Samisk popmusikk – gjennom tidene og til i dag

Joik er kanskje det de fleste tenker på når man hører ordet “samisk musikk”, men i likhet med resten av musikkverden har vi i Sápmi også popmusikk!

Samisk popmusikk, spesielt da med bruk av moderne instrumenter, begynte å ta form på 1960- og 1970-tallet. Dette var en tidsperiode hvor det var økt interesse for bevaring, utvikling og synliggjøring av samisk identitet, kultur og språk gjennom musikk og kunst. Musikere og andre kunstnere begynte å eksperimentere med å kombinere tradisjonelle samiske elementer, som for eksempel joik, med moderne instrumenter som gitar, synth/keyboard og trommer. Denne tiden markerte begynnelsen på utviklingen av samisk popmusikk som en egen sjanger. Siden den gang har sjangeren fortsatt å vokse og utvikle seg, og det som vi i dag kjenner til som samisk popmusikk representerer et bredt spekter av stiler og innflytelser.

Det er spesielt en artist og joiker vi kan si hadde mye innflytelse og gjorde mye for at samisk musikk med moderne instrumenter ble populært og kjent i mye større grad. Det var multikunstneren Áillohaš – Nils Aslak Valkeapää (1943 – 2001).

Áillohaš (1943 – 2001)
Foto: Frode Nielsen Børfjord/NTB Scanpix
Joikuja av Áillohaš

I 1968 ble albumet “Joikuja” av Áillohaš utgitt, dette var første gangen noen kombinerte tradisjonell joik med lydeffekter og moderne musikk. Dette albumet ble starten på en ny samisk sjanger, nemlig samisk popmusikk. Etter dette albumet ble mange andre samiske artister inspirert. Blant annet Deatnogátte Nuorat (Tanabreddens Ungdom) som raskt gjorde seg bemerket i Norge, i Finland og Sverige.

I dag er samisk popmusikk fortsatt under utvikling og det er stadig flere sjangre, band og artister som gjør seg bemerket, både nasjonalt og internasjonalt. Det finnes mange plasser og festivaler hvor man i dag kan vise frem musikk og joik, og et av dem er Sámi Grand Prix! Sámi Grand Prix er en musikkonkurranse, hvor man både har en joikedel og en del for moderne samisk musikk. Konkurransen avholdes hvert år under påskefestivalen i Kautokeino!

Man har sett en økt interesse av samisk musikk og joik på ulike typer TV-program, festivaler og andre arrangementer, bare i 2024 har vi fått se og høre Mari Boine på TV2 sitt musikkprogram “Hver gang vi møtes”, det viser at det samiske er i vinden og mer populært enn på lenge. Det er rett og slett en fin tid for musikk-sápmi og dens fremtid!

Noen av artistene/bandene vi har i dag, og som nevnt så dukker det stadig flere navn opp!

  • Katarina Barruk
  • Mari Boine
  • Emil Kárlsen
  • Lávre
  • Isák
  • DJ iDJa
  • Niilas

Kilder:

Nordlige folk (u.å) Nils Aslak Valkeapaa. Hentet fra: https://nordligefolk.no/sjosamene/kunst-musikk-litteratur/nils-aslak-valkeapaa/  

Gaski, Harald; Haugen, Morten O.; Fredriksen, Lill Tove; Berg-Nordlie, Mikkel: Nils-Aslak Valkeapää. Store norske leksikon. https://snl.no/Nils-Aslak_Valkeap%C3%A4%C3%A4                                     

Olsen, E. (2023). Samisk bibliotektjeneste. https://samiskbibliotektjeneste.tromsfylke.no/2023/04/24/tanabredfdens-ungdom-daednugadde-nuorat/                                                         

Sæther, E.B (2023). Sámi Grand PrixStore norske leksikon. https://snl.no/S%C3%A1mi_Grand_Prix

NRK Sápmi (2024) Den nyeste samiske musikken – 39 nye låter og joiker utgitt. NRK https://www.nrk.no/sapmi/den-nyeste-samiske-musikken-_-39-nye-later-og-joiker-utgitt-1.16785204

Elsa Laula Renberg – en sørsamisk pioner

Foto: snl.no

Elsa Laula Renberg var en sørsamisk organisasjonsbygger, jordmor, reineier og pioner. Hun ble født 29. november i 1877, inn i en reindriftsfamilie som hadde sine tradisjonelle områder både på norsk og svensk side av Sør-Saepmie.

