Sølvbruk i Sápmi har en interessant historie. Fordi samene fikk sølvet sitt gjennom en såkalt byttehandel mellom de nordlige landene.Mye av sølvet som samene bruker i dag har et design som har sine røtter fra middelalderen, fra utgravinger fra gamle samiske offerplasser og graver.
Sølv har en rik tradisjon og har lenge vært brukt som smykkemateriale. Det er også forbundet med troen på at sølv, gull, messing og andre typer metaller avverger onde krefter og bringer lykke. Dermed får babyer små ringer, amuletter og skjeer, ofte i sølv. Dette finner vi også i samisk kultur, hvor det var viktig å ha en “šiella” – en gjenstand som avverger det onde. Det kunne være en sølvnål hvis det var et jentebarn og en kniv hvis det var en gutt. Etter hvert ble sølv også brukt som seremonielle symboler, som i bryllupsgaver i form av ringer med små anheng.
Samene hadde ofte sølv lett tilgjengelig. Sølv er også lett å bære rundt på, og samene brukte dette til å feste sjalet og kofta med, i form av søljer eller brosjer. De hadde også sølv på beltene sine, i form av sølvknapper. Sølv ble også brukt som byttevare. Før i tiden brukte samene byttevarer med foreksempel kjøtt, skinn og gevir. De brukte også byttevarer i sølv når penger ikke var et alternativ på den tiden. For samene var sølv som deres bank.
Foto: Maritex Gavpi
Komsekule (šiella)
Foto: Juhls sølvsmie
Komsekule er en kule som er laget av sølv. I dag er Komsekula et dyrebart smykke som er nært knyttet til samisk kultur og tradisjon. Opprinnelig ble samene og andre i nord introdusert til komsekula gjennom handel med sør. I middelalderen ble den brukt som et smykke mot sykdom. (Spesielt da pesten herjet på 1300-tallet). På den tiden kunne man åpne komsekula og sette urter eller muggent brød oppi, for at den skulle beskytte mot sykdom. Da den senere reiste nordover, fikk kula ny betydning. Samene så at komsekula ble assosiert med beskyttelse, og samene anså de underjordiske som en stor trussel. De hengte komsekula på komsa til barnet (komse er en type seng eller vugge laget av treverk og pyntet med sølv og skinn) for at det skulle beskytte barnet fra å bli forbyttet av de underjordiske. Derfor blir den kalt for šiella eller komsekule.
I dag gir man ofte en komsekule som gave til noen som man ønsker å beskytte og gis oftest til nyfødte barn som en dåpsgave.
Jeg bruker sølv når jeg har på kofte, da har jeg sølvknapper på belte og koftespenner av sølv, og en brosje i halsen på tørkleet. Selv bruker jeg også en eller flere sølvsmykker på meg i hverdagen for å bevare og videreføre sølvbruk-tradisjonen, det har jeg lært fra min bestefars kusine. Hun sier at hun bruker alltid en hverdagssølje (árgabeairisku), for å bevare den tradisjonen og for å ha en šiella på seg.
Hovedlosen Peder Knutsen (t.v.) med en gruppe som skal over til Sverige.
FOTO: Hamarøy Krigsmuseum
Grenselosene i Tysfjord
Linnéa Knutsen
22/23-joavku
Under andre verdenskrig var det mange som flyktet over grensen fra Norge i et håp om en bedre tilværelse i det nøytrale Sverige. Men å flykte til Sverige var ikke alltid like lett, spesielt når fluktrutene gikk over ukjente fjell og farlige terreng. På grunn av disse faktorene trengte de som flyktet, ofte hjelp med å komme seg over grensen av grenseloser. Grenselosene var lokale folk, ofte samer, som hadde kjennskap til nærområdene og som dermed visste hvordan å best forholde seg til de vanskelige terrengene.
Å være grenselos var veldig risikabelt. Om de ble tatt, risikerte de å bli arrestert og straffet av både okkupasjonsmakten, og av grensepolitiet i Sverige. Til tross for konsekvensene denne virksomheten kunne medføre for både dem selv, og for deres familier, var det trolig rundt 1000 personer som var involvert i grenselosvirksomheten.
I løpet av andre verdenskrig var det rundt 50 000 personer som flyktet til Sverige, og omtrent 20% av disse kom fra Nord-Norge. I Nord-Norge var det hovedsakelig 10 ruter (med mindre ruter innad i områdene) som ansås som viktige fluktruter for grenselosvirksomheten. Og en av disse fluktrutene gikk gjennom Tysfjord, eller mer spesifikt gjennom Hellemo-, og Grunnfjorden.
