Tittelen betyr samekofte på 9 ulike samiske språk. Kofta er samenes tradisjonelle klesdrakt. Til kofta hører tilbehør som belte, halsduk, barmklede, lue, fottøy, sølje og bukse. I tillegg til kofta finnes det ytterklær som pesk, skulderkappe, ullsjal, pelsvotter eller annet skinn- eller ullvotter.

I tidligere tider var kofte hverdagens klesplagg, men etter annen verdenskrig ble det slik at stadig færre samer brukte kofte. I dag brukes kofte mest som pynteklesplagg, men det er fortsatt noen eldre som bruker kofte daglig. Noen samer får kofte først når de konfirmeres eller som voksen, slik som for eksempel i kystområdene i Finnmark og Troms. For å styrke samisk identiteten i dette området har noen ildsjeler revitalisert og begynt å bære kofte i disse områdene. I mange områder har fornorskningen påvirket så sterkt at folk helt har sluttet å gå i kofte.

Koftenes utvikling i et historisk perspektiv

Samiske klær har gjennom tidene utviklet seg i det arktisk-boreale miljøet. Naturressursene har bestemt klærnes form og materialbruken. Skinn av de dyr som har vært innenfor rekkevidde, har vært en ressurs i Sápmi[1]. Samiske klær er blitt tilpasset til klimaet og levemåten, som et grunnlag for å klare seg. Tidlig i Middelalderen (år 500–1500 e.Kr.) begynner samer å bruke stoff av klede til koftehåndverket. Før den tid det var klesmaterialet skinn og pels, som man selv produserte.

Etterhvert som samene begynte å handle med andre folk, har materialbruken blitt utvidet og nærmest hva som helst har blitt brukt til koftestoff. Fra 1800-tallet begynte samene i økende grad å bruke penger i handelen. Med pengehandelen kunne samene kjøpe ferdig sydde klær. Dette påvirket produksjon av bruksduodji[2] og sying av klær. I visse primærnæringer fortsatte folk å lage bruksduodji, som de brukte i næringen. Emner fra reinen har alltid vært viktige for håndverkere. Når en har slaktet reinen, så har en også utnyttet alt som reinen har, både som mat og håndarbeidsmateriale.

Mye av tilbehøret til kofte har i tillegg vært nødvendig for å klare seg i kulde, slik som for eksempel skaller, skinnvotter, skinnluer og ullsjal. Dette viser hvorfor produksjon av duodji har fortsatt helt til våre dager – først for å oppfylle behov, men også for å overføre tradisjoner til framtiden. Ved å ta på seg kofte synliggjør en ens identitet.

Ulike kofter fra ulike områder

Koftenes form og skikker gjenspeiler både ulike samiske språk og samiske geografiske områder. Generelt kan man si at språk- og kofteområdene sammenfaller. Der de snakker sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk har de også særegne draktskikker. Noen koftevarianter følger også dialekter og andre kofter brukes igjen i landenes grenseområder, altså riksgrensene skiller ikke utseendet av kofta. Koftenes geografisk tilhørighet kan en finne både ut fra mønstrene og fra dekorasjonen.

Østsamisk område

I Akkil-, Ter- og Kildinsamiske områder brukes det samme tradisjonelle formen på kofta som i det skoltesamiske området. Dette klesplagget brukes i Neiden på norsk side, i Sevettijärvi-området på finsk side og i Lovozero-området i den russiske delen av Sápmi. På russisk side har det tradisjonelt vært brukt en gammel drakt, som minnet om nordsamiske kofter, men istedenfor begynte de å bruke et klesplagg som minner om folkedrakter tilhørende andre nordlige folkegrupper i Russland. Til klesplagget hører et langt skjørt og langermet silkebluse. Fra 1990-tallet av har samene på russisk side av Sápmi tatt i bruk den gamle drakten, som ikke har vært i bruk på lang tid. Disse koftene er rekonstruert av eldre kofter som finnes på museer.

Nordsamisk område

I nordsamiske områder er det forskjellige kofter, som følger områdets dialekter, som for eksempel i Varanger, Nesseby, Tana/Polmak, Karasjok/Utsjoki, Kautokeino, Enontekiö, Enare[3], Vuotso, Karesuando, Jukkasjärvi og Gällivare. I sjøsameområdene på kysten av Troms og Finnmarks er det også ulike kofter, slik som i Porsangerfjorden, Loppa, Kokelv i Kvalsund, Lyngen, Senja, Ofoten og Sør-Troms.

Lulesamisk område

Lulesamisk kofte brukes i Jokkmokk og Gällivare på svensk side av Sápmi og Tysfjord på norsk side av Sápmi. Sør for det lulesamiske området er det skogsamer som bruker Arjeplogskofte. I Jokkmokks-området brukes også Karesuando-kofte, fordi i løpet av 1900-århundret har mange samer fra Karesuando-området blitt tvunget til å flytte til Jokkmokk og andre samiske områder sør for Karesuando.