Renberg hadde jordmor-utdanning, som en av få samiske jenter som fikk ta høyere utdanning på den tiden. Hun begynte å studere i Stockholm i 1904 og det var her hennes interesse og engasjement for samisk politikk og samiske rettigheter begynte.

Renberg ble dessverre bare 54 år. Man kan lure på hvor mye hun kunne fått til om hun ble eldre, men vi skal nå se nærmere på det arbeidet hun har gjort.

Et lite dykk inn i Renberg sitt arbeid
I 1904 gav hun ut kampskriften «Inför Lif eller Död”. Den handlet om trusselen mot samer og samenes eksistens grunnet koloniseringen av Saepmie. Hun ønsket at samenes vanskelige situasjon som de måtte leve under skulle synliggjøres og formidles til de svenske myndighetene. Gjennom kampskriften ble hun ikke bare den første samiske kvinnen til å gi ut en tekst, men også en av de aller første samene til å utgi en tekst.

Foto: snl.no

Det samme året var hun med på å skape den første samiske organisasjonen: Lapparnas Centralförbund. Den ble stiftet i Stockholm, og Renberg ble selv leder. Renberg var også med på å danne Brurskankens Lappekvinde forening i 1910, som var den første samiske kvinneforeningen. En av sakene kvinneforeningen kjempet for var en skole for samiske barn i Nordland. Dette var muligens et stikk mot Havika internatskole, som ble ledet av Samemisjonen , og som fungerte som en fornorskningsskole.

Selv om hun har gjort alt dette arbeidet er hun likevel kanskje mest kjent for det første samiske landsmøtet, som ble holdt 6-9. februar i 1917, i Tråante/ Trondheim. På møtet kom det 150 samer fra norsk og svensk side av Saepmie. Renberg var opptatt av at kvinner også skulle komme på møtet og det endte opp med at 40 av deltakerne var kvinner. Hun var opphavspersonen for ideen om landsmøtet, som i dag er årsaken til at samenes nasjonaldag feires 6. februar hvert år.

Hvordan hylles hun i dag?
Alt arbeidet som Renberg har gjort gjør at hun i dag regnes som en samisk organisasjonspioner. Derfor hylles hun i dag på forskjellige måter. På bildet under ser dere en statue av Elsa Laula Renberg. Den ble avduket i 2019, og står utenfor rådhuset i Mosjøen. Hun er den første samekvinnen i historien som er på sokkel.

16.oktober 2020 vedtok Trondheim kommune at området utenfor metodistkirken i Trondheim skulle få navnet Elsa Laula Renbergen sijjie/ Elsa Laula Renbergs plass. Det var nemlig i metodistkirken det første samiske landsmøtet ble holdt. I år, 6.februar 2024, fikk stedet et blåskilt. Steder med kulturhistorisk betydning får blåskilt, som er årsaken til at dette stedet har fått det.

Renberg har i dag også en båt som er oppkalt etter henne. Det er en hurtigbåt som har sin rute fra Bodø til Lofoten, altså Nordlandsekspressen. I tillegg er hennes fødselsdag, 29. november, en offisiell samisk flaggdag i hele Sápmi.

Kildehenvisning:

  • Berg-Nordlie, M, Berg, B. A (3.08.2023) Elsa Laula Renberg. Hentet fra SNL.no 15.02.2023: https://snl.no/Elsa_Laula_Renberg
  • Maritimt Magasin (19.03.2019) Elsa Laula Renberg (03/2019). Hentet fra maritimt.com: https://maritimt.com/nb/batomtaler/elsa-laula-renberg-032019
  • NRKSápmi (07.02.2024) Blåskilt på Elsa Laula Renbergs plass. Hentet fra nrk.no: https://www.nrk.no/sapmi/blaskilt-pa-elsa-laula-renbergs-plass–1.16752778
  • Strask, J. S ( 22.10.2020) Elsa Laula Renberg hedres med plass. Hentet fra sagat.no: https://www.sagat.no/elsa-laula-renberg-hedres-med-plass/19.24349

Sannhets – og forsoningskommisjonen

I 2018 oppnevnte Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonen. Kommisjonen hadde et tredelt mandat. De skulle granske fornorskningen, kartlegge fornorskningspolitikkens konsekvenser og fremme tiltak som bidrar til forsoning. 1. juni 2023 leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget.