Grenselosene i Tysfjord begynte å lose allerede i 1940, og i løpet av krigen var det rundt 2500-3000 flyktninger som flyktet gjennom Tysfjord med hjelp av grenselosene. Han som organiserte grenselosvirksomheten i Tysfjord, var sognepresten Kolbjørn Varmann, og Peder Knutsen var hovedlosen. Knutsen var en av de som loste flest flyktninger over til Sverige. Han hjalp rundt 300-400 personer med å komme seg til grensen, og han krysset grensen rundt 60 ganger i løpet av krigen.
Men det var ikke bare Varmann, Knutsen og de andre grenselosene som hadde viktige roller da store deler av samfunnet rundt hadde andre roller når det kom til å hjelpe flyktningene. Det var mange som hjalp til ved å gi flyktningene både husly og mat, og ved å blant annet stoppe klærne deres, strikke votter o.l. til dem, og i noen tilfeller sydde de til og med kommager til flyktningene.
I begynnelsen hadde tyskerne veldig lite kontroll over grensetrafikken som gikk fra Tysfjord, og da var «hovedstasjonen» for grenselosvirksomheten innerst i Hellemofjorden, i bygda Hellemobotn. Som også er der Norge er på sitt smaleste med bare 6 km i luftlinje fra havet og over til grensen til Sverige. Men tyskerne fikk en stadig økende oversikt over flyktningstrafikken i Tysfjord, så de plasserte tyske vaktstyrker i Hellemobotn i 1943. Dermed måtte flyktningstrafikken nå flyttes til nabobygda Nordbukt, som var «hovedstasjonen» frem til 1944/45 da det til slutt ble for risikabelt for lokalbefolkningen og losene selv å bli, og da de selv måtte flykte over til Sverige.
Som mange motstandsmenn løy grenselosene under forhørene. De ble derfor veldig dårlig fremstilt i rapportene i etterkant, hvor de blant annet ble anklaget for å ha stjålet fra flykningene. Dette, i tillegg til den dårlige holdningen det norske samfunnet den gang hadde mot samer, gjorde at i istedenfor å få heder, ære og en takk, så fikk de utrolig mye kritikk og de ble beskyldt for å være landssvikere. Dette gjorde at storsamfunnet fikk et enda dårligere syn på samene og de opplevde utrolig mye diskriminering i etterkant. Og dette skapte igjen en enda større mistillit til det offentlige blant samene i Tysfjord, som ikke fikk en offentlig beklagelse før i 2005, da kongen beklaget for den dårlige behandlingen de ble utsatt for i etterkant av de falske anklagelsene etter å selv ha satt sine liv i fare.
Kildeliste:
Kristoffersen, K. J. (2019, november 25.). Etter 75 år beklager regjeringen: – Mange tiet hele sitt liv. Hentet fra NRK Nordland: https://www.nrk.no/nordland/minnestein-for-samers-innsats-under-krigen-blir-offisielt-avduket-i-tysfjord-etter-20-ar-1.14794458
Soleim, M. N. (2021, september 20.). Grenseloser i Nord-Norge under andre verdenskrig. Hentet fra Store Norske Leksikon: https://snl.no/Grenseloser_i_Nord-Norge_under_andre_verdenskrig
Soleim, M. N., Amundsen, O., & Nergård, J.-I. (2019). Grenselos i grenseland. Orkana Akademisk.
UN Headquartsers Foto: Ole-Christer Hætta
FN sitt permanente forum for urfolkssaker
Ole Christer Hætta
22/23-joavku
Hvert år holdes FN sitt permanente forum for urfolkssaker. Det blir holdt på FN sitt hovedkvarter i New York City. På forumet deltar FN nasjonene og urfolksgrupper fra hele verden. I det to uker lange forumet, diskuteres urfolkssaker, og hvordan disse skal jobbes med.
Forumet varer i to uker. Hver dag er det et tema, og alle delegatene på møtet kan sette seg på en talerliste. Om man får taletid, så får man tre minutter til å fortelle om sin sak. Dette er prosedyren hver dag før lunsj pause. Etter lunsjpause kan man delta på side eventer som arrangeres av urfolksgrupper, organisasjoner eller lignende. Da får man selv delta på møtes som er interessante
Samiske veivisere 2022/23 i New York på FN sitt hovedkvarter
Det første permanente forumet for urfolksaker ble holdt i 2002. Da ble Ole Henrik Magga valgt som leder av forumet. Og var leder i to perioder. Lederens ansvar under møtene er å være en ordfører. Han gir ordet til den som er neste på listen til å tale, også starter han og avslutter møtene.