Pite-, ume- og sørsamisk område

I det pitesamiske området er det også en koftetradisjon, som nesten har forsvunnet på norsk side av Sápmi. Disse koftene brukes i dag i Arjeplog- og Arvidsjaur-området på svensk side av Sápmi. De pitesamiske koftene likner de lulesamiske koftene, men de er mer dekorerte. De umesamiske koftene minner om de sørsamiske. Umesamiske kofter brukes blant annet i Mo i Rana på norsk side, Tärnaby, Sorsele, Malå og Lycksele på svensk side. De sørsamiske koftene brukes fra Saltfjellet (Norge) og Ume-elven (Sverige) sørover til Engerdal på norsk side og Härjedalen på svensk side av Sápmi. I sørsamisk område er brystkledet en sentral del av kofta, som kan være svært dekorert i noen områder. Brystkledet brukes også i andre samiske områder, slik som lule-, pite- og umesamisk område.

Koftenes endring

Koftene har forandret seg svært mye noen steder, andre steder igjen litt etter litt. Mange kulturelle ytringer blir til tradisjon. Tradisjonsbegrepet inneholder også viten og kunnskap om fortiden, som har kontinuitet. Selv om en bestemt kofte kan ha endret seg mye over hundre år, kan den likevel kalles en tradisjonell kofte. Kautokeino-kofta er et godt eksempel på at levende tradisjon er fleksibel og forandrer seg etterhvert som livet og folks behov forandrer seg. Noen tradisjoner  kan forsvinne fullstendig, men så kommer nye tradisjoner i stedet. Her kan en for eksempel nevne koftene i sjøsamiske områder i Troms og Finnmark, hvor det på mange steder har vært fornyelse og revitalisering. Der har det mange steder vært brudd i koftetradisjonen, men etter en revitalisering har folk igjen tatt på seg kofte og en ny tradisjon er etablert.

Kofte som kommunikasjonsverktøy og identitetsmarkør

Kofte gjenspeiler brukerens personlighet, slekts- og geografisk tilhørighet. Gamle kilder indikerer at i tidligere tider var koftene mer ensartet i større geografiske områder, og at over tid har det utviklet seg variasjoner på ulike steder. I dag kan et vant øye se av formen og dekorasjonen i kofta hvilket område den som bærer kofta kommer fra. Kofta kan også fortelle om slekta eller bygda en bestemt person hører til. Kofta gjenspeiler også kjønn og om en er gift. Skoltesamiske kvinner har for eksempel særskilt lue for jenter, for gifte kvinner og enker. I lule- og sørsamiske områder har kvinner rødt brystklede og menn blått. Kofta og koftebruken er også blitt brukt for å uttrykke sine meninger. I bryllup kunne kvinnene vrenge luene sine for å vise motvilje til ekteskapet. Noen folk kunne også forutsi ulike ting ved å studere visse deler av kofta, for eksempel hvis koftekanten hadde snudd seg og var skakk så betød det at dette mennesket bar på en løgn. Eller hvis skobandet løsnet, så tenkte noen på det mennesket eller var i ferd med å joike ham/henne. Disse eksemplene kan jo sees på som gammel overtro, men de hadde også etiske, estetiske oppdragende funksjon på barn, for å lære barna å kle ordentlig på seg.

Kofta er kommunikasjonsverktøy også slik at det viser tilhørighet til ei etnisk gruppe og identitet. Mange samer mistet sin samiske identitet på grunn av hard fornorskning[4], som startet på 1800-tallet. For å unngå forakt og sterk diskriminering valgte mange samer å oppdra sine barn som nordmenn og som norskspråklige, slik at barna skulle få det lettere i framtiden uten noe slags bånd og tilknytning til samiskhet. I dag er det vanlig at samer som har mistet sin samiske identitet og kultur savner det og tar det igjen tilbake. Det kan de gjøre for eksempel ved å sy en kofte til seg selv eller gjennom å lære seg samisk språk.

Samiske veivisere med tilhørighet til ulike områder i Sápmi

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

---

[1] Sápmi = Sameland. Det område den samiske befolkningen bor i.

[2] Duodji = samisk håndverk

[3] I Enare brukes en kofte som tilhører det enaresamiske området, men hvor designet tilsvarer de nordsamiske koftene.

[4] Fornorskningens mål i Norge var å gjøre samer til “gode nordmenn”. Det ble etter hvert forbudt å snakke samisk og stadig flere samer begynte å bruke norske klær. Fornorskningen rammet samene hardt, fordi de levde liv i forakt og skam.