Sannhets- og forsoningskommisjonen foran Stortinget. Foto: Stortinget

Fra midten av 1800-tallet førte norske myndigheter en hard fornorskningspolitikk overfor samer og andre minoriteter i Norge. Den offisielle norske politikken var at samer og andre minoriteter som kvener/norskfinner og skogfinner skulle assimileres. Den offisielle fornorskningspolitikken varte frem til 1960-tallet. Mange samer og minoriteter mistet sin tilknytning til sitt språk og sin kultur på grunn av fornorskningen.

Over lengre tid har det vært uttrykt et ønske om å opprette en offentlig kommisjon som skulle granske fornorskningspolitikken og dens virkninger, etter inspirasjon fra andre lands lignende kommisjoner. Sametinget har vært en av pådriverne for opprettelse av en slik kommisjon. 20. juni 2017 vedtok Stortinget å opprette en sannhetskommisjon for fornorskning og urett begått mot det samiske og det kvenske folk. Stortingets presidentskap utarbeidet deretter forslag til mandat, navn og sammensetning, som ble behandlet av Stortinget 14. juni 2018. Den 9.mai 2019 inkluderte kommisjonen skogfinnene i arbeidet.

Bildet viser samiske barn på internatskole for flyttsame-barn i Karasjok, 1950. Skolen var en hovedarena for fornorskning.
Foto: Sv. A. Børretzen / NTB Scanpix

Kommisjonens viktigste oppgave var å kartlegge fornorskningspolitikken og virkningene den hadde for grupper og enkeltpersoner. Personlige erfaringer skulle også bringes frem i lyset. Under kommisjonens arbeid ble det arrangert åpne møter der folk kunne komme med innspill og dele sine historier. Det ble også gjennomført intervjuer, og man kunne sende inn sine personlige historier til kommisjonen. Det ble til sammen samlet inn mer enn 760 personlige historier.

Videre skulle kommisjonen se på ettervirkninger av fornorskningspolitikken knyttet til konsekvenser for samer, kvener og skogfinner både som grupper og som individer. De skulle også undersøke ettervirkningene i dagens samfunn, for eksempel i form av diskriminering og hatytringer.

Den siste oppgaven til kommisjonen var å foreslå tiltak for videre forsoning. Dette inkluderte å se på pågående forsoningstiltak. Kommisjonen peker på 5 pillarer for forsoning:

  • Kunnskap og formidling
  • Språk
  • Kultur
  • Forebygging av konflikter
  • Implementering av regelverk
Rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som ble overlevert til Stortinget var på 758 sider. Hele rapporten ble lest høyt på Nasjonalteateret og ble sendt direkte på NRK. Opplesningen tok over 30 timer. Høytopplesningen kan sees på NRK TV under tittelen «Norge lytter».

Kilder:

Nordlie, M. (2023). Fornorsking. Store norske leksikon. https://snl.no/fornorsking

Uit Norges arktiske universitet. (2023). Sannhet og forsoning. https://uit.no/sannhetogforsoning

Stortinget. (2023). Sannhets- og forsoningskommisjonen. https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Organene/sannhets–og-forsoningskommisjonen/

Hospitering på departementene

Med statssekretær for samiske saker, Nancy Porsanger Anti (midten)

Like før de samiske veiviserne tok juleferie, hadde de ei interessant uke på departementene i Oslo. De besøkte også Høyesterett og Stortinget.

Dette besøket er en del av den viktige opplæringen for veiviserne, der de får innsikt i hvordan statsforvaltningen fungerer, og hvordan de ulike departementene jobber med samiske saker. Det gir dem en grundig og solid plattform å jobbe ut fra, både i studier og når de skal ut på oppdrag. 

Det 20. kullet samiske veivisere deltok på et tettpakket program hvor de fikk møte representanter fra de forskjellige departementene og fått omvisning i bygningene. Programmet var arrangert av Kommunal- og distriktsdepartementet.

– Det var fint å få treffe de i departementet som jobber med den samiske veiviserordningen, og fortelle dem om erfaringene våre så langt.