Fra Sami har vi representanter fra alle de tre Sametingene. I år deltok Sametingspresidenten i Norge Silje Karine Muotka, Sametingspresident i Sverige Håkon Jonsson, og Sametingspresidenten i Finland Tuomas Aslak Juuso.
I år var det første gang på fire år at de Samiske veiviserne deltok på permanent forum. De fikk lære om hvordan FN systemet funker, og fikk se hvordan FN sine møter funker og skjer i praksis.
Båtene Per Olav, Stig Tore og Snorre som ligger til kai i Hellemobotn (1987).
foto: Paul Gælok
Fiske og havbruk i Sábme
Linnéa Knutsen
22/23-joavku
Når man hører frasen «samisk næring» assosierer de fleste det med reindrifta, men i store deler av historien har ikke alle samer hatt en like sterk tilknytning til reindrifta. I enkelte samiske områder har fiske og havbruk spilt en mye større rolle i dagliglivet til samene. Dette inkludert i de lulesamiske områdene i Norge.
Fiske har alltid spilt en stor rolle i store deler av Sábme. Da spesielt i de sjøsamiske områdene (ved kysten og i fjordene), hvor dietten ofte hovedsakelig besto av fisk og tilbehør, og hvor kjøtt ikke var like lett tilgjengelig. Og i store deler av samisk historie har sjøsamene kombinert næringer. Fiske ble ofte kombinert med sanking, båtbygging, jakt og jordbruk, og i noen tilfeller med reindrift. Men en kombinasjonsnæring som nok var en av de vanligste var «fiskerbonden». Dette innebar da at mannen i huset var ute og fisket, og var derfor en fisker, mens kona ble igjen hjemme med dyrene osv. og jobbet med gårdsbruk, og fungerte da som en bonde.
Selv om mange av sjøsamene drev med jordbruk og gårdsbruk var gårdene de hadde da, ofte mye mindre enn vanlige gårder nå til dags. Det er fordi at samiske næringer har ofte vært mer basert på selvberging og byttehandel, enn det har vært basert på økonomi og fortjeneste. Dette innebar også da de sjøsamiske næringene. Derfor hadde de en del mindre gårder med et fåtall av dyr og mindre åkere enn «norske» gårder. Og de byttet ofte tørket fisk, ull, garn og lignende mot andre ting som for eksempel reinskinn og kjøtt.
I dag er reindrifta den eneste samiske næringen som er beskyttet ved lov for samer. Fiske derimot er ikke offisielt anerkjent den dag i dag som en samisk næring. Før 1980-tallet regulerte fiskerne fisket selv. Altså de passet selv på at de ikke overfisket e.l., men så kom det lover som gjorde slik at det ble mye vanskeligere for sjøsamene å drive med fiske som næring. De nye lovene som kom angående fartøy og kvoter gjorde slik at mange sjøsamiske fiskere nå ble utestengt fra å få full kvote. For eksempel så sa en lov at man måtte ha fisket en viss mengde med fisk årene før for å kunne få en kvote. Og på grunn av at det var en «deltids»-næring for mange så var det flere som ikke klarte å oppfylle det og dermed mistet retten til å kunne drive med fiske som næring.
Det har opp gjennom tidene vært store diskusjoner om fiske og havbruk i de samiske områdene kan defineres som tradisjonelle samiske næringer, da mye har vært likt de norske næringene med fiske og jordbruk. Dette til tross for den tradisjonelle kunnskapen, språk (begrep o.l.), andre viktige tradisjoner, og verdiene som lå/ligger innenfor de sjøsamiske næringene/områdene.
Noe som også skiller samisk og norsk havbruk er at innenfor de sjøsamiske næringene har de alltid hatt lik tankegang som alle andre samiske områder og næringer, spesielt når det kom til hvordan å best bevare naturen de hadde rundt seg. I tillegg til andre samiske tradisjoner når det kom til for eksempel overforbruk. De skulle bare ta det de trengte, ikke mer, ikke mindre. I tillegg til det hadde de ofte tette bånd og samarbeid med reindriftssamene (verdde-forhold) som for eksempel så kunne reindriftssamene ha noen sauer som ble igjen hos sjøsamene, mens sjøsamene kunne ha noen reinsdyr («sytningsrein») sammen med flokken til reindriftssamene.
