, strekker forståelsen av samene som urfolk seg langt tilbake i tid. I dag kopler vi urfolksbegrepet til den moderne urfolksbevegelsen og det denne har oppnådd når det gjelder internasjonal folkerettslig utvikling. På 1960 og 70-tallet ble samene sentrale i den moderne urfolksbevegelsen som organiserte seg i Arktis og globalt. I 1973 møttes arktiske urfolk til konferansen for arktiske folk (Arctic Indigenous Conference) og i 1975 ble Verdensrådet for urbefolkninger (World Council of Indigenous Peoples) (WCIP) etablert. Dette skjedde fordi urfolks landområder ble satt under stadig større press. I Norge illustrerer Altasaken dette, og som historiker Henry Minde[7] har påpekt, endte Altasaken opp som en samisk rettighets- og urfolkssak.

Minde har også redegjort for den rollen samene spilte i urfolksrettighetsutviklingen på 1980-tallet.[8] I kjølvannet av Altasaken satte samene og myndighetsaktører søkelys på folkerettslige forhold. På en FN konferanse mot rasisme i 1978, fikk Aslak Nils Sara[9] som var styremedlem i WCIP, satt urfolk på agendaen som et eget punkt. Minde redegjør videre for Samerådets rolle i arbeidet med en urfolkdeklarasjon som startet på tidlig 1980-tallet. Dessuten ble det fra samisk side arbeidet for å få en ny ILO konvensjon på plass. Minde nevner særlig innsatsen til Leif Dunfjeld[10] som fra 1984 og framover, var i Genève som WCIP ambassadør og som jobbet for Samerådet. Denne innsatsen ledet til ILO konvensjonen 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990. Det betyr at Norge formelt godkjente konvensjonen, og har forpliktet seg til å følge reglene som er fastsatt i konvensjonen. Blant annet har norske myndigheter en plikt til å konsultere samene som urfolk i saker som angår samene.

Omsider anerkjente som urfolk med urfolksrettigheter
ILO konvensjonen nr. 169 skal sikre urfolks kollektive rettigheter. Begrepet urfolk er nå tatt inn i den norske Grunnloven. I 1988 vedtok Stortinget en grunnlovsparagraf om statens plikt til å sikre samisk språk, kultur og samfunnsliv. I 2023 endret Stortinget ordlyden fra «den samiske folkegruppe» til «det samiske folk som urfolk.» I dag har grunnlovsparagraf 108 følgende ordlyd:

«Dei statlige styresmaktene skal leggje til rette for at det samiske folket, som urfolk, kan tryggje og utvikle språket sitt, kulturen sin og samfunnslivet sitt.»

Jurist Susann Funderud Skogvang[11] påpeker at med dette uttrykker Grunnloven at det samiske folket er et eget folk og anerkjennes som urfolk i Norge.

Her finner du mer om samene og urfolksbevegelsen.

---

Kilder:

[1] Steinar Pedersen, 2019: Oppdelingen av det samiske territoriet. Samiske veivisere.

[2] Sannhets- og forsoningskommisjonen, 2023, s. 164.

[3] Ivar Bjørklund, 1985: Fjordfolket i Kvænangen: Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Universitetsforlaget, s. 279.

[4] Eva Josefsen og Else Grete Broderstad, 2024: Hvordan forstå fornorskningspolitikkens formelle sluttpunkt? I Heimen, vol 61, nr. 4. Universitetsforlaget.

[5] Waren Sardne 1927, mai-juni, Nr. 5, Røros. Nasjonalbiblioteket.  

[6] Mikkel Berg-Nordlie og Bård A. Berg, 2024: Elsa Laula Renberg. Store norske leksikon.

[7] Henry Minde, 2003: Urfolksoffensiv, folkerettsfokus og styringskrise: Kampen for en ny samepolitikk 1960–1990. I Bjerkli & Selle, Samer, makt og demokrati. Sametinget og den nye samiske offentligheten. Gyldendal, 87–123.) 

[8] Henry Minde, 2001: Sami land rights in Norway: A test case. In International Journal on Minority and Group Rights Vol 8., ss. 113-116.

[9] Mikkel Berg-Nordlie, 2024: Aslak Nils Sara. Store norske leksikon.

[10] Magne Ove Varsi, 2014: En inspirator og kunnskapsformidler er gått bort. NRK Sápmi.

[11] Susann Funderud Skogvang, 2023: Sameparagrafen. Store norske leksikon, https://snl.no/Sameparagrafen