I løpet av de siste tusen årene har samene blitt delt mellom ulike stater som har ført undertrykkende politikk mot dem.

Samene har aldri hatt sin egen stat. I stedet var samer gjerne organisert i lokale samfunn som styrte seg selv og forvalta sitt områdes ressurser i fellesskap – siidaer. Siida-samfunnene holdes gjerne for å ha vært prega av fordeling og gjensidig hjelp, og at avgjørelser ble tatt gjennom rådslaging heller enn av lederen aleine.

Dette er et litt for enkelt bilde av samenes gamle samfunnsorden. For det første må det ha vært forskjeller på hvordan samer organiserte seg på ulike steder i det store Sápmi, og samenes styreformer må dessuten ha endra seg over tid.  I tillegg må vi vokte oss for å tro at fortida var idyllisk: også i de gamle samiske samfunnene må det ha vært konflikter og maktmisbruk, som overalt ellers blant menneskene.

Gamle kilder forteller om “samekonger” (finnekonger). Hadde virkelig noen samiske samfunn ledere med så mye makt at de med rette kunne kalles småkonger? Eller oppstod ordet “finnekonge” fordi nordmenn så på samenes politiske kultur gjennom sine egne briller, og misforstod det de så? Vi vet ikke. I alle tilfelle er den første samen vi kjenner ved navn (utenom de som er nevnt i sagalitteratur og legender) nettopp en slik “samekonge”. Han gikk under navnet Martin , og gjesta norskekongen Håkon V i år 1313.

Rikssamlingene i Nord-Europa hadde begynt for alvor rundt årtusenskiftet, noe som satte samene i en ny og utfordrende situasjon. Før var samiske småsamfunn mer jambyrdige i forholdet til lokale norske stormenn, som de hadde handelsforbindelser med, og dessuten kunne ha slektskap til. Nå måtte samene forholde seg til utsendinger fra fjernere herskere.

I løpet av middelalderen, som varte fra rundt år 1000 til et stykke ut på 1500-tallet, delte Danmark-Norge, Sverige og Russland samiske områder inn i soner der de ga seg sjøl rett til å sanke “skatt” av samene. Mange steder måtte samene gi fra seg verdier til utsendinger fra opp til tre ulike herskere.

Krig om samenes land var det også. Da Russland ble svekka i overgangen mellom 1500-tallet og 1600-tallet, så både Sverige og Danmark-Norge sitt snitt til å styrke seg i nord. De to rikene braka sammen i den såkalte Kalmarkrigen, som endte med at Danmark-Norge fikk ubestridt kontroll over kysten av Finnmark. Dette ble starten på et par hundreår der statene delte opp Sápmi gjennom kriger og avtaler.

Den lengste grensa gjennom Sápmi ble trukket i 1751, mellom Danmark-Norge og Sverige. Før grensetrekkinga kartla myndighetene hvordan samer og andre brukte landområdene, og området vi nå kaller Indre Finnmark ble del av Danmark-Norge på grunn av at reindriftssamene som var her vinterstid hadde sine sommerområder i kyststrøk som lå under Danmark-Norge. Dette prinsippet ble ikke fulgt overalt: mange samiske områder delt i to av den lange grensa.

Lappekodisillen ble laga i forbindelse med 1751-grensa. Dette var en egen traktat mellom statene som skulle sørge for å bevare  “den lappiske nasjon” – den samiske nasjonen. Lappekodisillen gjorde at samene fikk anerkjent retten til å fortsette å drive reinnæring på tvers av den nye grensa.

Samisk rett til land og vann ble også anerkjent gjennom ordninger som finneodel og bygsler på dansk-norsk side av grensa, og skattland på svensk side av grensa. Dette er ordninger som kan ha vokst fram i møtet mellom statenes og de lokale samenes syn på hvem som hadde rett på naturressursene og hvordan de skulle forvaltes.

Rettigheter til tross ble samer utsatt for kolonisering og fordriving. Myndighetene la opp til at andre skulle flytte inn i samenes områder og bosette seg der. I noen tilfeller ble samer regelrett fordrevet fra områdene sine av ikke-samer, noe man kaller “finnjaging.” Dessuten begynte myndighetene etter middelalderen å utsette samenes religion for organisert forfølgelse.

Enda ei grense ble trukket gjennom Sápmi  i1809, da Sverige mista den østre halvparten av riket Russland. Denne delen ble til Storfyrstedømmet Finland, som var underlagt den russiske tsaren. Like etter ble Norge, med alle sine samiske områder, tatt fra Danmark og ført inn i union med Sverige. Forholdet mellom Sverige-Norge og Russland-Finland skapte nye problemer: grenser som hadde blitt trukket tvers gjennom gamle siida-områder i 1751, ble nå etter hvert sperra. Samer mista tilgang på gamle land- og vannområder.

Den siste grensa gjennom Sápmi ble trukket i 1826, mellom Sverige-Norge og Russland. Dermed var hele Sápmi delt opp. Sia den gang har noen grenser blitt flytta gjennom krigføring, og dessuten har både Norge og Finland blitt sjølstendige stater, sånn at Sápmi har gått fra å være delt mellom to eller tre riker til hele fire.

Samene og Sápmi hadde blitt fordelt mellom rikene. Nå begynte de ulike statene å føre stadig meir ulik politikk mot urbefolkninga i nord. I løpet av 1800-tallet og 1900-tallet skulle samene bli utsatt for undertrykkelse i en skala som tidligere hadde vært fremmed for dem. Samtidig begynte samene også som å gjøre organisert motstand.

I moderne tid har samene arbeidet for å kunne overleve som et eget folk til tross for at de ikke har noen egen stat. Dette kan du blant anna lese om i artiklene samenes organisasjoner og samene og parlamentene.

Vil du vite mer om hvordan Sápmi ble delt opp? Les f.eks. Steinar Pedersens mer dyptgående artikkel her, eller “En kort introduksjon til samenes historie” av Mikkel Berg-Nordlie (Cappelen Damm Akademisk, 2024).