På grunn av ulike lover og regler innenfor havbruk som gjorde det vanskelig for sjøsamene å fortsette med fiske som næring, er det nå et fåtall av samer som jobber med fiske på den tradisjonelle måten. Og fiske er enda en viktig kulturbærer innenfor de sjøsamiske områdene, spesielt når det kommer til verdiene rundt respekt for naturen, og når det kommer til videreføring av språk og tradisjonell kunnskap.
Lillesøstera mi og bestefaren vårSøskenbarnet mitt LeviMeg (bak t.v.) og mine søskenbarn Emanuel, Leon (framme t.v.) og Maria. Fiske er enda noe sentralt i livet til min familie. Mye av grunnen til det er bestefaren vår, som var fisker (han eide båten Snorre som er avbildet i forsidebildet), som har videreført tradisjonell kunnskap og lært oss om alt fra A-Å når det kom til fiske og havet.
Mange, inkludert min familie, har fortsatt sterke tilknytninger til de sjøsamiske områdene og bruker ofte bygdene inne i fjordene som ferieplasser o.l., og til tross for at det ikke er gjennom fiske som næring, lever enda mange av de gamle tradisjonene og verdiene innad i de sjøsamiske miljøene.
Rasebiologisk forskning under fornorskningsperioden
Benedikte Eriksen
22/23-joavku
Mellomkrigstiden er kjent som «en mørk vinternatt» for samene og samiske historie. Fordi det var da fornorskningspolitikken sto sterkest og det var da det foregikk rasebiologis forskning av samene. Forskere mente nemlig at samene var en primitiv folkegruppe, at vi var både fysisk og psykisk annerledes enn majoriteten i Norge (nordmenn), og dette ville de bevise. Dermed ble samer målt og fotografert. Det ble også tatt nakenbilder av samene.
Fornorskningen av samene (assimileringspolitikk) var en statlig politikk som foregikk fra ca. 1850 til ca. 1980. Fornorskningen gikk ut på å utrydde alt det samiske, kulturen og språket vårt skulle bort, og vi skulle bli norske
(Foto: ukjent)
Bilde over er hentet ut fra Hellemofjorden i Tysfjord. I 1914 og 1921 kom forskere til Tysfjord. Der ble ca. 210 samer målt og fotografert, og det var ca. 28 målinger per person. På dette eksemplet kan vi også se hvor nedverdigende bildene ble tatt av samene, nesten som en mugshot ville bli tatt i dag. Hun som ledet denne forskningen i Tysfjord, var Alette Schreiner. Hun kom ut med rapporten som heter «Tysfjordlappen» i 1932 etter forskningen hun hadde gjort på samene i Tysfjord. I rapporten skriver hun blant annet:
Som vanlig med primitive mennesker var lapperne, til tross for sin barnslige nysgjerrighet og vennlighet, direkte uvillig til å underkaste seg en nøyaktig undersøkelse, framfor alt hvis det innebar å kle av seg på kroppen og helt spesielt hvis det innebar å kle av seg på de omhyggelige innsvøpte føttene.
Alette Schreiner
Tysfjordlappen
Og ikke nok med det, det ble også gjort gravplyndring. Forskere for i samiske graver, og gravde opp hodeskallene for å ta de med seg for å forske og studere dem. Mellom årene 1850 til 1977 ble ca. 1000 skjeletter gravd opp. En av dem som gjorde det var dr. Johan Brun. Han kjøpte retten til å grave opp skoltesamiske skjeletter i 1915 for 5 kr per stykk. Dette anses i dag som både rasistisk og som et overgrep. Etter 96 år ble de endelig returneres til Finnmark.
(Foto: Johan Brun, 1915 / Tromsø museum)
Etter andre verdenskrig endret synet seg på mennesker. Etter Holocaust eller jødeforfølgelsen under andre verdenskrig, kunne vi ikke lengre dele mennesker i rase og dermed ble det slutt på den rasebiologiske forskningen, men fornorskningen fortsatte.
Disse hodeskallene og bildene som ble tatt av samene finnes enda i dag rundt omkring i arkiv i hele Europa. Det er blitt gjort en forøk å få disse tilbake til sine slektninger, men det er så mange at det nesten er umulig å kartlegge dem.
Om du ønsker å få mer innblikk i rasebiologisk forskning som ble gjort på samene, anbefaler jeg på det sterkeste å se filmen Sameblod som kom ut i 2016. Ta gjerne også en titt på kildene jeg har lagt med nederst.