Linn-Maggi
På omvisning på departementene

Holdt foredrag for Kommunal- og distriktsdepartementet
Veiviserne holdt en presentasjon på avdelingen for urfolk og nasjonale minoriteter, fikk snakke med statssekretær for samiske saker Nancy Porsanger Anti og ha lunsj med henne. De fikk også snakket om samiskrelaterte saker med representanter for Klima- og miljødepartementet, Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

Møtte minister
Tidligere i høst har veiviserne møtt Forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch, som var på besøk på Samisk høgskole. I Oslo fikk de møte landbruks- og matminister Geir Pollestad. I møtet med Pollestad fikk veiviserne en orientering om LMDs ansvarsområde med særlig vekt på reindriftsområdet.

I Oslo fikk de samiske veiviserne også møte de jødiske og muslimske veiviserne, ble invitert til synagogen og moskeen og fikk utvekslet kultur og livssyn, samt erfaringer som veivisere og minoriteter i Norge. Det er alltid interessant å møtes for å utveksle kunnskap og erfaringer og lære mer om hverandre. Disse andre to veiviserordningene er etablert etter den samiske veivisermodellen og har den samme målsetningen.

– Alle vi veivisere har som mål å fortelle mer om vår etnisitet, religion og kultur. Vi har tro på at denne dialogen motvirker diskriminering, rasisme og hat.

Jovnna

Med disse erfaringene innabords, er veiviserne klare for vårens skolebesøk. Kunnskapsskipet er lastet for nå, og ferden går både til lands og til vanns og i lufta med for å nå fram til elevene i alle landets kriker og kroker. Følg de samiske veiviserne på Facebook, Snapchat og Instagram.

Fakta om veiviserordninga

Den samiske veiviserordningen er et samarbeid mellom Kommunal- og distriktsdepartementet og Samisk høgskole. Den har som mål å skape dialog mellom samisk ungdom og andre ungdommer, og bidra til å motvirke etnisk diskriminering. De samiske veivisernes oppdrag er å øke kunnskapen om samer og samiske forhold blant unge i Norge. Deres bidrag er ment som et supplement til allerede eksisterende læreplanfestet opplæring og undervisning om samisk identitet, kultur og samfunn i den norske skolen.  

Veivisernes travle høst

De samiske veiviserne har hatt mye å styre med i høst. Etter deres pangstart der de var konferansierer på åpningen av Samisk høgskoles studieår, har det gått slag i slag med studier og oppdrag.

Fra skolestart i august og til nå har de hatt intense uker med undervisning. I tillegg har de deltatt på mange arrangement. På åpningen av det nye og etterlengtede studenthuset i Kautokeino, holdt veiviserne en kort presentasjon der de andre studentene fikk bli kjent med veiviserne og deres viktige samfunnsoppdrag.

September har vært en begivenhetsrik måned for veiviserne. Torsdag 14.9 var Samisk høgskole vert for UNESCOS nasjonale konferanse for skolenettverk (UNESCOS Assosciated Schools Network) der veiviserne fikk presentere seg selv og veiviser-ordningen for lærere fra hele landet. Det var stor interesse for deres arbeid med å spre kunnskap om samiske forhold på skoler i Norge, og skolebestillingene strømmet inn!

Halvannen uke senere deltok de på Stopp hatprat-konferansen på Utøya der de bidro med egen workshop om samehets og hvordan samehets kan forhindres. Konferansen og besøket på Utøya gjorde sterkt inntrykk på veiviserne.

Foto: Samiske veivisere

Stopp hatprat er en internasjonal ungdomsbevegelse for menneskerettigheter og mot hatprat startet av Europarådets ungdomsråd som en reaksjon på hatet og terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011.

Stopp Hatprat

Og innimellom dette har de fått hilse på FN’s tidligere spesialrapportør for urfolkssakerJames Anaya som kom til Samisk høgskole på besøk! Anayas rapport om samenes situasjon ble offentliggjort i 2011, og du kan lese rapporten her

I neste uke skal de til Karasjok og bli bedre kjent med Sametinget, og besøke NRK Sápmi før de drar til museet De samiske samlinger og hilser på noaiden Poala-Ánde, Anders Poulsen sin originale sjamantromme fra 1600-tallet! Dere får høre mer om Poala-Ánde og hans grusomme skjebne senere.

Mii gulahallat! Vi høres!

