Ifølge de gamle samiske fortellingene er en av samenes viktigste roller – som etterkommere av Solas barn – å bidra til å opprettholde forbindelsen mellom Sola, vår far og Jorda, vår mor. I vestlig tradisjon blir mange av slike beretninger kalt myter, men blant urfolk regnes de som fortellinger. Fortellinger er noe en skulle tro på.

• Om samisk skapelsesberetning
• Samene som Solas barn
• Den samiske stjernehimmelen
• Guovssahasat – Nordlys

---

Samisk skapelsesberetning

Samene har betraktet Beaivi, Sola, som en mektig kraft og en guddom. Fremdeles i dag heter det blant samene i nord at en skal ønske Sola velkommen tilbake når en ser den første gang etter at mørketida er over. Når en ser Sola igjen for første gang, kan en ønske seg tre ting. Dette ønsket skal en ikke avsløre til noen, men holde for seg selv.

Dette er en rest etter tidligere tiders soldyrkelse blant samene, der den største gaven de har fått fra Sola er reinen. Derfor kaller samene reinen for Solgaven, og det er i denne tradisjonen at en fremdeles praktiserer forestillingen om at en kan be om gaver fra Sola.

Det hadde seg nemlig slik at da samefolket ble til, så forutså Sivdnideaddji/ Skaperen at samene ville støte på vanskeligheter og møte motstand i sitt virke, så for å holde motet oppe og gi samene tro på framtiden, la Sivdnideaddji et levende, bankende hjerte av en vuonjal, en to år gammel reinsimle, i jorda, slik at hver gang folket følte seg truet, kunne de legge øret mot jorda og lytte etter hjerteslagene fra dypet nede i jorda. Dersom de fremdeles kunne høre hjertet slå, betydde det at det var håp for samene og at de ville overleve. Denne handlingen knytter samefolket til Jorda, og understreker at en må respektere jorda, fordi den er som et levende vesen med et bankende hjerte. For at hjertet skal fortsette å slå, må folk behandle Jorda pent. Vuonjal eller vuonjaláldu har hatt en spesiell plass hos samene, nettopp fordi den har ofret sitt hjerte for å gi samene tro og håp.

Vi vurderer denne type fortellinger som uttrykk for hvordan samene har betraktet sine omgivelser og hvilke verdier de har holdt i hevd. Disse verdiene er det som har formet samene gjennom tidene. Flere av dagens forestillinger går langt tilbake i tid, og har vært oppfattet som så sentrale at verken assimilasjon eller kristning har klart å fjerne dem helt. De er en del av det historiske grunnlaget for å oppfatte seg som same, og bidrar til å opprettholde samenes forhold både til Jorda og Sola. Slik sett representerer de en viktig dimensjon av samenes kulturelle status som urfolk, for ifølge de gamle fortellingene er en av samenes viktigste roller som etterkommere av Solas barn å bidra til å opprettholde forbindelsen mellom Sola, vår far og Jorda, vår mor.

Sola hadde to barn, en sønn og en datter. Mens Solsønnen giftet seg med Jettens datter og fikk de tre sønnene Gállábártnit – som i dag utgjør stjernebildet ved samme navn – forble Soldattera ugift. Hun finnes imidlertid i flere fortellinger, der hun ofte taler samenes sak overfor hennes egen far, Sola. Det var Soldattera som fikk overtalt faren til å gi en gave til samene, slik at de skulle klare å livberge seg i det karrige landskapet langt mot nord. Denne gaven var reinen. Den var i utgangspunktet vill, og kom vandrende ned til jorda langs solstrålene. Denne forestillingen kan en se på en del av trommefigurene som finnes på goavddis eller gievrie, som er det nordsamiske og sørsamiske navnet på trommen som den samiske åndelige lederen, Noaidi – Nåejtie – brukte for å påkalle seg maktene og kreftene. Hen behøvde disse for å kunne gjøre folk friske, eller be om jaktlykke eller også til å forutse hva som var i vente for sitt folk. Samene tegnet inn en del av sine sentrale forestillinger om den åndelige verden på disse trommeskinnene, så da er det ikke til undres over at villreinens vandring fra Sola til Jorda også finnes tegnet inn der. Reinen representerer en viktig dimensjon av samenes felles kulturarv uansett bakgrunn og moderne næringstilknytning.

Det var Soldattera som lærte samene hvordan de skulle temme villreinen. Det skjedde gjennom å joike. Noen vil til og med ha det til at samene har lært selve joiken av Soldattera, nettopp med tanke på å temme reinen. Det finnes en rekke fortellinger om hvordan reinen blir rolig når den hører joik, for da vet den at det er et menneske i nærheten, og derfor er ikke reinen så redd for rovdyr lenger.