Visste du at det finnes en internasjonal koftedag?
I dag, 11.april 2023, er den internasjonale gáktebeaivi/koftedagen! Det er en dag der man oppfordrer til å bruke kofta for å synliggjøre samisk kultur i hverdagen. Gáktebeaivi ble for første gang arrangert i 2014, og har hatt oppslutning fra starten av. Det var den samiske organisasjonen Noereh (som er sørsamisk for ungdom) som for aller første gang 10.april 2014 oppfordret alle til å ta på seg kofta for å hedre, synliggjøre, og oppmuntre til bruk av kofta i hverdagen, og dermed arrangerte for første gang nasjonal koftedag. Gáktebeaivi har blitt arrangert hvert år siden.
Noereh
Noereh er en samisk partiuavhengig ungdomsorganisasjon, som ble stiftet i 2009. Les mer om Noereh og deres arbeid her.
På de tre offisielle samiske språkene i Norge, så er kofta: Gákti på nordsamisk, gáppte på lulesamisk, og gapta på sørsamisk. Kofta er samenes tradisjonelle klesdrakt, og brukes på tvers av landegrensene. Kofta er så personlig at vi kan se utfra kofta hvor personen er fra, hvilken slekt, og i noen tilfeller sivilstatusen. Fordi kofta er så personlig at det blir en identitetsmarkør. I dag blir kofta mest brukt som pynteklesplagg, men det er fortsatt noen i dag som bruker det som et dagligplagg!
Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen
Det er stor variasjon på gákti/gáppte/gapta fra område til område. Det er variasjon i både mønster, form og farger. Bilde over kan du se guttene i nordsamiske kofter fra Kautokeino, og jentene i lulesamiske kofter fra Jokkmokk/Tysfjord. Ønsker du å lese mer om kofta, sjekk ut denne artikkelen!
Skal du bruke kofta på den internasjonale koftedagen?
FUNFACT OM KOFTA
Pesk/beaska var utgangspunkte til kofta. Beaska er et vinterklede lagd av reinskinn.
Kofta skal både være funksjonelle og varme. Det er derfor vi har belte rundt livet, slik at vi skal greie å holde varmen i overkroppen.
Lyngshesten har vært et vanlig og viktig arbeidsverktøy i sjøsamiske bygder i mange generasjoner. Hesten kan både pløye jorda, trekke høylast og andre typer last, være et fremkomstmiddel og en god venn for folket. Lyngshesten er viktig for kulturen i det sjøsamiske området i Lyngen, og har lange røtter og historie tilknyttet området. Grunnen til at jeg synes det er så spennende med lyngshesten er blant annet fordi min máttaráhkku, min oldemor, som jeg også er oppkalt etter, var en av få kvinner som fraktet kobbermalm fra Ankerlia med hest ned til kaia i Birtavarre. Og på det tidspunktet hun jobbet i gruvene var hun bare 17 år gammel!
Lyngshest med Lyngenfjorden i bakgrunnen. Foto: Ingvild Maria Koht Furnes
Lyngshest i hverdagen
Lyngshesten har blitt brukt til så utrolig mangt i sitt lokale miljø gjennom tidene. Alt fra fest til arbeid, og fødsel til død, god hjelp for funksjonshemmede og som villig og rask transports hjelper. Det skrives at Lyngshesten blir omtalt som en klok hjelper, som har overnaturlige sanser, som en trygghet i harde situasjoner i livet, en lojal lytter og en trofast venn for alle ulike generasjoner. Min áhkku, min bestemor, hadde også Lyngshest på gården sin i Skibotn. Gulli het hesten, og áhkku beskrev henne slik som en ville beskrevet en hund. Hennes bestevenn, turfølge, god lytter og lojal. Áhkku brukte å plukke bær i skogen rett ved gården, mens hesten gikk løs på jordet. Den brukte å følge med áhkku på bærtur, men når áhkku fikk nok av at hesten gikk å tråkka ned bærene hennes, så kommanderte hun hesten å gå hjem, og hjem gikk hesten villig.
Lyngshester i forskjellige farger! Foto: Ingvild Maria Koht Furnes
Den eldste hesterasen?