James Anaya, Per-Henning Mathisen, Linn-Maggi Jannok-Joma, Jovnna Erke Varsi Solbakk, Therese Olsen.
Foto: Samiske veivisere

Sølvbruk i Sápmi

Sølvbruk i pmi har en interessant historie. Fordi samene fikk sølvet sitt gjennom en såkalt byttehandel mellom de nordlige landene. Mye av sølvet som samene bruker i dag har et design som har sine røtter fra middelalderen, fra utgravinger fra gamle samiske offerplasser og graver.

Sølv har en rik tradisjon og har lenge vært brukt som smykkemateriale. Det er også forbundet med troen på at sølv, gull, messing og andre typer metaller avverger onde krefter og bringer lykke. Dermed får babyer små ringer, amuletter og skjeer, ofte i sølv. Dette finner vi også i samisk kultur, hvor det var viktig å ha en “šiella” – en gjenstand som avverger det onde. Det kunne være en sølvnål hvis det var et jentebarn og en kniv hvis det var en gutt. Etter hvert ble sølv også brukt som seremonielle symboler, som i bryllupsgaver i form av ringer med små anheng.

Samene hadde ofte sølv lett tilgjengelig. Sølv er også lett å bære rundt på, og samene brukte dette til å feste sjalet og kofta med, i form av søljer eller brosjer. De hadde også sølv på beltene sine, i form av sølvknapper. Sølv ble også brukt som byttevare. Før i tiden brukte samene byttevarer med foreksempel kjøtt, skinn og gevir. De brukte også byttevarer i sølv når penger ikke var et alternativ på den tiden. For samene var sølv som deres bank.

Komsekule (šiella)

Foto: Juhls sølvsmie

Komsekule er en kule som er laget av sølv. I dag er Komsekula et dyrebart smykke som er nært knyttet til samisk kultur og tradisjon. Opprinnelig ble samene og andre i nord introdusert til komsekula gjennom handel med sør. I middelalderen ble den brukt som et smykke mot sykdom. (Spesielt da pesten herjet på 1300-tallet). På den tiden kunne man åpne komsekula og sette urter eller muggent brød oppi, for at den skulle beskytte mot sykdom. Da den senere reiste nordover, fikk kula ny betydning. Samene så at komsekula ble assosiert med beskyttelse, og samene anså de underjordiske som en stor trussel. De hengte komsekula på komsa til barnet (komse er en type seng eller vugge laget av treverk og pyntet med sølv og skinn) for at det skulle beskytte barnet fra å bli forbyttet av de underjordiske. Derfor blir den kalt for šiella eller komsekule.

I dag gir man ofte en komsekule som gave til noen som man ønsker å beskytte og gis oftest til nyfødte barn som en dåpsgave.

Jeg bruker sølv når jeg har på kofte, da har jeg sølvknapper på belte og koftespenner av sølv, og en brosje i halsen på tørkleet. Selv bruker jeg også en eller flere sølvsmykker på meg i hverdagen for å bevare og videreføre sølvbruk-tradisjonen, det har jeg lært fra min bestefars kusine. Hun sier at hun bruker alltid en hverdagssølje (árgabeairisku), for å bevare den tradisjonen og for å ha en šiella på seg.

Mathis

Kilde:

 https://www.juhls.no/ Sunniva Juhls

https://nordligefolk.no/sjosamene/klaer-handverk-og-duodji/lyngenkofta/solv/.

tradisjonell kunnskap

Grenselosene i Tysfjord

Under andre verdenskrig var det mange som flyktet over grensen fra Norge i et håp om en bedre tilværelse i det nøytrale Sverige. Men å flykte til Sverige var ikke alltid like lett, spesielt når fluktrutene gikk over ukjente fjell og farlige terreng. På grunn av disse faktorene trengte de som flyktet, ofte hjelp med å komme seg over grensen av grenseloser. Grenselosene var lokale folk, ofte samer, som hadde kjennskap til nærområdene og som dermed visste hvordan å best forholde seg til de vanskelige terrengene. 

Å være grenselos var veldig risikabelt. Om de ble tatt, risikerte de å bli arrestert og straffet av både okkupasjonsmakten, og av grensepolitiet i Sverige. Til tross for konsekvensene denne virksomheten kunne medføre for både dem selv, og for deres familier, var det trolig rundt 1000 personer som var involvert i grenselosvirksomheten.