Soldattera har med andre ord en sentral posisjon i gamle samiske fortellinger. Soldattera har alltid representert det vakre og gode, og hennes omsorg for samefolket er uten ende. Selv på sitt dødsleie er hun opptatt av hvordan det skal gå med samene når hun må forlate dem, og ber til sin far om at han må ta vare på samene. Hun ber om at: «Morgen kommer, gjør den ei? » Det er omkvedet i den gamle joiken /vuelien «Soldatteras død».

---

Samene som Solas barn

Samene er etterkommere av Solas barn. De er ikke de eneste som regner seg som det. Det finnes mange andre folkegrupper som også anser seg å være etterkommere av Sola.

I samisk tro er Sola en guddom, Beaivi på nordsamisk og Biejjie på sørsamisk. Sørsamisk var språket som den sørsamiske presten Anders Fjellner snakket. Han er hovedpersonen bak fortellingen om samene og sola. Fjellner var født på snaufjellet under en høstflytting i Härjedalen i 1795. Fjellner var interessert i samisk tro, forestillinger og tradisjoner. Av den grunn valgte han å utdanne seg til prest, fordi den utdannelsen ga ham muligheten til å sette av tid til denne virksomheten ved siden av prestegjerningen. Fjellner skal visstnok selv også ha vært en fremragende historieforteller, og ble på sine gamle dager en viktig kunnskapskilde for flere av datidens etnografisk interesserte forskere, som kom på besøk til ham.

I tillegg til å berette, skrev Fjellner også selv ned noen fortellinger. I vestlig tradisjon blir mange av disse beretningene kalt myter, men blant urfolk regnes de som fortellinger. Fortellinger er noe en skulle tro på. Derfor motsetter mange urfolk seg at deres fortellinger kalles for myter, for selv om myten forteller om opprinnelsen til noe, så oppfattes den i dag nettopp som en myte – noe som likevel ikke er sant når det kommer til stykket. På samisk finnes det flere begreper som beskriver om en historie skal oppfattes som sann eller oppdiktet. De ulike samiske språkene har ulike begreper for dette. På nordsamisk har en begrepene máinnas (eventyr, sagn), muitalus (sann historie) og cuvccas (kort fortelling med tydelig sluttpoeng).

Samene kan føre sitt slektskap helt tilbake til Sola gjennom fortellingen om Solsønnens frieri i jettenes land. Der forelsket Solsønnen seg i Jettedattera og etter å ha bestått ulike prøvelser som han måtte gjennom, førte han henne med seg tilbake til sitt eget land, til Solsiden, der de fikk tre sønner som ble kalt Gállábártnit (Karsønnene). Disse sønnene var dyktige elgjegere, ikke minst på grunn av sin oppfinnelse – skiene – som gjorde at en kunne komme seg lett fram i snøen. Dette gjorde jakten mye enklere for samene, så for å vise Solsønnene den største ære og respekt, ble de ikke gravlagt på vanlig måte da de døde, men de ble tvert imot opphøyet til å være stjerner på himmelen. På samisk heter stjernebildet Gállábártnit, mens mange andre språk benevner det Orions belte.

Selv om de nå er stjerner på himmelen, fortsetter Gállábártnit likevel sin jakt. Når en betrakter stjernekonstellasjonen på vinterhimmelen i nord, kan en forestille seg en elg. Det er denne himmelelgen som Gállábártnit er på jakt etter. Som våpen har de Dávggát (bue), som er de tre stjernene i Karlsvognen som ligner på en bue. Derav navnet Dávggát på samisk, mens flere jordbrukende kulturer heller ser en plog eller en vogn i stjernene. Slik skiller en jaktkultur seg fra jordbrukskulturer, også i fortellingene om ulike stjernebilder. Den dagen Gállábártnit lykkes med å få skutt himmelelgen, vil alle stjernene falle ned på jorden og vi får verdens ende. Hittil har de ikke klart det, men hver kveld fortsetter Gállábártnit sin jakt, som vi kan følge på himmelhvelvingen over oss.

Den samiske stjernehimmelen

Se animasjonsfilmen om den himmelske jakten på Sarve, den store elgen, som prøver å komme unna jegeren Favdna.

---

Guovssahasat – Nordlys

Innenfor det samiske kulturområdet har en primært vært opptatt av å vise respekt overfor nordlyset. Denne respekten har blant annet vært knyttet til forestillingen om at nordlyset representerer avdøde sjeler.