Lyngshesten er en av Norges tre nasjonale hesteraser, og kan være den eldste hesterasen i Norge og kommer fra Nord-Norge. Lyngshesten kategoriseres som ponni av den grunnen at mankehøyden på hesterasen er under 148 cm. Vanlig mankehøyde på Lyngshesten er mellom 130-140 cm. Begrepet «Lyngshest» ble først nedskrevet av en dyrlege ved navn Olsen rundt 1910-1925, men ble brukt på folkemunne i området i lang tid før dette. Elling Vatne skriver i sin andre utgave av boken «Lyngshesten (nordlandshesten)» fra 2006 om dette. Han forteller om fylkesagronom Tyssø i 1948 som forklarer om hvorfor Lyngshesten blir betegnet som Lyngs-hest:
«… fordi det var i Lyngendistriktet den [hesterasen] er blitt bevart og fordi det er det eneste distrikt der det virkelig er blitt gjort noe for å ta vare på den.» (Tyssø, 1948)
Lyngshest føll. Foto: Ingvild Maria Koht Furnes
Arbeidsvillig og smart
Lyngendistriktet vil her omfatte dagens Lyngen, Kåfjord og Storfjord kommuner, som i eldre dager var en kommune, Lyngen. På småbrukene i Nord-Norge har Lyngshesten blitt brukt som en allsidig brukshest fordi den er arbeidsvillig og fornuftig. I mange sjøsamiske, og kvenske, bygder har Lyngshesten blitt holdt i bruk, spesielt i Lyngendistriktet. Hesten hadde mange bruksområder på gårdene, den ble også brukt som skysshest på landeveien i gamle dager og som hjelp for funksjonshemmede før rullestolens tid. Lyngshesten er mindre i størrelse enn andre arbeidshester, så på gårdene måtte man kjøre med mindre last på vognen, men i gjengjeld var Lyngshesten veldig energisk og seig at den fikk til å gjøre like bra arbeid som større hester. Hesten hadde lik funksjon på gårdene i gamle dager som det både bilen og traktoren i dag har.
Lyngshest og kjerre. Foto: Ingvild Maria Koht Furnes
Lyngshestens bruk i Bolagstiden og malutvinningen i Ankerlia, Kåfjord
Bolagstiden handler om en tidsepoke under første verdenskrig, årene 1916-1918, hvor det ble bestemt av stormaktene at russisk krigsmateriell skulle transporteres til Finland gjennom Nord-Norge. Med dette ble Nord-Troms midt i smørøyet i denne stormaktspolitikken. Skibotndalen ble den naturlige veien opp til Finland, så store skip lastet med dette krigsmateriellet kom til Skibotn og ved hjelp av hest og vogn ble det transportert opp Skibotndalen. I lang tid har det vært et levende og sentralt markedsliv i Skibotn, med handelsvei både til Sverige og Finland. Det var mange hester som ble brukt i bolagstiden i Skibotn, Elling Vatne estimerer i sin bok rundt 190-200 hester i bruk, hvor det har vært brukt Lyngshester i stor grad, med andre hesteraser også. Videre forteller han at lønna bøndene på gårdene rundt Lyngenfjorden fikk for å låne ut sine hester til disse kjøreoppgavene var bra. Det ga også biintekter til bøndene fordi Lyngshestekjøringa trakk til deg turister og.
Lyngshestens bruk i gruvedriften
I Ankerlia i Kåfjorddalen begynte gruvedriften å utvinne kobbermalm under første verdenskrig. Her også ble Lyngshesten et sentralt arbeidsverktøy. Kåfjord er også et sjøsamisk område, hvor kombinasjonsnæring med jordbruk og fiske var næring folk levde av hovedsakelig i eldre tider. Vatne (2006) forteller at utvinningen av malm varte fra 1898 til 1919. Kobbermalmen ble fraktet fra gruvene oppe i Ankerlia, ned til kaia i Birtavarre og fraktet videre ut med skip. Dette gikk ved hjelp av Lyngshester som trakk skinnevogner, men også andre hesteraser som fjording, døl og finskhest. Hestene ble brukt både til gårdsarbeid, og bli leid ut til frakting av malm til kaia, og dette ga bøndene i Birtavarre litt ekstra inntekt.
Funfact om Lyngshesten
Et lite morsomt fakta jeg lærte om Lyngshesten er at den er den eneste hesterasen i Norge som får godkjent samiske navn på samme linje med norske!
Vibeke Persen ved den The Sámi Pavilion, med Anders Sunnas kunstverk Illegal Spirits of Sápmi i bakgrunnen.