I løpet av andre verdenskrig var det rundt 50 000 personer som flyktet til Sverige, og omtrent 20% av disse kom fra Nord-Norge. I Nord-Norge var det hovedsakelig 10 ruter (med mindre ruter innad i områdene) som ansås som viktige fluktruter for grenselosvirksomheten. Og en av disse fluktrutene gikk gjennom Tysfjord, eller mer spesifikt gjennom Hellemo-, og Grunnfjorden.

Grenselosene i Tysfjord begynte å lose allerede i 1940, og i løpet av krigen var det rundt 2500-3000 flyktninger som flyktet gjennom Tysfjord med hjelp av grenselosene. Han som organiserte grenselosvirksomheten i Tysfjord, var sognepresten Kolbjørn Varmann, og Peder Knutsen var hovedlosen. Knutsen var en av de som loste flest flyktninger over til Sverige. Han hjalp rundt 300-400 personer med å komme seg til grensen, og han krysset grensen rundt 60 ganger i løpet av krigen. 

Men det var ikke bare Varmann, Knutsen og de andre grenselosene som hadde viktige roller da store deler av samfunnet rundt hadde andre roller når det kom til å hjelpe flyktningene. Det var mange som hjalp til ved å gi flyktningene både husly og mat, og ved å blant annet stoppe klærne deres, strikke votter o.l. til dem, og i noen tilfeller sydde de til og med kommager til flyktningene.

I begynnelsen hadde tyskerne veldig lite kontroll over grensetrafikken som gikk fra Tysfjord, og da var «hovedstasjonen» for grenselosvirksomheten innerst i Hellemofjorden, i bygda Hellemobotn. Som også er der Norge er på sitt smaleste med bare 6 km i luftlinje fra havet og over til grensen til Sverige. Men tyskerne fikk en stadig økende oversikt over flyktningstrafikken i Tysfjord, så de plasserte tyske vaktstyrker i Hellemobotn i 1943. Dermed måtte flyktningstrafikken nå flyttes til nabobygda Nordbukt, som var «hovedstasjonen» frem til 1944/45 da det til slutt ble for risikabelt for lokalbefolkningen og losene selv å bli, og da de selv måtte flykte over til Sverige. 

Som mange motstandsmenn løy grenselosene under forhørene. De ble derfor veldig dårlig fremstilt i rapportene i etterkant, hvor de blant annet ble anklaget for å ha stjålet fra flykningene. Dette, i tillegg til den dårlige holdningen det norske samfunnet den gang hadde mot samer, gjorde at i istedenfor å få heder, ære og en takk, så fikk de utrolig mye kritikk og de ble beskyldt for å være landssvikere. Dette gjorde at storsamfunnet fikk et enda dårligere syn på samene og de opplevde utrolig mye diskriminering i etterkant. Og dette skapte igjen en enda større mistillit til det offentlige blant samene i Tysfjord, som ikke fikk en offentlig beklagelse før i 2005, da kongen beklaget for den dårlige behandlingen de ble utsatt for i etterkant av de falske anklagelsene etter å selv ha satt sine liv i fare. 

Kildeliste:

Kristoffersen, K. J. (2019, november 25.). Etter 75 år beklager regjeringen: – Mange tiet hele sitt liv. Hentet fra NRK Nordland: https://www.nrk.no/nordland/minnestein-for-samers-innsats-under-krigen-blir-offisielt-avduket-i-tysfjord-etter-20-ar-1.14794458

Soleim, M. N. (2021, september 20.). Grenseloser i Nord-Norge under andre verdenskrig. Hentet fra Store Norske Leksikon: https://snl.no/Grenseloser_i_Nord-Norge_under_andre_verdenskrig

Soleim, M. N., Amundsen, O., & Nergård, J.-I. (2019). Grenselos i grenseland. Orkana Akademisk.

FN sitt permanente forum for urfolkssaker

Hvert år holdes FN sitt permanente forum for urfolkssaker. Det blir holdt på FN sitt hovedkvarter i New York City. På forumet deltar FN nasjonene og urfolksgrupper fra hele verden. I det to uker lange forumet, diskuteres urfolkssaker, og hvordan disse skal jobbes med.