Fordi folk i Arktis har sagt at en kan høre nordlyset lage en slags knitrende lyd, så ser en referert flere steder i dag, på nett og i filmer om nordlys, at guovssahasat betyr det ‘hørbare lyset’. Det er ingen holdepunkter etymologisk (språkhistorisk om betydningen av ord) for å kunne si at det samiske begrepet guovssahas betyr lyset som en kan høre, men det er typisk for populære forestillinger at en lager mytiske forklaringer på fenomener. Dette er den ene betydningen av myte, nemlig en forestilling som egentlig ikke er sann, men som er presentert på en slik måte at den virker troverdig. De gamle mytene om tro og tradisjonelle forklaringer på naturfenomener og hvordan verden og mennesker er blitt til, er heller ikke mulig å bevise, men de er del av folketroen som også har betydning for hvordan ulike kulturer har oppfattet og forestilt seg verden.

En kan si at guovssahasat har representert et innslag av fargerikt lys-show på himmelen i nord på den tiden av året da mørketid, snø og kulde dominerte. Derfor var det på mange måter oppkvikkende å se himmelhvelvingen bli fylt opp av et sprakende lys som hele tiden endret seg i raske bevegelser som i en kosmisk dans. Det er slett ikke underlig at nordlysets intensitet inspirerte folk til å både dikte og lage historier om hva det egentlig representerte. Derfor finner en mange ulike forklaringer over hele det arktiske området for hva nordlyset er.

Innenfor det samiske kulturområdet har en primært vært opptatt av å vise respekt overfor nordlyset. Denne respekten har ikke minst vært knyttet til forestillingen en finner hos flere samegrupper om at nordlyset representerer avdøde sjeler. Hos østsamene var tradisjonen at nordlyset representerte sjelene til dem som hadde lidd en voldelig død. Det var derfor de var så flyktige og intense i sine bevegelser. En skulle ikke terge nordlyset på noen måte, da kunne det bli provosert og i verste fall komme å ta deg. Det finnes flere historier om spesielt unge freidige menn som ikke sluttet å provosere nordlyset, selv om de fikk flere advarsler, så til slutt gikk det ille for dem: «guovssahas válddii su» (nordlyset tok ham), dvs. at nordlyset tok livet av vedkommende. I noen samiske barnefortellinger heter det imidlertid bare at nordlyset tok den obsternasige gutten, og at han kunne frigjøres igjen gjennom kløkt og oppfinnsomhet.

Det finnes barnerim som en kan bruke for å terge nordlyset til å bli mer intenst på himmelen, men en må begrense seg og slutte i tide, ellers kan de gå en ille. Ett av disse rimene ble skrevet ned av den danske nordlysforskeren og fotografen Sophus Tromholt, som oppholdt seg en hel vinter i Guovdageaidnu under det internasjonale polaråret 1882-83. Barnerimet ble publisert i hans bok fra 1885 Under Nordlysets Stråler, og lyder slik:

Guovssahas, viehká, viehká
lippaha, lippaha
veahčir-oaivi
návár-gazza-juolggit
ruoná healmmit
lippaha, lippaha
buoidebihtáš njálmmis
gáhkkobihtáš gieđas
viehká lippaha

Dette rimet finner en i  litt ulike varianter over hele det samiske området. Det uttrykker nordlysets raske bevegelser over himmelhvelvingen, som sammelignes med det å løpe. Verbet  ‘lippaha’ (3.pers.sing.) kjenner en ikke brukt i andre sammenhenger enn om nordlyset, men det uttrykker mest sannsynlig nordlysets mange og raske bevelgelser i alle retninger på veldig kort tid. Litt underlig er det med beskrivelsene om at nordlyset har en hammer i hodet, et (tømmermanns)bor til føtter, et stykke fett i munnen og et kakestykke i hånden, samt en grønn koftekam. Spesielt underlig er ‘kakestykke i hånden’, men det refererer mest sannsynlig til et stekt brødstykke stekt på gruva (sámigáhkku – stekt brød), og er karakteristisk for samenes måte å knytte kosmiske fenomener som nordlyset til samiske fortellinger om verden og menneskenes plass i det store universet.

Den moderne vitenskapelige forklaringa om nordlyset er at det er et fysisk fenomen som forekommer når det er sterkere solvinder enn normalt. Elektrisk ladede partikler fra sola danner et lys når de kolliderer med gassene i jordas atmosfære. Avhengig av denne kollisjonen kan vi se nordlyset som grønt, gult, rødt og/eller oransje lys på himmelen. Nordlyset inntreffer som oftest i en høyde på mellom 80 og 500 kilometer over bakken. På latin heter nordlys aurora borealis, og det brukes også på engelsk for guovssahasat.