Tidligere Samiske veivisere guider ved kunstutstillingen The Sámi Pavilion i Venezia
Eva Måsø
21/22-joavku
Samiske veivisere har vært guider ved åpningsukene for kunstutstillingen ved den Samiske paviljongen i Venezia. Nå skal tidligere veivisere fortsette som guider når de samiske kunstnerne Pauliina Feodoroff, Máret Ánne Sara og Anders Sunna representerer Sápmi og viser sin kunst ved den Samiske paviljongen ved kunstutstillingen La Biennale Di Venezia, 59th International Art Exhibition of La Biennale di Venezia, i Italia.
Årets og tidligere Samiske veivisere skal være guider ved utstillingen i den samiske paviljongen ved ulike omganger frem til september. Til sammen vil det være omtrent ti tidligere veivisere innom som guider i løpet av sommermånedene.
Vibeke Persen var Samisk veiviser skoleåret 2020/2021. Hun skal veivise ved den Samiske paviljongen i starten av mai. Vibeke fikk en gjennomgang av kunstutstillingen sammen med årets veivisere Ane Malene Nordeng og Emma Elliane Oskal Valkeapää.
– Det blir spennende å se hva folk internasjonalt tenker om samer og samisk kunst.
Vibeke
Vibeke ved den Samiske paviljongen.
Vibeke og Ane ved kunsten til Máret Ánne Saras “Ale suova sielu sáiget”.
Ane Malene med en gjennomgang om hvordan man skal guide ved den Samiske paviljongen.
Årets veivisere Ane Malene og Emma sammen med tidligere veiviser Vibeke Persen. I forgrunnen er Máret Ánne Saras verk Gutted – Gávogálši.
Vibeke Persen og Ane Malene Nordeng ved den Samiske paviljongen, med Anders Sunnas verk Illegal Spirits of Sápmi i bakgrunnen.
Dan-Jonas Danielsen Sparrok var Samisk veiviser i 2017/2018. Også han skal guide ved den Samiske paviljongen i slutten av mai.
– Jeg har fulgt med på Anders Sunna og Máret Ánne Sara nesten fra starten. Så dette blir spennende. Det varmer mitt samiske hjerte å se oss samer og det samiske ute i verden, at vi blir sett og hørt.
Dan Jonas
Dan-Jonas forteller at det har åpnet mange nye dører etter året som Samisk veiviser.
– Veiviseråret har virkelig åpnet nye dører for meg. Jeg var redd for at når jeg var ferdig som Samisk veiviser, så var man ferdig. Veiviseråret har imidlertid lagt et fint grunnlag for tips og triks om måter å formidle ulike temaer på. Så det blir stort å kunne gjøre dette i Venezia også.
Dan Jonas
Dan Jonas Danielsen Sparrok, Samisk veiviser 2017/2018.
Samisk høgskole og Office of Contemporary Art (OCA)
Samiske veivisere og Samisk høgskole samarbeider med Office of Contemporary Art Norway (OCA). Veiviserordningen bistår OCA i koordineringen av guider til september.
Tidligere veivisere er praktikanter ved OCA. Praktikantperiode finansieres av OCA i sin helhet. Utstillingen er åpen helt til november.
Du åpner VG en dag, og leser denne overskriften «Sametingspresidenten reagerer på Siv Jensens kostyme». Etter å ha lest overskrifta spør du deg selv «Hva er en sametingspresident?». Du er ikke den første som har lurt på det. Men for å besvare hva er en sametingspresident, må vi forstå hva Sametinget er.
Sametinget i Norge ble åpnet 9. oktober 1989. I dag består Sametinget i Norge av 39 representanter, som velges fra 7 ulike valgkretser i hele Norge. Sametingsvalget er hvert fjerde år, sammen med stortingsvalget. For å kunne stemme i sametingsvalget, må man være innmeldt i valgmanntallet. Da må man oppfatte seg selv som samisk, og har samisk som hjemmespråk, har eller hatt forelder, besteforelder, eller oldeforelder som har eller hadde samisk som hjemmespråk, eller er barn av noen som har stått eller står i valgmanntallet. Innmelding gjør man på sametinget.no
Sametinget i Norge har parlamentarismen i likhet med Stortinget. Det betyr at samiske velgere velger aldri sametingspresidenten. Akkurat som nordmenn ikke velger statsministeren. Det er Sametinget, altså det er et flertall av de 39 representantene som velger sametingspresidenten.