Forumet varer i to uker. Hver dag er det et tema, og alle delegatene på møtet kan sette seg på en talerliste. Om man får taletid, så får man tre minutter til å fortelle om sin sak. Dette er prosedyren hver dag før lunsj pause. Etter lunsjpause kan man delta på side eventer som arrangeres av urfolksgrupper, organisasjoner eller lignende. Da får man selv delta på møtes som er interessante

UN headquartsers Foto: Lena Susanne Kvernmo Gaup/Samisk Høgskole

Samiske veivisere 2022/23 i New York på FN sitt hovedkvarter

Det første permanente forumet for urfolksaker ble holdt i 2002. Da ble Ole Henrik Magga valgt som leder av forumet. Og var leder i to perioder. Lederens ansvar under møtene er å være en ordfører. Han gir ordet til den som er neste på listen til å tale, også starter han og avslutter møtene.

Fra Sami har vi representanter fra alle de tre Sametingene. I år deltok Sametingspresidenten i Norge Silje Karine Muotka, Sametingspresident i Sverige Håkon Jonsson, og Sametingspresidenten i Finland Tuomas Aslak Juuso.

I år var det første gang på fire år at de Samiske veiviserne deltok på permanent forum. De fikk lære om hvordan FN systemet funker, og fikk se hvordan FN sine møter funker og skjer i praksis.

Fiske og havbruk i Sábme

Når man hører frasen «samisk næring» assosierer de fleste det med reindrifta, men i store deler av historien har ikke alle samer hatt en like sterk tilknytning til reindrifta. I enkelte samiske områder har fiske og havbruk spilt en mye større rolle i dagliglivet til samene. Dette inkludert i de lulesamiske områdene i Norge.

Fiske har alltid spilt en stor rolle i store deler av Sábme. Da spesielt i de sjøsamiske områdene (ved kysten og i fjordene), hvor dietten ofte hovedsakelig besto av fisk og tilbehør, og hvor kjøtt ikke var like lett tilgjengelig. Og i store deler av samisk historie har sjøsamene kombinert næringer. Fiske ble ofte kombinert med sanking, båtbygging, jakt og jordbruk, og i noen tilfeller med reindrift. Men en kombinasjonsnæring som nok var en av de vanligste var «fiskerbonden». Dette innebar da at mannen i huset var ute og fisket, og var derfor en fisker, mens kona ble igjen hjemme med dyrene osv. og jobbet med gårdsbruk, og fungerte da som en bonde. 

Selv om mange av sjøsamene drev med jordbruk og gårdsbruk var gårdene de hadde da, ofte mye mindre enn vanlige gårder nå til dags. Det er fordi at samiske næringer har ofte vært mer basert på selvberging og byttehandel, enn det har vært basert på økonomi og fortjeneste. Dette innebar også da de sjøsamiske næringene. Derfor hadde de en del mindre gårder med et fåtall av dyr og mindre åkere enn «norske» gårder. Og de byttet ofte tørket fisk, ull, garn og lignende mot andre ting som for eksempel reinskinn og kjøtt. 

I dag er reindrifta den eneste samiske næringen som er beskyttet ved lov for samer. Fiske derimot er ikke offisielt anerkjent den dag i dag som en samisk næring. Før 1980-tallet regulerte fiskerne fisket selv. Altså de passet selv på at de ikke overfisket e.l., men så kom det lover som gjorde slik at det ble mye vanskeligere for sjøsamene å drive med fiske som næring. De nye lovene som kom angående fartøy og kvoter gjorde slik at mange sjøsamiske fiskere nå ble utestengt fra å få full kvote. For eksempel så sa en lov at man måtte ha fisket en viss mengde med fisk årene før for å kunne få en kvote. Og på grunn av at det var en «deltids»-næring for mange så var det flere som ikke klarte å oppfylle det og dermed mistet retten til å kunne drive med fiske som næring.

Det har opp gjennom tidene vært store diskusjoner om fiske og havbruk i de samiske områdene kan defineres som tradisjonelle samiske næringer, da mye har vært likt de norske næringene med fiske og jordbruk. Dette til tross for den tradisjonelle kunnskapen, språk (begrep o.l.), andre viktige tradisjoner, og verdiene som lå/ligger innenfor de sjøsamiske næringene/områdene. 

Noe som også skiller samisk og norsk havbruk er at innenfor de sjøsamiske næringene har de alltid hatt lik tankegang som alle andre samiske områder og næringer, spesielt når det kom til hvordan å best bevare naturen de hadde rundt seg. I tillegg til andre samiske tradisjoner når det kom til for eksempel overforbruk. De skulle bare ta det de trengte, ikke mer, ikke mindre. I tillegg til det hadde de ofte tette bånd og samarbeid med reindriftssamene (verdde-forhold) som for eksempel så kunne reindriftssamene ha noen sauer som ble igjen hos sjøsamene, mens sjøsamene kunne ha noen reinsdyr («sytningsrein») sammen med flokken til reindriftssamene. 

På grunn av ulike lover og regler innenfor havbruk som gjorde det vanskelig for sjøsamene å fortsette med fiske som næring, er det nå et fåtall av samer som jobber med fiske på den tradisjonelle måten. Og fiske er enda en viktig kulturbærer innenfor de sjøsamiske områdene, spesielt når det kommer til verdiene rundt respekt for naturen, og når det kommer til videreføring av språk og tradisjonell kunnskap. 

Mange, inkludert min familie, har fortsatt sterke tilknytninger til de sjøsamiske områdene og bruker ofte bygdene inne i fjordene som ferieplasser o.l., og til tross for at det ikke er gjennom fiske som næring, lever enda mange av de gamle tradisjonene og verdiene innad i de sjøsamiske miljøene.

Rasebiologisk forskning under fornorskningsperioden

Mellomkrigstiden er kjent som «en mørk vinternatt» for samene og samiske historie. Fordi det var da fornorskningspolitikken sto sterkest og det var da det foregikk rasebiologis forskning av samene. Forskere mente nemlig at samene var en primitiv folkegruppe, at vi var både fysisk og psykisk annerledes enn majoriteten i Norge (nordmenn), og dette ville de bevise. Dermed ble samer målt og fotografert. Det ble også tatt nakenbilder av samene.

Fornorskningen av samene (assimileringspolitikk) var en statlig politikk som foregikk fra ca. 1850 til ca. 1980. Fornorskningen gikk ut på å utrydde alt det samiske, kulturen og språket vårt skulle bort, og vi skulle bli norske

(Foto: ukjent)

Bilde over er hentet ut fra Hellemofjorden i Tysfjord. I 1914 og 1921 kom forskere til Tysfjord. Der ble ca. 210 samer målt og fotografert, og det var ca. 28 målinger per person. På dette eksemplet kan vi også se hvor nedverdigende bildene ble tatt av samene, nesten som en mugshot ville bli tatt i dag. Hun som ledet denne forskningen i Tysfjord, var Alette Schreiner. Hun kom ut med rapporten som heter «Tysfjordlappen» i 1932 etter forskningen hun hadde gjort på samene i Tysfjord. I rapporten skriver hun blant annet:

Som vanlig med primitive mennesker var lapperne, til tross for sin barnslige nysgjerrighet og vennlighet, direkte uvillig til å underkaste seg en nøyaktig undersøkelse, framfor alt hvis det innebar å kle av seg på kroppen og helt spesielt hvis det innebar å kle av seg på de omhyggelige innsvøpte føttene.

Alette Schreiner

Tysfjordlappen

Og ikke nok med det, det ble også gjort gravplyndring. Forskere for i samiske graver, og gravde opp hodeskallene for å ta de med seg for å forske og studere dem. Mellom årene 1850 til 1977 ble ca. 1000 skjeletter gravd opp. En av dem som gjorde det var dr. Johan Brun. Han kjøpte retten til å grave opp skoltesamiske skjeletter i 1915 for 5 kr per stykk. Dette anses i dag som både rasistisk og som et overgrep. Etter 96 år ble de endelig returneres til Finnmark.

(Foto: Johan Brun, 1915 / Tromsø museum)

Etter andre verdenskrig endret synet seg på mennesker. Etter Holocaust eller jødeforfølgelsen under andre verdenskrig, kunne vi ikke lengre dele mennesker i rase og dermed ble det slutt på den rasebiologiske forskningen, men fornorskningen fortsatte.

Disse hodeskallene og bildene som ble tatt av samene finnes enda i dag rundt omkring i arkiv i hele Europa. Det er blitt gjort en forøk å få disse tilbake til sine slektninger, men det er så mange at det nesten er umulig å kartlegge dem.

Om du ønsker å få mer innblikk i rasebiologisk forskning som ble gjort på samene, anbefaler jeg på det sterkeste å se filmen Sameblod som kom ut i 2016. Ta gjerne også en titt på kildene jeg har lagt med nederst.

(Foto: Sophia Olsson/Storytelling Media)