Bilde av Sametingets 39 representanter, også kjent som plenum. Foto: Árvu
Sametingspresidenten velger sitt sametingsråd, som kan sammenlignes med regjeringen. Sametinget, de vedtar ting som budsjett. Mens sametingspresidenten har som ansvar å gjennomføre det Sametinget vedtar som budsjettet. Lederen av Sametinget er plenumslederen, som kan sammenlignes med stortingspresidenten. (Berg-Nordlie, 2021a)
Bilde av sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR) Foto: Árvu
Denne sametingsperioden har NSR (Norske Samers Riksforbund) sammen med Senterpartiet, og Ávjovári Johttisápmelaččaid listu, flertall på sametinget. Sametingspresidenten er Silje Karine Muotka (NSR). Sametingsrådet består av NSR og SP. (Sametinget, 2021)
Bilde av sametingsrådet 2021-2025. Fv. Silje Karine Muotka (NSR), Maja Kristine Jåma (NSR), Runar Myrnes Balto (NSR), Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR), og Hans Ole Eira (Sp). Foto: Árvu
Fun fact om de norske sametingspresidentene
Tre av seks sametingspresidenter i Norge er kvinner, henholdsvis Aili Keskitalo, Vibeke Larsen, og Silje Karine Muotka. (Berg-Nordlie, 2021b)
Hvilke partier er det på Sametinget?
Denne perioden 2021-2025 sitter NSR, Nordkalottfolket, Arbeiderpartiet (Ap), Senterpartiet (Sp), Fremskrittspartiet (FrP), Samefolkets Parti, og Ávjovári Johttisápmelaččaid listu på Sametinget. Noen av partiene har du kanskje hørt om, som AP og SP. Man kan dele partiene på Sametinget i to. “Samisk-eklusive partier”, som NSR. Partier som bare stiller til valg til Sametinget, og det er partiets fokus. Det andre er “Samisk-inklusive partier”, som AP og SP. Partier som er stiftet som norske partier, men har samisk organisasjonsenhet, og stiller Sametingsvalget og mange andre valg. (Saglie et al., 2021, s. 19) (Valgresultat Sametingsvalget 2021, 2021)
Parti
Oppslutning i %
Innvalgte sametingsrepresentanter
NSR
31.6%
17
Nordkalottfolket
18.3%
9
Arbeiderpartiet
15%
7
Senterpartiet
9.6%
3
Samefolkets part
5.6%
1
Fremskrittspartiet
4.8%
1
Ávjovári Johttisápmelaččaid listu
2.4%
1
Sum
39
Hva er de politiske skillelinjene på Sametinget?
På Stortinget deler man partiene på venstresiden eller høyresiden. Som på venstresiden ønsker partiene sterk offentlig velferd og høyere skatter, mens høyresiden ønsker mer privatisering og lavere skatter. Kjent som venstre-høyre aksen. Dette fungerer ikke på Sametinget.
På Sametinget har forskere pekt på at aksen på Sametinget er “sterk samisk selvbestemmelse” på den ene siden, og på den andre siden er “ingen samisk selvbestemmelse”. NSR plasserer seg mest mot “sterk samisk selvbestemmelse” mens FrP er det partiet som er mest mot “ingen samisk selvbestemmelse”, som sitter på Sametinget for å legge ned Sametinget. (Saglie et al., 2021, s. 187)
En annen akse er “Grått vs grønt?”. Som går ut på miljøvern, som er en viktig sak i samepolitikken. Aksen går ut på hva velgerne assosierer med miljøvernbegrepet. Som om man skal bygge vindmøller for klimaet, eller verne naturen for vindmøller, eller om man skal skyte rovdyr for å beskytte reinen eller verne rovdyrene. (Saglie et al., 2021, s. 192-193)
En siste akse er “Kulturradikalitet vs. Kulturkonservatisme”. Som kan være at partiene skiller seg på syn i likestillingssaker, LHBT-saker eller sekularisme (tanken om å skille stat og kirke). I dag er disse skillelinjene lite til stede på Sametinget.
I tillegg har man på Sametinget partier som representerer næringsinteresser. Som feks Ávjovári Johttisápmelaččaid Listu (Flyttsamelisten), som representerer folk tilknyttet reindriften.
Helt grunnleggende er Sametinget et folkevalgt organ med 39 representanter fra hele landet. Det er parlamentarisme på Sametinget, som betyr at sametingspresidenten velges av et flertall av Sametingets 39 representanter. Sametingspresidenten utnevner sitt sametingsråd, som er Sametingets «regjering». Hvis du vil lese mer om hva Sametingets arbeidsområde er, anbefaler jeg: Sametinget i Norge – Samiske veivisere og Sametinget- et forvaltningsorgan – Samiske veivisere